Takt og tone: Om menn, klær og klapping

Italia, Frankrike, Russland, USA og FN klapper i takt

Jeg så dette bildet i Aftenposten i dag. Det illustrerte en kommentar i forbindelse med Norgesbesøket til Russlands president Dmitrij Medvedev. Poenget med bildet, som ble tatt under G8-møtet i Italia i fjor, var å vise at Russland er tatt inn i det gode selskap. Men hvilket selskap! Det som slo meg ved dette bildet var tre ting:

1) Det gode politiske og maktmessige selskap består bare av menn (gammelt nytt som likevel ikke kan påpekes for ofte).

2) Slips og pins på jakkeslaget er et smutthull for dressmenn til ordløst å uttrykke individualitet og personlige budskap. Er det tilfeldig at FNs generalsekretær Ban Ki-moon har et lysegrønt slips her? Neppe.

Mens slipset kan brukes til å kringkaste avvik eller diskresjon til folket, er pins på jakkeslaget kun ment for de nærmeste. De som kommer så tett inntil at de (i prinsippet) kunne tatt på dem. Hva står det på den bittelille pin’en til president Sarkozy? Er det en fan-pin for kona eller froskelår, for nasjonen eller en enkeltsak? Og har statsminister Berlusconi og president Medvedev faktisk samme pin? For hva, og hvem har i så fall fått dem til å ta den på? Det får jeg aldri vite, for jeg er ikke del av dette gode selskapet.

3) Symboler og ritualer skal ikke undervurderes som menneskelig bindemiddel. Disse mektige menn er ikke bare likt kledd. Her oppfører de seg også likt. De klapper i takt. Selv om de egentlig er gnistrende uenige på mange områder og representerer vidt forskjellige kulturer, så velger de å klappe i takt for fotografer og publikum.

Før ville jeg kanskje avfeid dette som tullete spill for galleriet. Men i det siste har jeg begynt å kjenne litt på dette med felles ritualer. Det gjør noe med oss, enten det gjelder begravelser, fotballkamper eller politiske toppmøter. En ensrettet påkledning og oppførsel virker forpliktende både utad – hvis dette bildet fester seg i offentligheten, så skal det mer til å bryte ut –  og antakelig også innad. Når du står der og klapper (eller gråter), så blir du del av noe. Et fellesskap. Det er fint å stå sånn, sammen, og klappe. Uten å skille seg ut. Vi blir faktisk litt mer enige på den måten.

Men det er alltid noen som ikke kan eller vil være med i det gode selskap, på G8-møtet som i andre sammenhenger. Da jeg søkte litt rundt på nettet, fant jeg flere bilder. Dette var minst like slående:

Hvem er utenfor her?

Libyas leder Mu’ammar al-Gheddafi er ikke med i det gode selskap. Og det kan vi jammen se at han heller ikke vil. Her ser han mest ut som han vil være en slags rockestjerne, men han viser også med all tydelighet, ved klær og holdning, at han ikke deler de andres politiske verdensbilde.

Politikk og sport er ikke de eneste arenaene der påkledning og rituell oppførsel har betydning. Ferdes du i næringslivet, kan du se deg rundt neste gang du er på et formelt møte. Hva har folk på seg? Hvis det er kvinner tilstede, bærer de antakelig drakt. Drakten er mannens dress i kvinnelig utgave. Litt innsvinget i livet og tilsatt en behagende utringning og et skjørt eller smale bukser, men likevel til forveksling lik dressen, sånn på avstand. Dette sier vel også noe om kvinners inntreden i det gode selskapet?

Behagelig? For hvem?