Jeg sitter og leser siste nummer av Arr Idéhistorisk tidsskrift (nr. 3-4 2009) som har temaet Historiens nytte. Kan historien og historiefaget ha en nytte ut over det rent underholdende, og i så fall hvilken nytte og hvordan? Artiklene er skrevet av akademikere fra mange disipliner, og optimismen varierer. De fleste har en forskerforsiktig tilnærming. Litt nyttig. Kanskje. På en måte.
Spørsmålet om historiens nytte får eventuelt bli temaet for en senere blogg. Det jeg fester meg ved nå, er artikkelen til Knut Kjeldstadli, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen handler om historiefaget som studiet av forandring og treghet. Allerede i tittelen aner vi at Kjeldstadli har begrenset tro på at forandring er mulig: Historie – vitenskapen om forandringens mulighet? Spørsmålstegnet måtte med. 
Kjeldstadli begynner for så vidt optimistisk med å peke på historiens frigjørende potensial. I motsetning til økonomifaget og andre generaliserende samfunnsvitenskaper, som opererer med forutsetninger og modeller som standardiserer menneskelig handling og tenkemåte uavhengig av tid og rom, legger historikere flest vekt på forskjellighet når de studerer fortiden. Ved å vise hvor anderledes mennesker tenkte, mente og organiserte seg på andre tidspunkter i historien, gir historikeren oss et speil som ikke bare hjelper oss å forstå vår egen samtid, men som også gir grunn til (en viss) optimisme for fremtiden:
Når det har vært anderledes før, kan det bli anderledes i framtida. Nye kvaliteter kan oppstå – ikke nødvendigvis til det bedre, men jo, også til det. Dette er historiens frigjørende, overskridende, ja revolusjonære potensial. (s. 43)
Men professor Kjeldstadli kommer fort ned på jorda igjen. I praksis er ikke forandring så lett likevel. Og det er absolutt ikke slik at enhver utvikling eller forandring er mulig. Her er det vel på sin plass å minne om Kjeldstadlis politiske fortid. Jeg er husker godt en forelesning på Blindern der han med beundringsverdig åpenhet forklarte at han i sin tid skrev hovedoppgave i historie for å forklare hvorfor det kom til å bli revolujon i Norge, mens doktoravhandlingen hans handlet om hvorfor revolusjonen ikke kom. Denne politiske reisen endte i SV, der Kjeldstadli nå er politisk aktiv, et SV som for tiden sitter i regjering med Ap (og Sp) og stadig taper hjertesaker og velgere.
Kjeldstadlis erfaringer i politikken har antakelig bidratt til at han velger å avslutte sin artikkel med å sitere Paul Lissagaray, kommunard og historiskriver, som i 1876 erklærte følgende:
Han som forteller folket revolusjonære legender, han som underholder dem med sensasjonelle historier, det være seg med overlegg eller uvitenhet, er like kriminell som geografen som riter opp misvisende draft for sjøfarere. (s. 44)
Dermed blir det den historiske tregheten som tross alt dominerer. Det er for mange fysiske, psykisk, kulturelle, økonomiske, politiske begrensninger til at hva som helst kan skje i fremtiden. Så Kjeldstadlis konklusjon blir:
Ikke alt er mulig bare trosvissheten er sterk nok. (s. 44)
Da kommer jeg plutselig på en bok jeg har i hylla, Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998) av filosofen Arne Næss. Her har pipen en ganske annen lyd. En av bærebjelkene i Næss’ filosofi var det som på fint heter possibilismen, som kort kan oppsummeres i setningen
Hva som helst kan hende når som helst! (s. 13)
Vil de falle nedover eller oppover?
Næss kom tidlig på sporet av possibilismen, da han oppdaget hvordan forskningsresultater som man opp gjennom historien hadde ansett som sikre, stadig viste seg å være feil. For Næss ble dermed forskning «en uendelig metodisk leting med midlertidige og usikre resultater». Og ettersom alt er prinsipielt usikkert, så er også alt mulig. Selv det vi kaller naturlover er begrunnet ut fra hendelser i fortid, og mulighetene er så ufattelig mange at det som ser ut som lover i dag, kan vise seg å ikke gjelde i morgen. Likevel, rent praktisk, forutsetter Næss at visse ting er konstant, for eksempel at gravitasjonen på kjøkkenet i går, er sånn i dag også. Tallerkenene vil antakelig fortsatt falle nedover, selv om de prinsipielt sett godt kan falle oppover en dag.
Er Næss grensesprengende tanker bare tull? Jeg merker at jeg har lettere for å akseptere Kjeldstadlis noe mer desillusjonerte konklusjon. Men jeg kjenner også at jeg heier på Arne! Sett at han hadde rett. Hvilke muligheter gir ikke det! Når jeg tenker på hvordan Arne Næss levde livet sitt frem til sin død i januar 2009, nær 97 år gammel, får jeg mange idéer om possibilisme i praksis. Næss klatret i fjell og leste bøker, gikk turer og livsfilosoferte med og uten Timotei, kosegrisen sin, to the bitter end. Og til tider virket det som han faktisk opphevet naturlovene:
Gamle mannen, holde på slik! Ja, det var faktisk mulig. Og kan han, så kan kanskje jeg også… Hvis ALT var mulig, hva ville jeg gjøre da? Hva ville du gjøre? Og Knut, hvis ALT var mulig, hva slags fremtidssamfunn kunne vi da bygge!
(Bildene fant jeg her: Knut, tallerkener, Arne)
Read Full Post »
Jeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.
mitt snitt: et fristed 