Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2010

Jeg liker å prøve å dyrke mat. Og når jeg ikke utfolder meg som andelsbonde på Øverland gård, eksperimenterer jeg på terrassen hjemme i byen. I år prøver jeg meg på markjordbær, cherrytomater og sukkererter, jeg venter på at ringblomstene skal farge blomsterbedet orange og jeg har masse urter i krukker og potter.

I to av krukkene har jeg mynte, som jeg har fått som avleggere fra urtehagen på Øverland. Der truer mynten med å spre seg ut over alle grenser, så hos meg må den bo i krukker så den ikke tar over den kvadratmeteren hage jeg har.

Og hva bruker jeg mynten til? (mer…)

Advertisements

Read Full Post »

Vi har hatt en fantastisk dag på Miniøya! Jeg, Kjæresten, guttene på 4 og 1,5 år og tusenvis av andre har hoppet og danset og flatet ut på gresset i Tøyenparken. For første gang i hovedstaden arrangeres det en rockefestival med øvre aldersgrense 16 år. Folka bak Øya-festivalen har laget et ikke bare rusfritt, men også brusfritt arrangement der barna står i sentrum og vi voksne får være med som følge.

Og det er et imponerende opplegg. Jeg var med å rigge opp festivalen som frivillig på fredag, og jeg ble overrasket over hvor mange detaljer som faktisk må på plass for å få en festival på beina. Alt du som publikum ikke tenker over, med mindre det mangler. Og på Miniøya skal det ikke bare rigges opp gjerder, scener, boder, doer, hundrevis av stoler og bord, skilt og sperringer. Det skal også være stelletelt for bleieunger og stands med masse bra barneting fra Donald- og boklesing, musikkverksted og kino til ansiktsmaling og påmalte tatoveringer. Og alt skal inngå i en tvers igjennom miljøvennlig helhet. Veldig gøy å se det fra innsiden, og få være med å rigge og snekre. Og i dag var det vår tur til nyte resultatet: (mer…)

Read Full Post »

Vi har fått høner! Ikke hjemme i byen, men på bondegården vår, Øverland Andelslandbruk. Da vi kjøpte oss inn i Øverland, syntes vi det var litt synd at ikke det var noen dyr der. Vi liker dyr. Men dyr krever stell og siden ingen i Andelslandbruket bor permanent på Øverland gård, har det holdt å dyrke jorda. Men nå prøver vi! En gjeng kyllinger er lånt inn, og på få uker har de vokst til kvikke ungdommer som gir en ny liten dimensjon til gården.

Ungdomshøne på Øverland

Valget av høna som husdyr er ikke tilfeldig. En viktig bærebjelke i det økologiske jordbruket på Øverland er såkalt permakultur. Dette er en tilnærming til landbruk og bosetting som ble utviklet av Bill Mollison og hans medarbeidere i Australia på 1970-tallet. Permakultur (avledet av de engelske ordene permanent (agri)culture) innebærer å skape stabile og vedvarende økosysemer der mennesker kan høste fra et naturlig overskudd med minst mulig bruk av ressurser. Man skal jobbe med naturien, ikke mot den. (mer…)

Read Full Post »

Jeg har en stund nå vært opptatt av medvind. Av hvordan det er mulig å finne og skape medvind som gjør at jeg jobber og lever med omgivelsene rundt meg, istendenfor mot dem, uten å miste min egen integritet.

Denne interessen har ledet meg mange steder, blant annet ut på jordet og inn i Øverland Andelslandbruk, der jeg lærer om økologisk jordbruk. Et viktig prinsipp bak økologisk jordbruk er å jobbe med naturen, heller enn mot den. Å utnytte vekster og vekstmetoder for å sikre en god avling og samtidig holde ugress og skadedyr på avstand uten å bruke kunstgjødsel eller gift. Å jobbe med naturen er veldig inspirerende.

Og i dag kom jeg over et annet inspirerende eksempel på hvordan det er mulig å skape medvind. Utgangspunktet var en seig materie: Lettdistraherte elever i videregående skole. Som mange andre lærere, opplevde lektor Liv Marie Schou ved St. Hallvard videregående skole i Buskerud at elevene hennes satt klistret til Facebook heller enn å følge med i timen. Den mest nærliggende reaksjonen, som mange skoler velger, er å forby Facebook. Å sperre tilgangen til dette og andre utvalgte nettsteder og hindre elevene i å gjøre det de liker best, nemlig å være sosiale på nett. Det innebærer i sannhet å jobbe i motvind, for forbud har en tendens til å bli møtt med omgåelser.

Live Marie Schou, derimot, så mulighetene i elevens interesse og evnet å skape medvind. Istedenfor å forby facebook, integrerte hun nettstedet i undervisningen. Elevene fikk i oppgave å oppdatere statusen sin på nynorsk, og læreren opplevde en sterkt fornyet interesse i nynorsktimene. Elevene skjerpet seg språklig fordi andre kunne lese det, og de syntes det var gøy!

Schou mener flere bør tenke medvind: Hvordan snu et problem til en fordel. I et debattinnlegg i Aftenposten, tar hun til orde for å integrere bruk av sosiale medier i undervisningen. Nettsteder som Facebook kan motivere elevene til å skrive, mener Schou:

Elevene må skrive for å lære nynorsk, og det er på Facebook elevene skriver. Aldri før har vi hatt en generasjon som skriver så mye som nå.

Jeg synes Liv Marie Schous tilnærming er forbilledlig. Ved å lete etter potensialet i situasjonen, løste hun den oppgaven hun er satt til å gjøre på en måte som skapte glede og entusiasme. Og hun nøyer seg ikke med det. Hun tar også den jobben det er å fronte en uvanlig løsning offentlig. Det står det respekt av.

Jeg skrev nylig om forskere som fomler i bruk av sosiale medier. Jeg kjenner jeg skal bruke lektor Schou som inspirasjon til å skape meg litt medvind i den sammenhengen også.

Read Full Post »

Ungene er i seng etter en solfylt søndag, så nå kan jeg sette meg ned med ukas lyrikkoppgaver fra Bai på Boklesebloggen min. I dag styres utfordringene av bokstaven L og første oppgave tar opp et tema det skrives avhandlinger om: Den lingvistiske vendingen.

Med utgangspunkt i lingvisten Ferdinand de Saussure, som hevder det ikke er noen sammenheng mellom de lyder og bokstaver et ord er bygget opp av og betydningen av dette ordet, har denne språklige vendingen spredd seg i ulike former til de fleste deler av vitenskapen. Den innebærer i bredere forstand at det heller ikke er noen sammenheng mellom språk og virkelighet. Slik dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens innebærer, enkelt sagt, at språket ikke kan si noe om virkeligheten. Bai spør i oppgave 1: Kva tankar gjer du deg, om forhaldet mellom språk og verkelegheit?

Puh. Dette er et stort spørsmål for en som er historiker av fag. Jeg gjør meg mange, dels forvirrede, tanker om dekonstruksjon og den språklige vendingen. Jeg lever jo strengt tatt av å forsøke å fange en historisk virkelighet, noe som har skjedd i fortiden, med ord. Så da er det vanskelig å mene at ordene ikke kan si noe om virkeligheten. Samtidig: Hva er virkeligheten? Det er mange som opererer med en virkelighetsoppfatning som rommer langt flere dimensjoner og sfærer enn de fire jeg selv vanligvis forholder meg til (høyde, lengde, dybde og tid). Og selv om vi forutsetter at disse fire rommer virkeligheten, så vet vi av erfaring at hvordan vi oppfatter og beskriver den, kommer an på øynene som ser. Og selv den mest positivistiske historiker må vel innrømme at det er nødvendig å gjøre utvalg og tolkninger når en fortidig hendelse skal skildres, slik at Virkeligheten med stor V aldri vil kunne fanges fullstendig med ord.

Når det er sagt, mener jeg at språket likevel er et grensesprengende verktøy for å forstå og erkjenne opplevelser og følelser. Når jeg ser hvor frustrert yngstesønnen min på 1,5 år er fordi han ikke klarer å gjøre rede for nyansene i sine erfaringer og meninger, så er det ikke nødvendig med lange avhandlinger for å forstå at språk dekker en viktig funksjon. Og når jeg hører eldstemann på 4 sette presise ord på store hendelser i sitt liv, så føles det veldig virkelig. Så dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens er for meg en en teoretisk øvelse for forskere som opererer litt for fjernt fra den virkeligheten de mener det ikke er mulig å beskrive.

(mer…)

Read Full Post »

Twitter og på bloggen sin A Curly Life har Kristin Oudmeyer sendt en oppfordring til bloggere om å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene ved å fortelle sin historie om den ene voksne som brydde seg, som grep inn, som orket og turte engasjere seg for å forande noe i et barns liv. Formålet er å få flere til å engasjere seg i de barna som finnes rundt oss alle:

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Da jeg leste om prosjektet, tenkte jeg straks på historielæreren min på videregående. Han var min Ene, i bitteliten skala. UNICEF og Oudmeyers engasjement i dette prosjektet er kanskje først og fremst rettet mot barn som virkelig er ute i hardt vær. Som blir mishandlet, opplever rus eller omsorgssvikt. Det er nok de som trenger mest at (minst) én av oss tør å gripe inn. Men jeg tenker at denne tilnærmingen, dette ønsket om å se barna rundt oss, også gjelder de mer priviligerte barna, som jeg selv var. Vi har alle behov for å bli sett, og vi har alle et ansvar for å virkelig se de barna vi kommer i kontakt med.

Min Ene var altså historielæreren som så meg. Da jeg drittlei og kjepphøy skulket skolen for harde livet i 2. klasse på videregående. Jeg var kjapp i hodet, så karakterene holdt seg oppe, men jeg var virkelig på vei mot å skli ut av skolen. Og han så det. Han så meg. Og han grep inn. Han tok meg til side og fortalte hva han så. At jeg ikke gadd å anstrenge meg, at jeg slapp unna med det, men at han ikke ville tillate at jeg forsvant ut. Og så tilbød han meg en overraskende og høyst ureglementær avtale: Hvis jeg begynte å jobbe på skolen og gjøre en skikkelig innsats i alle fag, så skulle han slutte å føre fravær for meg. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, bare jeg begynte å jobbe med fagene.

Jeg har tenkt mye på denne læreren og på hva han gjorde. Han så at jeg hatet regler. Han så at jeg hadde evner jeg ikke gadd å bruke. Og han så at jeg holdt på å slutte på skolen. Løsningen han fant, var å sette reglene til side og ha tillit til meg. Det var en fantastisk opplevelse. Han så meg. Han stilte krav. Han stolte på meg. Og resultatene kom umiddelbart. Jeg sluttet (nesten helt) å skulke, jeg begynte å gjøre skolearbeid, og jeg kom meg gjennom videregående meg gode resultater.

Dette er en bitteliten historie om Den Ene som brydde seg om en høyst priviligert jente. Hadde han ikke gjort det, hadde det fått begrensede følger. Jeg hadde nok droppet ut av skolen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde begynt igjen etter få år og klart meg helt fint gjennom livet. Men følelsen jeg sitter igjen med forteller meg hvor viktig det er at noen bryr seg. At vi alle prøver å se det beste i dem rundt oss, og at vi er villige til å gripe inn når det trengs.

Jeg oppfordrer alle til å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene, hver dag i eget liv.

Read Full Post »

Jeg står ved bardisken for å hente en halvliter med meg ut i solveggen. Jeg er i Tromsø på et jobboppdrag og har tenkt å legge meg tidlig for å ta igjen litt tapt småbarnsmorsøvn, men først skal jeg unne meg en øl og vende nesen mot den nordnorske kveldssommersola. I en skål på bardisken ligger det noen poser tørrfisk-snacks. Søringen i meg smiler. Jeg tar med meg en pose ut, finner en fin benk, tar den første, gode slurken av ølen… Så åpner jeg tørrfisk-posen og smaker. Og bæng! Jeg er i Honningsvåg 1990.

Jeg er ung lærervikar, ute på mitt livs til da mest eksotiske opplevelse. Jeg har for første gang reist nordover i mitt eget land, landet på en ørliten flystripe, kvalm og livredd etter en turbulent Twin Otter-tur i vinterkuling, funnet et landskap uten trær og en hybel så trist at jeg måtte sove øyeblikkelig for å fortrenge det hele. Og jeg har våknet morgenen etter og oppdaget at mørketiden er mindre mørk enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har begynt i lærerjobben, blitt kjent med kvisete ungdommer som lengter etter storby og privatliv, jeg har blitt med i blandakoret og musikkforeninga og innsett at det er mulig å skape kulturen selv, jeg har stått frossen og forført under nordlyset, og truffet folk som skal bli mine aller nærmeste i årene som kommer. Og jeg har fått smaken på tørrfesk.

Og nå, to tiår og et halvt liv senere, får denne smaken frem detaljer jeg lenge har glemt. Trøkket fra blåserrekka til Gutta fra Calcutta glir over i den sure lyden av min egen trompet en snøtung 17. mai, jeg husker den utrolige mengden øl vi drakk og hvor gøy vi hadde det. Så unge vi var, og – ikke minst – så mye som har skjedd siden den gang. Alt kommer tilbake med den tørre, trevlede fiskebiten på tunga. Smaken beveger meg gjennom tiden. På den solvarme benken i Tromsø blir tørrfisk smaken av tid.

Så nå lurer jeg, hvilke andre smaker gir tidsreiser? Har du en smak som fremkaller spesielle minner? Det hadde vært fint å høre om.

Read Full Post »

Older Posts »