Den som har vært lenge stille, risikerer å ikke ville gå ut av stillheten. Det kan være uendelig godt å trekke seg tilbake fra verden, observere den på avstand, å se på livet uten å ta aktivt del. Passivitet er klart undervurdert.
Jeg har oppdaget at stillheten aldri er lydløs. Selv i et lydtett rom ligger det lag på lag med lyder som gradvis trenger gjennom. Pusten. Suset fra kroppen. Den uendelige mengden indre stemmer som endelig slipper til. Så stillhet kan være temmelig plagsom. Og tidvis skremmende.
Jeg forsker i stillhet for tiden. Ikke sånn akademisk forskning, den karusellen har jeg hoppet av. Men forskning i mer personlig forstand: Jeg prøver å finne ut hva som skjer når jeg er stille og når jeg oppsøker stillhet. Det er ikke helt enkelt for en småbarnsmor med to svært høylytte gutter og lang personlig praksis i pratsomhet. Men desto viktigere.
Derfor, litt motvillig, bryter jeg stillheten på bloggen. For å prøve og sette ord på stillhet. Ord, lyd og bilder.
Breath in. Breath out. Pause.
mitt snitt: et fristed 
hei 🙂
Hei!! Du er her til tross for mitt lange fravær. Det var en hyggelig overraskelse!
Det er så fint å trene på stillhet. For med litt trening kan det være stille inni oss selv om det bråker rundt oss. Da forvandler stillheten vår verden.
PS! Så fint at du er tilbake på bloggen Gunhild
så bra venn… har selv trena på så være stille i over to år med god resonans.. mange synes jeg er blitt mer spennende å være sammen med…det krever en del selvdisiplin og tilbakeholdenhet…takk for dine gode ord
HURRA! Du er tilbake – denne dagen har jeg gledet meg til.
Jeg er også opptatt av stillhet. Jeg tror at absolutt stillhet kanskje ikke finnes. Kanskje, jeg er ikke helt sikker enda. Men slik verden er i dag, er det å kjenne på stillhet, om så bare ‘stillhet FRA’ etellerannet, noe som jeg tror gjør oss til bedre mennesker. Klokere mennesker. Man trenger stillheten for å sortere hodet, og for å la underbevisstheten jobbe ordentlig i dybden. Trur æ.
Gleder meg til flere bloggposter i denne retningen. For jeg mistenker at de kommer.
Så fint å høre fra dere, folkens! Og jeg tror dere har rett. I vårt samfunn krever stillhet trening, og det gir en eller annen form for uttelling som jeg ennå har til gode å finne helt ut av. Jeg kjenner det var godt å være tilbake på bloggen, og jeg har virkelig lyst til å skrive mer om stillhet, så det kommer nok mer. Men det som kommer, skal komme uten press og rett fra hjertet – og det tar ofte litt tid.
Hei! Så fint! Velkommen tilbake!
Hei ! Ved Påsketid er turister tilbake i byen, har jeg sett imorges. Kledde som om de alle var fortsatt på fjelltur, fordi netter er enda vinterkalde hernede, og jeg smilte ved å tenke at de samme, om bare et par uker, skulle ha på seg istedet sin letteste Hawaïstrand drakt …
Ja, de er tilbake, overalt, på gater, i caféer, på metroen…
«Excuse-me, ..» sa meg på engelsk moren til en spansk familie som satt nær meg, «…is this train for Disneyland?».
«Himmel og hav», sa jeg for meg selv, «…and there goes the same old circus again !»
Ja, mange drar til Paris fra hele verden for å besøke …. Disney.
Jeg har hver gang lyst til å sende dem i den motsatte retningen, rett til Musée du Louvre for eksempel, men det gjør jeg aldri selvfølgelig fordi jeg vet at i allefall, om de skulle dit, så ville det bare være til å knipse «Mona Lisa» på avstand med deres mobiltelefon…
Vel. Bare en liten parisisk digresjon, for å ønske deg en vennlig «velkommen tilbake».
Så hyggelig at du er aktiv igjen her. Jeg skal kanskje ikke skrive kommentarer veldig ofte, men minst fortsette å lese dine innlegg med stor glede. Lykke til.
Takk, geitost! Tenk at du også er her ennå – med de fine kommentarene dine. Du fikk meg til å tenke på boka «Leve langsomheten, eller faren ved å kjøre moped gjennom Louvre» av Owe Wickstrom som jeg leste for noen år siden. Den handler på sett og vis også om stillhet. Ha en fin og langsom påske i Paris!