Forrige søndag skrev jeg en lyrikkblogg om Rolf Jacobsen. Trodde jeg da. Men så viste det seg at jeg skrev mest om hva vi egentlig kan vite og hva sannhet er. Og det ble en virkelig interessant debatt i kommentarfeltet. Overraskende (og) interessant. Kanskje den til og med fortsetter?
Men egentlig ville jeg altså skrive om at jeg hadde oppdaget dikteren Rolf Jacobsen. Så da prøver jeg igjen: Jeg har oppdaget dikteren Rolf Jacobsen!
Et glass rødvin og Rolf Jacobsen...
Jeg trodde at Rolf Jacobsen først og fremst skrev dikt om at livet på landet er bedre enn livet i byens asfaltjungel. Og det gjør han også. Der synes jeg han er fin nok, men byjenta i meg føler nok at han undervurderer mulighetene for et ekte, dypt og godt liv i storbyen (selv om han åpner litt for det i Byens metafysikk fra samlingen Jord og jern, 1933). Han undervurderer dessuten mulighetene for et grunt og overflatisk liv på landet.
Men noen av diktene i denne generen treffer godt. Som dette, fra samlingen Tenk på noe annet, 1979:
KORRIDORENE
Verdensorganismens
nye kar-system
— korridorene,
veinettet for de ventende
med eller uten håp.
Alltid tilfots,
likelangt frem
og likelangt tilbake.
Din trøst:
en gang
slipper du tilbaketuren.
Det er likevel alle de andre diktene til Jacobsen som virkelig vekker meg. De som handler om livet mer generelt og det å være menneske. Dette, for eksempel, fra Headlines, 1969:
NOEN
Noen
stiger ut av vårt liv, noen
kommer inn i vårt liv,
ubedt og setter seg ned,
noen
går likegyldige forbi, noen
skjenker deg en rose,
kjøper en ny bil,
noen
står deg meget nær, noen
har du alt glemt,
noen, noen
er deg selv,
noen
har du aldri sett, noen
spiser asparges, noen
er barn,
noen går opp på taket,
sitter ned ved et bord,
ligger i hengekøye, går med rød
paraply,
noen ser på deg,
noen har aldri lagt merke til deg, noen
vil holde deg i hånden, noen
døde i natt,
noen er andre, noen er deg, noen
er ikke,
noen er.
Jeg vet at mange bokelskere synes det er synd og skam å lage eselører i bøker. Jeg er ikke blant dem. Tvert imot liker jeg eselører som jeg selv har lagd veldig godt. Hver gang jeg kommer til et dikt eller en setning i en roman eller en fagbok som jeg fester meg ved, så bretter jeg hjørnet på siden (og skribler gjerne litt i margen). Slik finner jeg ofte tilbake til tankevekkende linjer som jeg ellers ville glemt.
Da jeg nylig gjenoppdaget pocketutgaven av Alle mine dikt av Rolf Jacobsen, som jeg fikk av moren min i 1994, var det bare ett eseløre. Og jeg ble veldig overrasket da jeg leste diktet jeg hadde merket meg den gangen. Jeg trodde nemlig dette var en helt ny følelse i meg.
Likevel er jeg sikker nå, om bare en bitteliten stund, så…
FUGL I MEG
Du fugl i meg
— jeg kjenner vingen din.
Jeg kjenner nebbet hakke — hakke
mot sprinklene i brystet mitt. Jeg vet
du er en fange her.
Men vent
en liten stund.
Bare en liten stund,
så er du fri,
du fugl i meg.
(Fra Tenk på noe annet, 1979)
Å så fine dikt. Jeg likte også de to siste veldig godt. Det fine er at du formidler så bra rundt gleden av å lese dikt. Jeg er en av dem har lettere for å lese dikt enn lange bøker. Klem
Så spennende å høre at du er glad i å lese dikt, Turid. Jeg tar gjerne imot tips, hvis du har noen å anbefale. Jeg vil gjerne utvide diktreportoaret 🙂
Nydelig! Selv har jeg naturligvis en forkjrlighet for diktet ‘Nord’, selv om det har blitt vel kommersialisert i det siste. Men han godeste Jacobsen har mange fine. Jeg likte ‘Noen’ veldig godt, har ikke lest det tidligere.
…men er det bare jeg som leser noe inn i det siste diktet og setninga foran? 😉