Stillhetsretreat: En forunderlig god investering

I fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

PS. Jeg har lyst til å takke min navnesøster Gunnhild Corwin. Det var i hennes bok Etter dansen, som Gunnhild sendte meg da jeg hadde mistet foreldrene mine, at jeg først ble oppmerksom på Kristin Floods stillhetsretreat i Italia. Takk, Gunnhild! Der gjorde du noe viktig for meg.

Read Full Post »

Stillhet

Den som har vært lenge stille, risikerer å ikke ville gå ut av stillheten. Det kan være uendelig godt å trekke seg tilbake fra verden, observere den på avstand, å se på livet uten å ta aktivt del. Passivitet er klart undervurdert.

Jeg har oppdaget at stillheten aldri er lydløs. Selv i et lydtett rom ligger det lag på lag med lyder som gradvis trenger gjennom. Pusten. Suset fra kroppen. Den uendelige mengden indre stemmer som endelig slipper til. Så stillhet kan være temmelig plagsom. Og tidvis skremmende.

Jeg forsker i stillhet for tiden. Ikke sånn akademisk forskning, den karusellen har jeg hoppet av. Men forskning i mer personlig forstand: Jeg prøver å finne ut hva som skjer når jeg er stille og når jeg oppsøker stillhet. Det er ikke helt enkelt for en småbarnsmor med to svært høylytte gutter og lang personlig praksis i pratsomhet. Men desto viktigere.

Derfor, litt motvillig, bryter jeg stillheten på bloggen. For å prøve og sette ord på stillhet. Ord, lyd og bilder.

Breath in. Breath out. Pause.

Read Full Post »

Hva gjør tid?

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

—

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »

Å drømme – eller handle?

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

En organisasjon av parallelle universer?

For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!

En samling parallelle universer?

Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.

Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.

Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er?

Read Full Post »

A Dirty Job – og noen må faktisk gjøre den

Jeg har tenkt endel på dette med arbeid. For min egen del, har jeg tenkt mye på hva jeg vil jobbe med, hvordan jeg vil jobbe, hvor mye, med hvem osv. På et mer overordnet plan har jeg tenkt på hva slags jobber vi som samfunn egentlig setter pris på. Og her er det noe som skurrer.

Read Full Post »

Hva er visdom?

Visdom. Et lite ord som rommer noe stort. Men hva? Kan visdom måles eller defineres? Jeg begynte å tenke litt på dette etter å ha lest på forskning.no om amerikanske forskere som har satt seg fore å finne ut hva visdom egentlig er. Både måten de har nærmet seg spørsmålet og svarene de kom frem til, indikerer imidlertid at det å studere visdom ikke nødvendigvis gjør deg klok.

Dr. Jeste: Klok?

Psykiatri-professorene Dilip V. Jeste og Thomas W. Meeks ved University of California, San Diego, sammen med en gjeng med-forfattere, valgte å forske på visdom ved å spørre andre som hadde forsket på det samme. De spurte 30 «internasjonale eksperter», det vil si mennesker som hadde publisert minst to artikler om temaene visdom eller åndelighet, om forskjellene og likhetene ved begrepene «intelligens», «visdom» og «åndelighet». Neste skritt var å finne frem til noen generelle utsagn som alle kunne være enige om. Resultatet for visdom ble:

• Visdom er noe som bare mennesker besitter.
• Visdom er en avansert og erfaringsdrevet form for tankemessig og følelsesmessig utvikling.
• Visdom er en personlig egenskap, om enn sjelden.
• Visdom kan læres, den kan vokse med alderen og det er mulig å måle den.
• Visdom kan antageligvis ikke økes ved hjelp av medikamenter.

Og så publiserte de resultatene. Og vips! kunne de markedsføre seg verden rundt som de første som hadde definert visdom.

Jeg sitter igjen og er litt matt. Over at de kaller dette forskning. Og over at ikke bare de, men også de som siterer dem, ser ut til å mene at de har sirklet inn hva visdom er. Jeg har bare lest et sammendrag av orginalartikkelen, så jeg må ta forbehold om at journalisten ved forskning.no har gjengitt studien riktig. Men gitt at dette er hovedpunktene, så fremstår dette mer som synsing, uten belegg eller begrunnelse, som leder frem til fem påstander som ikke gjør meg særlig mye klokere.

Jeg undres på om visdom er et begrep som akademikere gjør klokt i å holde seg unna? Hvertfall hvis målet deres er å finne en generell definisjon. Kanskje visdom er en av de størrelsene i livet som ikke kan måles, bare anes, føles, gjenkjennes når vi faktisk opplever den?

Read Full Post »

Alt er mulig?! Om fortid, fremtid og muligheter

Jeg sitter og leser siste nummer av Arr Idéhistorisk tidsskrift (nr. 3-4 2009) som har temaet Historiens nytte. Kan historien og historiefaget ha en nytte ut over det rent underholdende, og i så fall hvilken nytte og hvordan? Artiklene er skrevet av akademikere fra mange disipliner, og optimismen varierer. De fleste har en forskerforsiktig tilnærming. Litt nyttig. Kanskje. På en måte.

Spørsmålet om historiens nytte får eventuelt bli temaet for en senere blogg. Det jeg fester meg ved nå, er artikkelen til Knut Kjeldstadli, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen handler om historiefaget som studiet av forandring og treghet. Allerede i tittelen aner vi at Kjeldstadli har begrenset tro på at forandring er mulig: Historie – vitenskapen om forandringens mulighet? Spørsmålstegnet måtte med.

Kjeldstadli begynner for så vidt optimistisk med å peke på historiens frigjørende potensial. I motsetning til økonomifaget og andre generaliserende samfunnsvitenskaper, som opererer med forutsetninger og modeller som standardiserer menneskelig handling og tenkemåte uavhengig av tid og rom, legger historikere flest vekt på forskjellighet når de studerer fortiden. Ved å vise hvor anderledes mennesker tenkte, mente og organiserte seg på andre tidspunkter i historien, gir historikeren oss et speil som ikke bare hjelper oss å forstå vår egen samtid, men som også gir grunn til (en viss) optimisme for fremtiden:

Når det har vært anderledes før, kan det bli anderledes i framtida. Nye kvaliteter kan oppstå – ikke nødvendigvis til det bedre, men jo, også til det. Dette er historiens frigjørende, overskridende, ja revolusjonære potensial. (s. 43)

Men professor Kjeldstadli kommer fort ned på jorda igjen. I praksis er ikke forandring så lett likevel. Og det er absolutt ikke slik at enhver utvikling eller forandring er mulig. Her er det vel på sin plass å minne om Kjeldstadlis politiske fortid. Jeg er husker godt en forelesning på Blindern der han med beundringsverdig åpenhet forklarte at han i sin tid skrev hovedoppgave i historie for å forklare hvorfor det kom til å bli revolujon i Norge, mens doktoravhandlingen hans handlet om hvorfor revolusjonen ikke kom. Denne politiske reisen endte i SV, der Kjeldstadli nå er politisk aktiv, et SV som for tiden sitter i regjering med Ap (og Sp) og stadig taper hjertesaker og velgere.

Kjeldstadlis erfaringer i politikken har antakelig bidratt til at han velger å avslutte sin artikkel med å sitere Paul Lissagaray, kommunard og historiskriver, som i 1876 erklærte følgende:

Han som forteller folket revolusjonære legender, han som underholder dem med sensasjonelle historier, det være seg med overlegg eller uvitenhet, er like kriminell som geografen som riter opp misvisende draft for sjøfarere. (s. 44)

Dermed blir det den historiske tregheten som tross alt dominerer. Det er for mange fysiske, psykisk, kulturelle, økonomiske, politiske begrensninger til at hva som helst kan skje i fremtiden. Så Kjeldstadlis konklusjon blir:

Ikke alt er mulig bare trosvissheten er sterk nok. (s. 44)

Da kommer jeg plutselig på en bok jeg har i hylla, Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998) av filosofen Arne Næss. Her har pipen en ganske annen lyd. En av bærebjelkene i Næss’ filosofi var det som på fint heter possibilismen, som kort kan oppsummeres i setningen

Hva som helst kan hende når som helst! (s. 13)

Vil de falle nedover eller oppover?

Næss kom tidlig på sporet av possibilismen, da han oppdaget hvordan forskningsresultater som man opp gjennom historien hadde ansett som sikre, stadig viste seg å være feil. For Næss ble dermed forskning «en uendelig metodisk leting med midlertidige og usikre resultater». Og ettersom alt er prinsipielt usikkert, så er også alt mulig. Selv det vi kaller naturlover er begrunnet ut fra hendelser i fortid, og mulighetene er så ufattelig mange at det som ser ut som lover i dag, kan vise seg å ikke gjelde i morgen. Likevel, rent praktisk, forutsetter Næss at visse ting er konstant, for eksempel at gravitasjonen på kjøkkenet i går, er sånn i dag også. Tallerkenene vil antakelig fortsatt falle nedover, selv om de prinsipielt sett godt kan falle oppover en dag.

Er Næss grensesprengende tanker bare tull? Jeg merker at jeg har lettere for å akseptere Kjeldstadlis noe mer desillusjonerte konklusjon. Men jeg kjenner også at jeg heier på Arne! Sett at han hadde rett. Hvilke muligheter gir ikke det! Når jeg tenker på hvordan Arne Næss levde livet sitt frem til sin død i januar 2009, nær 97 år gammel, får jeg mange idéer om possibilisme i praksis. Næss klatret i fjell og leste bøker, gikk turer og livsfilosoferte med og uten Timotei, kosegrisen sin, to the bitter end. Og til tider virket det som han faktisk opphevet naturlovene:

Gamle mannen, holde på slik! Ja, det var faktisk mulig. Og kan han, så kan kanskje jeg også… Hvis ALT var mulig, hva ville jeg gjøre da? Hva ville du gjøre? Og Knut, hvis ALT var mulig, hva slags fremtidssamfunn kunne vi da bygge!

(Bildene fant jeg her: Knut, tallerkener, Arne)

Read Full Post »

Slip away… Hva er det med søvn?

Hva slags forhold har du til søvn for tiden? Grunnen til at jeg lurer, er at jeg i det siste har tenkt en del på hva søvn egentlig er. Som småbarnsmor vet jeg mye om hvordan det er å få for lite søvn. Våkenetter og korte søvnøkter sliter på både kropp og sjel. Samtidig har jeg en syk mor, og opplever hvordan hun kan sovne midt i en setning. Det er en helt annen type tretthet og en annen type søvn. Så da undrer jeg: Hva er det egentlig med søvn?

Som den nerden jeg er, begynner jeg av og til med ordboka når jeg skal finne ut noe. Det viser seg at det er lite å hente der når det gjelder begrepet søvn. I Bokmålsordboka står det: søvn, det å sove, tilstand som en er i når en sover; og sove, være i søvntilstand. Og det hjalp jo ikke noe særlig. Ordnett.no prøver ihvertfall: søvn, fysisk og mental hviletilstand hvor øynene lukkes. Uten at jeg ble mye klokere av det heller.

Vann, lyd, søvn - som torturinstrument

Ordet tilstand og henvisning til søvn som noe fysisk, peker imidlertid mot det medisinske synet på søvn som et biologisk primærbehov. Alle som har hatt spedbarn i huset vet at dette med primærbehov stemmer. Men søvn er også medisin, den forebygger sykdom og bidrar til å helbrede når sykdommen først slår til (her finner du mer om hvordan søvn virker). For lite eller for mye søvn kan også være et symptom på at noe er galt. For noen år siden, da jeg hadde kjørt for hardt både i jobb og privatliv, svarte kroppen med å «slå seg av»; jeg sov 18 timer i døgnet i 3 uker før jeg langsomt kom meg på beina igjen. En klar beskjed. Denne nære forbindelsen mellom søvn og kroppens tilstand, kan også gjøre søvnen til et redskap. For eksempel er det et effektivt og ofte anvendt torturinstrument å nekte noen søvn.

Read Full Post »

Hva kan gå i arv?

Jeg har alltid elsket å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg sittet med nesen i en bok eller et blad, oppslukt, avstengt fra omverdenen. Særlig spennende var det å finne lesestoff hos andre, i en skuff under sengen hos en venninne, i kjellerstuen til noen slektninger. Eller gamle kjenninger jeg ikke hadde sett på lenge, i bokhylla eller utedoen på hytta eller i baljen med Donald-blader i båten, som jeg gjenoppdaget hver sommer.

Ikke sjelden fikk jeg beskjed fra de voksne om at nå måtte jeg legge fra meg boka og komme meg ut i finværet og leke. Det var med tungt hjerte jeg gjorde som de sa. Jeg la bort lesestoffet, gikk ut i vintervårsommerhøst-sola og lekte som alle andre barn. Men gledet meg nesten alltid litt til kvelden, for da fikk jeg igjen en lesestund.

Og det jeg spør meg nå, er om en slik leseinteresse kan gå i arv, rent genetisk? Kan interesser nedfelles i genene? Skyldes det faktum at jeg er glad i bøker akkurat som min mor, noe mer enn at jeg har vokst opp med mange bokhyller rundt meg og dermed hatt lesestoff lett tilgjengelig? Det spiller kanskje ingen rolle om det er arv eller miljø, men jeg kjenner at jeg lurer. Vet noen noe mer om dette?

Uansett, i dag fikk jeg en indikasjon på at hvertfall deler av arven har gått videre. Vi ankom hytta i strålende solskinn, klare til å grille pølser og drikke solbærtoddy. Og det første eldstesønnen min på snart 4 år gjorde, var å vrenge av seg parkdressen, løpe inn til den brokete bokhylla på soverommet, gripe en gammel Donald-bok og rigge seg til i køyesenga for å lese.

Min første reaksjon var helt klart nedarvet: Jeg ga guttungen beskjed om at han fikk se å komme seg ut i det fine været. Så tok jeg meg i det. Jeg ba om unnskyldning og sa at han måtte kose seg med lesingen. – Når du er ferdig, kan du komme ut og få pølser og saft, la jeg til. Så snek jeg meg ut, hentet kameraet og fanget dette bildet:

Dette kunne likegjerne vært meg på 1970-tallet. Og det skyldes ikke bare de lyse krøllene.

Read Full Post »

Husker du det?

– Kunnskap! Det finnes så utrolig mye kunnskap! Jeg vet ingenting. Og så vet jeg så utrolig mye mer enn for 5 måneder siden! Han drar genserhetten ned i pannen og lener seg fremover på t-banesetet, trekker til seg bagen for å gi plass til nye passasjerer, men enser dem ikke. Blikket er festet på kameraten, en norsk-pakistansk gutt som ham selv. Kanskje 17-18 år. – Ja, tenk så lite vi vet og alt vi kommer til å lære! Toget kjører ut fra Grønland stasjon og de begynner en pingpong-samtale drevet frem av pur begeistring. Temaene veksler med hjernebølgers hastighet, mellom filosofi, naturvitenskap, tro og forskning.

– Bakterier! Tenk at de finnes og at det finnes sånne små greier som lever på bakteriene.
– Ja! Og tenk på Profeten! Den der da han sier at når du er i ørkenen og ikke har vann til å vaske hendene så skal du bruke sand eller stein. Ikke bein fra døde dyr. For det er maten til Djinn. Djinn, ikke sant, betyr ikke bare ånder og sånt, men «det vi ikke kan se». Hæ, helt utrolig! Det vi ikke kan se, det er jo bakterier! Han sa det, og nå er det vitenskapelig bevist!
– Djinn, ja… Det der med ord. Tenk så mye kunnskap som ligger i språket! Hvert ord kan jo bety mange ting, og flere ting på én gang, det kommer helt an på sammenhengen. Ord er makt!
– Ja, og så atomer. Det med atomer er jo helt utrolig når du tenker på det!
– Og det han sa, han der jeg-husker-ikke: Der det er mening, er det liv. Der det ikke er mening, er det ikke liv.
– …
– Den er dyp.

Så stanser toget og jeg skal plutselig av. Jeg river meg løs og snubler ut i vårsola. Var det sånn å være så ung? Den overveldede begeistringen! Var den der? Var det ikke mest eksamenspugging og øldrikking? Nei, brått er jeg tilbake på Puben på Blindern for et par tiår siden, til røyken som svir i øynene og halvliteren som ligger kald i hånda, lent over bordet i oppspilt diskusjon over ett eller annet vi akkurat har lest. For aller første gang. Da var det var sånn. Den gangen. Husker du det?

Bildet fant jeg her.

Read Full Post »

Den flyvende konstabel

– Se, mamma! Der flyr det en konstabel! Når jeg følger 3-åringens pekefinger med blikket, finner jeg ikke en politimann med vinger oppunder kjøkkentaket. I stedet er fingeren rettet mot et langbent kryp: et stankelben. I sin utrettelige jakt på nye ord, gikk gutten i surr denne morgenen og brakte munterhet rundt kjøkkenbordet. Men vi tørket raskt av oss fliret da spørsmålene om stankelbenets liv og levned begynte å hagle. Å ha en talefør 3-åring i huset byr på mang en utfordring. Blant de mer overraskende for en godt voksen foreldrefersking er erkjennelsen av hvor utrolig lite jeg faktisk kan om verden. Til tross for årelange studier ved universitetet og en opplevelse av å forstå stadig mer av menneskene og samfunnet rundt meg, skal det ikke mange oppfølgingsspørsmål til før jeg står fast.

Noen av spørsmålene avslører at grunnskolepensumet i naturfag forlengst er glemt: Hvorfor er månen oppe når det er dagen? Hva er en stjerne? Hvor kommer vinden fra? Andre spørsmål viser grove svikt i allmenndannelsen, som hvorfor har vi pinseferie? Atter andre er av mer filosofisk art: Hvem er gud? Hvorfor må vi stå i kø?

Denne gangen er det stankelbeinet som skal analyseres: Er det en edderkopp eller et insekt? Hva spiser det? Hvor sover det? Hvor gammelt blir det? Jeg har to muligheter. Enten å svare at jeg ikke vet eller å finne det ut. Det viser seg at den første løsningen er lite tilfredsstillende for 3-åringen, og til min store overraskelse også for meg. Jeg begynner faktisk å lure, jeg også. På hvordan verden er skrudd sammen og hvordan alle selvfølgeligheter rundt meg fungerer. Jeg kjenner nysgjerrigheten kile. Og ydmykheten vokse. Så utrolig lite jeg vet! Det visste jeg ikke.

Så jeg benytter anledningen til å lære. Om tigre og månefaser, om Pluto som ikke er en planet lenger, om fjærlagene som beskytter ender i isvann. For en befrielse å låne 3-åringens briller!

Read Full Post »