Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘politikk og samfunn’

Hva er økonomi? Fakta og funderingerJeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.

Etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at dagens barn tar del i økonomien i mye større grad, og fra mye yngre alder, enn da jeg var liten. Overalt møter de skreddersydde reklamer og produkter. De kan også få eget bankkort fra de er 7-8 år gamle.

Til tross for dette, lærer barn nesten ikke noe om økonomi på skolen.

Dette har jeg tenkt til å gjøre noe med! I boken får barn og unge praktiske tips om personlig økonomi (hvordan skaffe og håndtere penger). De lærer også om hvordan deres personlige økonomi henger sammen med verden rundt dem (bl.a. om skatt, forbruk, banksystemet, fattigdom m.m.)

I tillegg legger jeg stor vekt på å åpne for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om økonomiske temaer som berører barna.

For meg har det vært viktig å ha med både personlig økonomi og en grunnleggende innføring i viktige samfunnsøkonomiske sammenhenger. Kunnskap gir makt og muligheter. Den som kan noe om personlig økonomi, har større mulighet til å ta styring i sitt eget liv. Og den som vet noe om hvordan samfunnets økonomi er organisert, har større mulighet til å forandre verden.

Jeg vil at alle barn skal få lære om økonomi. Jeg har begynt med å skrive denne boka, og til høsten skal jeg reise rundt på skolebesøk med Den kulturelle skolesekken Akershus. Men målet mitt er større. Jeg vil at økonomi skal inn som eget fagfelt på læreplanen i grunnskolen. Jeg vil at ungene våre skal få lære om økonomi fra de er ganske små.

Boken gis ut på Orkana forlag. Endelig lanseringsdato er ennå ikke bestemt, men hvis du vil ha varsel når boken kommer i bokhandelen, kan du registrere deg på hvaerøkonomi.no. Da får du også tilgang på en smakebit av boken på nett.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig stolt av denne boken! Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hilsen Gunhild

Advertisements

Read Full Post »

I STADEN FOR EIT FORORD

I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månader, dagleg, i fengselskø i Leningrad. Alle kviskra der. Ein dag kviskra kvinna som stod bak meg inn i øret mitt med blåfrosne lepper:

– Kan De skrive om dette?
Og eg sa:
– Det kan eg.

Da gleid noko som likna ein smil over det som ein gong hadde vore andletet hennar.

Så grøssende godt kan det sies og forklares. Hvorfor det er nødvendig å skrive, hvordan dikt kan ha politisk sprengkraft.

Teksten ble skrevet av den russiske poeten Anna Akhmatova i Leningrad 1. april 1957, som innledning til diktsamlingen Rekviem (Samlaget 1991). Her samlet hun dikt fra 1935 og fremover, tiden da Stalin strammet grepet om Russland. Akhmatova opplevde at mannen og sønnen ble arrestert flere ganger, mens hun selv levde med å ikke bli arrestert. En skjebne det er lett å glemme. En sjebne som ofte rammer kvinner:

Dei henta deg ved daggry. Eg måtte vandre
bak deg, som låg du på likbåre alt.
Barna kraup gråtande saman hos kvarandre.
Ikonlyset draup. Ditt andlet var kaldt,
kaldt som ikonet, panna våt
av angst-sveitte. Aldri aldri gløyme
denne stund!
Kvinner over vår heile jord
ropar i dag gjennom min munn.
(Moskva hausten 1935)

Jeg har vært mest oppmerksom på  Akhmatovas dikt om livet og (den mislykkede) kjærligheten. I Rekviem blomstrer den politiske poeten. Diktene er oversatt av Haldis Moren Vesaas som vet hva hun gjør også i denne sammenhengen.

Hvis du ikke kjenner Anna Akhmatovas lyrikk, anbefaler jeg deg å ta en titt. Hun griper meg. Jeg fant for øvrig denne samlingen hos mitt favorittantikvariat, Nynorsk antikvariat. Anbefaler dem også.

Akhmatova hadde et slående utseende. Mer enn 60 kunstnere malte henne, her en skisse av Amedeo Modigliani (1911)

(Bildet fant jeg her.)

Read Full Post »

– Hovedstaden er ikke til å kjenne igjen! Det er innvandrere overalt! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og hører den velkjente stemmen til Carl I. Hagen fra radioen i bakgrunnen. Den tidligere FrP-formannen har gitt ut bok og håper å bli Oslos nye ordfører. Jeg ser ned på et gammelt fotografi foran meg. Oldefaren min ser alvorlig tilbake. Jeg lurer på om det var liknende holdninger til innvandring og utlendinger den gangen han bestemte seg for å flytte fra Bohuslän i Sverige til den norske hovedstaden. Det er en del som tyder på det.

Det eneste jeg inntil nylig visste om faren til min farfar Sigurd var basert på en gammel hvit kaffekopp. Under den slitte gullkanten står det med gotiske bokstaver:

C. Eklundh. Julaften, 96.

Koppen sto til stas hos Sigurd og farmor Lydia før den havnet  hos foreldrene mine, og jeg var alltid livredd for å knuse den. Ikke bare var den over 100 år gammel, en imponerende alder i seg selv for en porselenskopp, men den var også det eneste arvegodset vi hadde som viste den opprinnelige utgaven av mitt eget etternavn. Eklundh. Med h. (mer…)

Read Full Post »

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg. (mer…)

Read Full Post »

Hun sitter på en trapp i Oslo sentrum en sen søndagskveld. Ansiktet er forslått. Når hun ser opp, er leppa er blodig og flere tenner mangler. Det går mange forbi, men ingen ser på henne. Hun er så synlig at hun blir usynlig. Det gjør så vondt å se på henne at det er bedre å la være.

Jeg har gått forbi denne jenta og andre som likner henne mange ganger. Forskjellen denne søndagskvelden var at rollene var snudd: Jenta var meg. Jeg hadde vært i en sykkelulykke og satt utenfor Tannlegevakten ved Galleri Oslo og ventet på at Kjæresten skulle komme og hente meg. Det var en bisarr opplevelse. Jeg fikk kjenne litt på hvordan de har det, de som faller utenfor.

1 time senere: Vi ankom sykehuset for nye undersøkelser og ble møtt av en lege som nesten ikke hadde tenner. Jeg tuller ikke. Han hadde kanskje 4-5 gulbrune tenner her og der i munnen, ellers var han tannløs. Min reaksjon var ironisk. Jeg sto der – uten særlig mange tenner selv – og tenkte: Denne legen stoler jeg ikke på. Han har ikke tenner. Kan han tingene sine? (mer…)

Read Full Post »

Jeg har tenkt endel på dette med arbeid. For min egen del, har jeg tenkt mye på hva jeg vil jobbe med, hvordan jeg vil jobbe, hvor mye, med hvem osv. På et mer overordnet plan har jeg tenkt på hva slags jobber vi som samfunn egentlig setter pris på. Og her er det noe som skurrer. (mer…)

Read Full Post »

Twitter og på bloggen sin A Curly Life har Kristin Oudmeyer sendt en oppfordring til bloggere om å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene ved å fortelle sin historie om den ene voksne som brydde seg, som grep inn, som orket og turte engasjere seg for å forande noe i et barns liv. Formålet er å få flere til å engasjere seg i de barna som finnes rundt oss alle:

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Da jeg leste om prosjektet, tenkte jeg straks på historielæreren min på videregående. Han var min Ene, i bitteliten skala. UNICEF og Oudmeyers engasjement i dette prosjektet er kanskje først og fremst rettet mot barn som virkelig er ute i hardt vær. Som blir mishandlet, opplever rus eller omsorgssvikt. Det er nok de som trenger mest at (minst) én av oss tør å gripe inn. Men jeg tenker at denne tilnærmingen, dette ønsket om å se barna rundt oss, også gjelder de mer priviligerte barna, som jeg selv var. Vi har alle behov for å bli sett, og vi har alle et ansvar for å virkelig se de barna vi kommer i kontakt med.

Min Ene var altså historielæreren som så meg. Da jeg drittlei og kjepphøy skulket skolen for harde livet i 2. klasse på videregående. Jeg var kjapp i hodet, så karakterene holdt seg oppe, men jeg var virkelig på vei mot å skli ut av skolen. Og han så det. Han så meg. Og han grep inn. Han tok meg til side og fortalte hva han så. At jeg ikke gadd å anstrenge meg, at jeg slapp unna med det, men at han ikke ville tillate at jeg forsvant ut. Og så tilbød han meg en overraskende og høyst ureglementær avtale: Hvis jeg begynte å jobbe på skolen og gjøre en skikkelig innsats i alle fag, så skulle han slutte å føre fravær for meg. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, bare jeg begynte å jobbe med fagene.

Jeg har tenkt mye på denne læreren og på hva han gjorde. Han så at jeg hatet regler. Han så at jeg hadde evner jeg ikke gadd å bruke. Og han så at jeg holdt på å slutte på skolen. Løsningen han fant, var å sette reglene til side og ha tillit til meg. Det var en fantastisk opplevelse. Han så meg. Han stilte krav. Han stolte på meg. Og resultatene kom umiddelbart. Jeg sluttet (nesten helt) å skulke, jeg begynte å gjøre skolearbeid, og jeg kom meg gjennom videregående meg gode resultater.

Dette er en bitteliten historie om Den Ene som brydde seg om en høyst priviligert jente. Hadde han ikke gjort det, hadde det fått begrensede følger. Jeg hadde nok droppet ut av skolen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde begynt igjen etter få år og klart meg helt fint gjennom livet. Men følelsen jeg sitter igjen med forteller meg hvor viktig det er at noen bryr seg. At vi alle prøver å se det beste i dem rundt oss, og at vi er villige til å gripe inn når det trengs.

Jeg oppfordrer alle til å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene, hver dag i eget liv.

Read Full Post »

Older Posts »