Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kommunikasjon’

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite. (mer…)

Read Full Post »

Jeg vet en god del om historie. Som historiker er fortiden faktisk mitt spesialfelt. Men da jeg satt og skrev på en blogg i stad, så innså jeg at jeg vet veldig lite om min personlige historie. Det vil si, jeg kjenner jo min egen historie ganske godt, men hva med faren og moren min? Hva vet jeg egentlig om dem som unge og litt mer voksne mennesker, og om deres valg i livet? Og besteforeldrene mine? Allerede i det leddet vet jeg knapt mer enn hva de het og hvordan de var da de var gamle. Og oldeforeldrene mine vet jeg ikke engang navnene på.

Denne sløvheten sjokkerer meg. Heldigvis har jeg fremdeles en mulighet til å finne ut mer. Så i morgen drar jeg til faren min og spør ham ut om livet. Lurer på hva han vil si.

Hva tenker du? Har du oppdaget dine egne slektninger som historisk kilde?

Familien til farmoren min måtte flytte fra Nordstrand til byens verste strøk, Rødfyllgata på Vaterland. Hvordan var egentlig det?

Bildet er lånt fra den fantastisk bildebasen Oslobilder.no. Fotograf: ukjent. Eier: Oslo Museum.

Read Full Post »

Denne artikkelen står på trykk i Barnehagefolk nr. 2/2010. Barnehagefolk er et fagblad for barnehagepersonale som kommer ut 4 ganger i året. Dette nummeret kom ut før høstens oppstart i barnehagene og handler om «å være ny». Fagfolk og skribenter belyser dette temaet fra ulike vinkler, og jeg fikk i oppdrag å gi stemme til de ferske foreldrene, de som for første gang skal overlate barnet sitt til andre. Formålet var å bidra med innspill som kunne hjelpe barnehagepersonalet til å gjøre en bedre jobb.

Ferske foreldre vil vite mer

Den dagen vi foreldre leverer barnet i barnehagen for første gang, går vi inn i en ukjent verden. Til nå har vi hatt fullt innsyn i hva barnet gjør og hvordan det har det. Nå begynner starten på det som skal bli barnets uavhengige liv, der foreldrene ikke lenger sitter med kontrollen. Dessuten blir vi del av en verden med ukjente regler og rutiner, mennesker som kommer og går, og synspunkter vi ikke alltid er enige i. Den overgangen krever sitt, ikke bare av foreldre og barn, men også av dem som jobber i barnehagen.

Vi mener ikke å mase

Det første som må sies til barnehageansatte som møter ferske foreldre er: Bær over med oss! Vi har ikke gjort dette før, så vi vet ikke hvor fort ungene våre tilpasser seg nye rammer. Vi vet ikke at de snart sover på et annet tidspunkt enn de pleier i et rom fullt av andre barn, at de ikke trenger å få brødskiven delt i småbiter, at de faktisk snart kan spise selv med bestikk, og at de lærer seg å omgåes andre barn bare ved å være sammen med dem.

Derfor er vi maser vi. Og forteller det som for dere er selvfølgeligheter. Så vær litt tålmodige, berolig oss og forklar oss. Prøv å gi oss følelsen av at vi og barna våre er helt spesielle, selv om vi sikkert ikke er det. Da roer vi oss fortere. (mer…)

Read Full Post »

– Hvorfor er det så få forskere som deltar i sosiale medier? spurte journalist Martin Grüner Larsen i en artikkel i Prosa for litt siden. Han etterlyser forskerne som blogger, er på Twitter eller bruker Facebook i sitt arbeid, og hevder det er uprofesjonelt av forskere ikke å delta: «For slik gir de antiakademiske meningsytrere fritt lende i noen av de viktigste opinionsdannende mediene – og forskerne mister verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling.»

Den ensomme, geniale forsker?

Svar på Grüner Larsens innspill kom ikke fra forskerne selv, men merkelig nok fra Morgenbladets Marit K. Slotnæs, som går til frontalangrep. Grüner Larsen «aner åpenbart ikke hva forskning er», mener Slotnæs, og argumenterer for de uoverstigelige forskjellene mellom forskning som «den tålmodige og konsentrerte undersøkelsen» i motsetning til sosiale medier som kun preges av «håndsopprekning» og «motens svingninger». Grüner Larsen har så gitt sin reaksjon i et nytt innlegg i Morgenbladet.

Jeg har fulgt debatten via Twitter, og opplever at Grüner Larsen har noen svært gode poenger. Morgenbladets tilsvar er derimot overraskende konservativt og uinformert både når det gjelder forskningsprosesser og hvordan sosiale medier fungerer. Samtidig har debatten satt i gang viktige tanker hos meg selv. (mer…)

Read Full Post »

Jeg har vært på kurs i «dialogiske ferdigheter». Da sønnen min på 4 år spurte hvor jeg skulle, forklarte jeg at jeg skulle på kurs og lære å være mindre sinna på dem jeg er uenig med. Lære å snakke med dem og høre på dem på en ordentlig måte. – Lurt, sa 4-åringen.

Og dialogkurset (hos Flux) ga fine innspill. Som jeg tidligere har skrevet, lærte jeg at dialog kan sees som en holdning, mer enn en samtaleteknikk. Og dialog som holdning innebærer blant annet å virkelig lytte til dem man er sammen med. Men hva betyr det egentlig å lytte?

Da jeg nylig skrev en bitteliten 2-sceners-snutt om å lytte, fikk jeg interessante kommentarer som viste at vi ikke alltid snakker om det samme når vi bruker ordet lytte. I Scene 1 hører en mann godt etter hva foredragsholderen sier, men egentlig leter han bare etter stikkord til sin egen kommentar. Lytter han da? Og hva med den nyforelskede mannen i Scene 2, som sluker hvert ord kvinnen foran ham sier, lytter han til henne eller er hun bare et speil for hans egne opplevelser? Jeg har lyst til å drodle litt mer om dette og prøve å se det å lytte som en valgmulighet. (De som vil være med videre anbefaler jeg å lese det forrige Lytte-innlegget, siden jeg vil komme tilbake til det). (mer…)

Read Full Post »

Å snakke. Det kan være så mangt.

Har du fått med deg Abid Rajas (V) regelrette utskjelling av Håkon Haugli (Ap) på NRK P2s Kulturnytt? Norges fremste talsmann for dialog, som står bak en serie fullsatte dialogmøter om kontroversielle temaer i hovedstanden, ble så opphisset over Haugli at journalist Lilly Frizmann måtte true med å kaste Raja ut av studio for å få ham til å holde munn. Og etter sendingen fortsatte Raja å kringkaste sine forbannelser over Haugli, først til Dagbladet og så i en egen kronikk i VG. Utgangspunktet var altså at Haugli i en forutgående VG-kronikk hadde kritisert Raja for urettmessig å tilrane seg begrepet dialog. At Raja i stedet la opp til konfronterende, sensasjonssøkende debatter på dialogmøtene sine. At dialog-betegnelsen bare var et skalkesjul for å få medias oppmerksomhet.

Utbruddet resulterte i  et livlig ordskifte om Rajas oppførsel i landets sosiale og formelle medier. – Reaksjonene på Abid Q. Rajas debattinnlegg i VG i dag viser at vi ennå har en vei å gå med å tåle røffe saksdebatter her i landet, kommenterer Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås på Twitter. – Enig , twitrer VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen tilbake, Såpass krutt må det være i den offentlige debatten! Og Raja selv ga klar beskjed til sine Twitter-følgere: – Dialog er ikke det samme som koseprat – det har vi nok av! Jeg tåler alle kraftsalvene fra «deg»; hvor mye tåler «du» i retur?

Vel, personlig tåler jeg litt av hvert. Jeg har oppholdt meg mye blant folk som tilsynelatende har tålegrense som utgangspunkt når de gjennomfører en samtale, så jeg har blitt herdet. Jeg har også lært å bli kjapp i hodet og kjeften, og argumentere godt for mitt eget syn. Men har jeg blitt klokere av denne omgangsformen? Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror derimot vi alle – i politikk, akademia, media, næringsliv og privatliv – kunne blitt en god del klokere hvis vi oftere hadde tatt i bruk dialog. (mer…)

Read Full Post »

Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.

Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.

Å lytte. Det kan være så mangt.

(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)

Read Full Post »