Skarp ost & søtt syltetøy

Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare  givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.

Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.

Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk.

Read Full Post »

Mini-lyrikk på en søndag: G

På søndager har Boklesebloggen min en fin tradisjon med en serie spørsmål og eksempler på lyrikk. Serien begynte på A for noen uker siden, og skulle denne uken ha kommet til G. Men Bai på Boklesebloggen har andre forpliktelser, og G-oppgaven er litt utsatt.

Jeg har imidlertid akkurat hatt en samtale som gjør at jeg vil komme med et dikt likevel. Forfatteren begynner på G, min favoritt Cathrine Grøndahl. Og diktet er en hyllest til mine nærmeste og beste venninner. Som er der uansett, enten det er jeg eller de som trenger det. Jeg er så glad jeg har hver enkelt av dere.

Til de vakre venninnene

Har jeg sement i årene
og ordene stivner,
har dere et kaleidoskop!
Verden roterer i bilder
og anelser kiler i ansiktsfoldene

Har jeg en klamp om tiden
og står i floke,
har dere gullsålene til Atene!
Føttene flyr med tanken
Tankene spiler følelsesstoffet
ut i spenn fra kroppen
Det kjennes ikke lenger
som mitt

Med døgnåpne ører,
vidvinkla blikk
og varmekabler i hendene
skulle dere sett
hvor vakre dere er!

(fra samlingen I klem mellom natt og dag, 1996)

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: E

Jeg har akkurat oppdaget det jeg tror kan komme til å bli en ny søndagstradisjon! På Boklesebloggen min finnes det hver søndag en ny lyrisk utfordring, en alfabetisk bestemt oppgave i 3 deler, der vi får mulighet til å dykke inn i nye og gamle sider av poesien. Denne flotte idéen av en serie har allerede kommet til E (og jeg må si jeg er fristet til å bla meg tilbake til tidligere søndagers utfordringer og bryne meg fra A-D). Dagens oppgave er:

1) Ekfrase er eit dikt som er skrive til eit anna kunstverk. Som oftast er ekfrasa skrive til billet- eller skulpturkunst, men ho kan også vere retta til andre kunstformar. Presenter eit dikt som er ei ekfrase.
2) Presenter eit dikt av ein diktar på E.
3) Har du lese Gunnar Ekelöf og kva synest du om tekstane hans?

Ad 1): Jeg er ingen litteraturviter og kan ikke noe teoretisk om poesi, så dette var et nytt begrep for meg. Ekfrase. Jeg tenker og lurer… og kommer frem til at innledningen og avslutningen på det nydelige diktet Venner (fra samlingen Digte, 1893) av Sigbjørn Obstfelder antakelig er en ekfrase, selv om det ikke beskriver ett enkelt kunstverk? Lett nostalgisk om ungdommelig befriende berusende vennskap – og selve livet:

Read Full Post »