Bertold Brecht. Jeg har hørt sangene, jeg har sett teaterstykkene, og jeg har akkurat oppdaget at hans teatertanker også kan brukes som inspirasjon i historieskriving. Så da (tror jeg) det gjenstår bare én Brecht-arena: Lyrikken.
For å sjekke ut Brecht som lyriker, har jeg bladd i en samling med oversettelser av forfatter, poet og retorikkprofessor Georg Johannesen (100 dikt, Cappelen Damm 2009). To rebeller, Brecht og Johannesen, tenkte jeg. Det må jo bli bra.
Det er sikkert bra. Men jeg ble ikke grepet av disse diktene. Som lyriker blir Brecht for konkret for meg. For forankret i tid og rom. Her er mange dikt om krigen og hendelsene før, under, etter den. Gode tanker. Skarpt blikk. Fine setninger, som virker bra oversatt. Ikke noe galt, egentlig. Men jeg blir ikke grepet, slik jeg liker å bli når jeg leser lyrikk. Her er politiske dikt på dikt som jeg tror jeg ville likt bedre som sanger med litt sær tonsetting. Som dikt blir de ikke … poetiske nok.
Så det var det, kjennes det ut som. Brecht havner ikke i lyrikkhylla mi, med mindre det dukker opp andre dikt som ikke fantes i denne samlingen. Men ett unntak fant jeg. Et lite hverdagsfilosofisk dikt. Det involverer en tidsfrosset sjåfør, men poenget er fremdeles levende. Dette likte jeg:
Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?
mitt snitt: et fristed 
Noen ganger, en konkret setning kan bli ganske poetisk, tror jeg.
For eksempel : den mest velkjent først setning av en roman i den franske literaturen er denne :
«Longtemps je me suis couché de bonne heure».
(Lenge gikk jeg tidlig til sengs).
Den er akkurat en kort men lovende begynnelse, spesiellt for leseren som har i hånden den første binden av en 3000 sider roman !
Mange til lands vet hvor setningen kommer fra. Men selv om bare en liten del av dem har lest romanen til Marcel Proust fullstendig, jeg er sikker at denne setningen selv har fått mange folk å tenke, forestille eller drømme.
Omvendt, én blant de vakreste velkjente første setninger i en fransk roman kommer fra en bok som er nesten helt glemt i dag. Den går sånn :
«J’avais vingt ans. Je ne laisserai personne dire que c’est le plus bel âge de la vie.»
(Jeg var tyve år gammel. Jeg vil ikke la noen si at den er den vakreste alderen i livet).
Jeg vet ikke hvordan den høres ut til deg, men jeg husker at jeg, etter å ha lest den, måtte lukke boka og tenke en liten stund før jeg kunne fortsette å lese.
Så er det. Konkrete sitater kan også noen ganger få oss kjenne en kjempestor inspirasjon. På en poetisk måte.
Det gjørde du også, for eksempel, når du begynte et innlegg, for et par månader siden, med setningen :
«Jeg har alltid likt gamle fotografier.»
Ifølg meg, innlegget etterpå kunne vært skrevet uten denne første setningen. Og, til tross din særlig interesse for den sammenlikningen mellom indianer og samer, jeg antar du kunne også ha skrevet om noen helt annen, etter en sånn sterk påstand.
Likesom på mine to første sitater, din mening er skrevet med jeg personen, og har noe å gjøre med både tid og en intellektuell engagsjement.
De to første ordene i setning til Proust (lenge jeg) inneholder, så å si (!), de hele 3000 sider som følger, som er en meditasjon om tidens relativitet han skrev med sitt eget liv som måleenhet.
I andre eksempel, de to deler av sitaten viser det som er beskrevet i boka, nemlig at det er umulig å være både ung (antagelig sorgløs) og å kjempe på moralske stillinger mot en totalitær idelogi.
I bunnen, det jeg føles om din først setning er at den ikke var en introduksjon til det følgende innlegget, men, omvendt, at innlegget var en illustrasjon til den, som var en måte å vise hvor finnes din dypest interesse, og introdusere deg sånn som historiker og forsker i den «ufaglige» sammenhengen av en blogg.
Søk ofte betyr et tørt, kaldt, teknisk, konkret uttrykk…
Men ikke altid. Vi er mange som liker å se på gamle bilder. Vi vet hvordan de kan få oss å reise i rom og tid.
Din setning «Jeg har alltid likt gamle fotografier» er påstanden til en sterk intellektuell engasjement, tror jeg, men for en enkel leser som meg, det høres ut samtidig som en invitasjon til en poetisk drømmeri, en deilig tur som underholder og trollbinder meg.
For en herlig kommentar, Geitost! Jeg må si du får meg til å tenke. Du har jo helt rett. Det konkrete kan være veldig poetisk, noe du gir gode eksempler på her. At du faktisk husker en setning jeg skrev i et innlegg for ganske lenge siden, er rett og slett både rørende og inspirerende. Jeg hadde helt glemt dette innlegget om fotografier, brobygging, indianere og samer. Når jeg leser det om igjen så blir jeg ganske fornøyd. Denne bloggen har jeg brukt til å jakte på Stemmen min, og i dette innlegget klarte jeg å finne den. Tusen, tusen takk for dine varmende ord! Det setter jeg stor pris på 🙂
Brecht skal synges!
Brecht begynte faktisk som visesanger under første verdenskrig, Da holdt han på å bli drept av krigsveteraner etter å ha sunget sin frekke smedevise «Sangen om den døde soldaten», -om et lik som blir gravd opp for å bli sendt til fronten.
Siden ble svært mange av diktene hans tonsatt, og du kan få så sære melodier du bare vil. Begynn med Sjørøver-jenny.
Uten denne visa hadde det ikke ekstistert noen Bob Dylan slik vi kjenner ham. (Det er faktisk sant.)
Problemet med Georg Johannesens gjendiktninger er at de ikke kan synges. han mestret verken rim eller rytme, slik Brecht gjorde. Den samlinga du har lest, er derfor ikke den beste innføringa til Brecht. Olav H. hauges gjendiktninger er bedre.
Selvfølgelig er det mye krig i Bredhts dikt. Men han levde jo fra 1898 til 1956, i tyskland. Så det er kanskje ikke så rart.
Velkommen hit, Magne, og tusen takk for lærerik kommentar! Jeg begynner å helle til at det ikke er Brecht som er problemet, men Georg Johannesens gjendiktninger. Det er flere som har pekt mot dette, og anbefalt Hauges oversettelser i stedet. Kanskje jeg til og med skulle driste meg til å lese Brecht på orginalspråket (jeg har nemlig et forlengst fortrengt grunnfag i tysk på rullebladet)? Og med melodi vet jeg at jeg liker diktene, så spennende å få høre litt mer om bakgrunnen der. Så det ser absolutt ut til at jeg må gi lyrikeren BB en ny sjanse… Takk! 🙂