Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘reiser’

HøstfruktI fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon

Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

PS. Jeg har lyst til å takke min navnesøster Gunnhild Corwin. Det var i hennes bok Etter dansen, som Gunnhild sendte meg da jeg hadde mistet foreldrene mine, at jeg først ble oppmerksom på Kristin Floods stillhetsretreat i Italia. Takk, Gunnhild! Der gjorde du noe viktig for meg.

Advertisements

Read Full Post »

– Hovedstaden er ikke til å kjenne igjen! Det er innvandrere overalt! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og hører den velkjente stemmen til Carl I. Hagen fra radioen i bakgrunnen. Den tidligere FrP-formannen har gitt ut bok og håper å bli Oslos nye ordfører. Jeg ser ned på et gammelt fotografi foran meg. Oldefaren min ser alvorlig tilbake. Jeg lurer på om det var liknende holdninger til innvandring og utlendinger den gangen han bestemte seg for å flytte fra Bohuslän i Sverige til den norske hovedstaden. Det er en del som tyder på det.

Det eneste jeg inntil nylig visste om faren til min farfar Sigurd var basert på en gammel hvit kaffekopp. Under den slitte gullkanten står det med gotiske bokstaver:

C. Eklundh. Julaften, 96.

Koppen sto til stas hos Sigurd og farmor Lydia før den havnet  hos foreldrene mine, og jeg var alltid livredd for å knuse den. Ikke bare var den over 100 år gammel, en imponerende alder i seg selv for en porselenskopp, men den var også det eneste arvegodset vi hadde som viste den opprinnelige utgaven av mitt eget etternavn. Eklundh. Med h. (mer…)

Read Full Post »

Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?

Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.

En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.

Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere. (mer…)

Read Full Post »

Jeg står ved bardisken for å hente en halvliter med meg ut i solveggen. Jeg er i Tromsø på et jobboppdrag og har tenkt å legge meg tidlig for å ta igjen litt tapt småbarnsmorsøvn, men først skal jeg unne meg en øl og vende nesen mot den nordnorske kveldssommersola. I en skål på bardisken ligger det noen poser tørrfisk-snacks. Søringen i meg smiler. Jeg tar med meg en pose ut, finner en fin benk, tar den første, gode slurken av ølen… Så åpner jeg tørrfisk-posen og smaker. Og bæng! Jeg er i Honningsvåg 1990.

Jeg er ung lærervikar, ute på mitt livs til da mest eksotiske opplevelse. Jeg har for første gang reist nordover i mitt eget land, landet på en ørliten flystripe, kvalm og livredd etter en turbulent Twin Otter-tur i vinterkuling, funnet et landskap uten trær og en hybel så trist at jeg måtte sove øyeblikkelig for å fortrenge det hele. Og jeg har våknet morgenen etter og oppdaget at mørketiden er mindre mørk enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har begynt i lærerjobben, blitt kjent med kvisete ungdommer som lengter etter storby og privatliv, jeg har blitt med i blandakoret og musikkforeninga og innsett at det er mulig å skape kulturen selv, jeg har stått frossen og forført under nordlyset, og truffet folk som skal bli mine aller nærmeste i årene som kommer. Og jeg har fått smaken på tørrfesk.

Og nå, to tiår og et halvt liv senere, får denne smaken frem detaljer jeg lenge har glemt. Trøkket fra blåserrekka til Gutta fra Calcutta glir over i den sure lyden av min egen trompet en snøtung 17. mai, jeg husker den utrolige mengden øl vi drakk og hvor gøy vi hadde det. Så unge vi var, og – ikke minst – så mye som har skjedd siden den gang. Alt kommer tilbake med den tørre, trevlede fiskebiten på tunga. Smaken beveger meg gjennom tiden. På den solvarme benken i Tromsø blir tørrfisk smaken av tid.

Så nå lurer jeg, hvilke andre smaker gir tidsreiser? Har du en smak som fremkaller spesielle minner? Det hadde vært fint å høre om.

Read Full Post »

I bokhylla mi finnes det en høyt skattet hylle med lyrikk. Jeg er ikke noen tøff poesiknuser, mye av det anerkjente stoffet blir for rart og fjernt og vanskelig. For meg er poesi noe som treffer rett i hjertet, som dissikerer kompliserte følelser og opplevelser så de blir til å forstå og holde ut. Lyrikk, poesi, dikt – det er førstehjelp når livet rammer. Det siste året har jeg utvidet førstehjelpsskrinet til å omfatte egne dikt, men helt siden jeg var ganske ung har jeg brukt andres evne til å komprimere tanker som hjelp til å fordøye mine egne. Her er en liten guided tour i andres dikt og eget minne.

(mer…)

Read Full Post »

Det er lenge siden jeg har reist. Før reiste jeg så ofte jeg kunne, til glohete strender og svalende palmer, til svette eksosbyer med kvalmgode lukter, til golde sletter og høye fjell, til pyramider og templer med jungel gjennom døråpningene. Så fikk jeg nok. Det vil si jeg fikk jobb og barn og korte netter og lange dager. Så det har blitt dårlig med eksotiske reiser i det siste.

I påvente av bedre tider og mer overskudd, har jeg imidlertid oppdaget en annen reisemåte, fullstendig gratis og tilgjengelig i min egen stue. Bokhylla mi! Den byr på uante muligheter til å reise i tid og rom og levd liv. Jeg tenker ikke da først og fremst på å lese gamle bøker om igjen, selv om det også kan lede mange interessante steder. Nei, jeg har oppdaget reisemulighetene som ligger i å studere bokryggene, bøkene sånn som de står i hylla. Ett blikk, og jeg er ute på tur! (mer…)

Read Full Post »