For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!
En samling parallelle universer?
Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.
Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.
Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er?
Min jobb i administrasjonen er en kortvarig affære, for å skaffe meg litt ekstra penger og for å løse en kritisk bemanningssituasjon for min arbeidsgiver. Til vanlig jobber jeg som forsker og historiker ved et annet høyere utdanningssted, Handelshøyskolen BI. Det betyr at jeg fra før kjenner akademia og universitetssystemet fra andre vinkler, først som student, siden som faglig ansatt. Sett fra administrasjonen ser denne verdenen ganske anderledes ut.
Jeg opplever administrasjonen som et parallelt univers til det jeg kjenner fra før, en annen (eller tredje) dimensjon i den samme verdenen.
Kanskje det egentlig er sånn organisasjoner og bedrifter er? Ikke helhetlige enheter med felles visjoner og ambisjoner, slik årsberetningene vanligvis fremstiller det? Heller ikke avspeilinger av ledelsen og eiernes vyer og handlinger, slik bedriftshistorier ofte gir inntrykk av? Består organisasjoner egentlig av flere universer og dimensjoner, hver med sine særegne kjennetegn, logikker og opplevelser? Dimensjoner som møtes i konkrete arbeidsoppgaver som skal løses, men som egentlig har lite til felles?
Du kan jo tenke på det. Hvis du er journalist i et mediekonsern, hvor mye har du til felles med de som jobber i regnskapsavdelingen, på trykkeriet eller sjåførene som kjører ut bladet ditt til butikken? Dere er kanskje ansatt i samme organisasjon, men opplever sannsynligvis verden (og ikke minst organisasjonen) temmelig forskjellig?
For meg som forsker og historiker må dette få konsekvenser. Rent personlig kommer erfaringen som administrativt ansatt til å gjøre meg mer ydmyk når jeg igjen tar på forskerhatten. Jeg skal se de som sitter bak skranken eller på instituttkontoret med andre og mer oppmerksomme øyne. Jeg kommer dessuten til å ta kopiene mine og booke møterommene mine selv.
Men dette må også få faglige konsekvenser. En stor del av virksomheten til meg og mine historikerkolleger ved BI er å skrive faglig funderte bøker til jubileer i bedrifter og organisasjoner. Og nå tenker jeg at det ville vært veldig interessant å tone ned tendensen til å se disse organisasjonene fra ledelsen og eiernes perspektiv. Ville det ikke vært spennende hvis bedrifts- og næringslivshistorikerne i stedet begynne å lete: Hvilke dimensjoner og universer består denne organisasjonen av? Og hvordan har menneskene i alle disse universene opplevd og forholdt seg til verden over tid?
Jeg tror det kunne gitt oss en økt forståelse av hva en organisasjon egentlig er, enten vi er en del av den til daglig eller forsøker å forstå den utenifra. Hva tror du?
Interessante refleksjoner. Det med parallelle universer er ganske gjenkjennelig. Og et problem. Også fra den andre siden, altså for eksempel som faglig ansatt hvis en føler at en ikke får gjort sin faglige jobb fordi det er lagd et så omfattende administrativt system rundt den minste ting, og alt må gjennom så mange skjemaer og kontorer og adminstrativt ansatte at det virker som om det er forskning og undervisning som er «i veien» for at administrasjonen får gjort jobben sin…
(eller hvis studenter ikke kan få stille det samme «dumme» spørsmålet som hundre andre har stilt før den dagen. Alle må få starte fra scratch en gang…)
(Og – men – jeg er naturligvis helt for at forskere kopierer og bestiller rom selv, det ville også gjøre alt enklere…)
Begge – eller alle – perspektiver trengs. Også for eksempel i en jubileumshistoriebok. Det blir ikke riktigere eller sannere med «bare» et «nedenfra-perspektiv». – OG – uansett bør en jo droppe begrepene om «nedenfra» og «ovenfra» i et komplekst system som en stor bedrift, utdannings- og forskningsinstitusjon. Det er foreldede grep, – mener jeg….
Men en bra og spennende forskerutfordring ville jo være å integrere de ulike perspektivene.
Hilsen en annen historiker….
Ja, det er nettopp det jeg mener: Flere perspektiver trengs. Enten det gjelder forskere som forsøker å forstå organisasjoner (i nåtid eller historisk), eller alle de som jobber i organisasjoner. Hvis vi skjønte mer av de ulike gruppene (eller universenes) utgangspunkt, deres problemstillinger, arbeidsoppgaver, rammebetingelser, perspektiver, så kunne vi også oppnå mer respekt. Hvis vi hadde oppmerksomheten rettet mot en slik forståelse, ville ferske studenter som stiller de samme «dumme» spørsmålene, regnskapsmedarbeideren som kjefter på feil utfylte reiseregninger, og stressa professorer og ledere som oppfører seg som om de var universets sentrum, kanskje bli mer begripelige. Og dermed lettere å forholde seg til. Og vips! ville disse ulike universene også bli knyttet tettere sammen, og organisasjonen ville faktisk få en mer helhetlig identitet.
Hmm… Nå er jeg vel over på organisasjonskonsulentenes område. Kanskje jeg skulle bytte bransje? 😉 Takk for tankevekkende kommentar. Og så gøy at vi er i samme bransje også utenfor bloggverdenen!
Interessant innlegg.
Takk!
Godt innlegg!
Er såvidt i gang med å skrive en master om Organizational Misbehaviour. Handlingene i de andre universene tolkes lett som irasjonelle og til og med ondsinnnede. Men kanskje er det øynene som ser? Kanskje er det perspektivet man har? Kanskje det finnes logikker i andre universer, som mitt eget nekter meg innsikt i om jeg ikke aktivt søker?
🙂
Det tror jeg du har rett i, Jette. Det blir jo gjerne sånn at vi ser organisasjonen fra det stedet vi er/den funksjonen vi har, og det er sjelden vi får mulighet til å endre perspektiv med mindre vi bevisst går inn for det selv. Jeg tenker at dette må være et avgjørende perspektiv for dem som forsøker å forstå hvordan organisasjoner virker. Organizational Misbehaviour har jeg aldri hørt om. Hva slags fagretninger det? Og hvor studerer du? Det høres spennende ut.