En god venninne av meg har mannen sin på Nordsjøen. Han er 4 uker borte og 4 uker hjemme. Dermed er hun nærmest profesjonell gressenke. Jeg søkte derfor råd hos henne da Kjæresten min reiste bort for et par uker siden. – De første 4 dagene alene er værst, sa hun. Så tenkte hun litt og korrigerte: – Vel, de første 4 dagene alene, og så de første 4 dagene han er tilbake. Hun forklarte at det pleide å gå seg ganske fort til, både for barna og henne. Og fordelen med å være alene var at da kunne hun legge opp dagen akkurat som hun ville. – Så når han kommer tilbake, blir han nesten litt i veien liksom, sa venninnen min og så ut i luften. Og så forter hun seg å legge til at hun likevel er VELDIG glad for å få ham i hus. Og der tror jeg henne. Virkelig.
Konklusjonen på min siste dag som Gressenke (i denne omgang) er at venninnen min hadde rett når det gjalt starten på Kjæresteløs Tilværelse. Nøyaktig fra Dag 5 gikk det bedre. Barna og jeg fant en ny rytme, med sedvanlig bråk og spetakkel, men også utvante stille stunder. Jeg er VELDIG glad alenemamma-tilværelsen er midlertidig, men det er litt tilfredsstillende å se at jeg kan klare dette når jeg må.
Det gjenstår å se om venninnen min får rett i andre delen av sin prediksjon, for Kjæresten min kommer hjem i kveld (Jippi!). Jeg mistenker at de neste dagene vil avsløre forskjellen mellom profesjonelle og amatør-Gressenker: De proffe får så orden på sakene at mannen må kjempe seg inn igjen i familiehverdagen, mens amatørene kollapser på sofaen og gir gladelig fra seg det hele!