Lyrikk på en søndag: E

Jeg har akkurat oppdaget det jeg tror kan komme til å bli en ny søndagstradisjon! På Boklesebloggen min finnes det hver søndag en ny lyrisk utfordring, en alfabetisk bestemt oppgave i 3 deler, der vi får mulighet til å dykke inn i nye og gamle sider av poesien. Denne flotte idéen av en serie har allerede kommet til E (og jeg må si jeg er fristet til å bla meg tilbake til tidligere søndagers utfordringer og bryne meg fra A-D). Dagens oppgave er:

1) Ekfrase er eit dikt som er skrive til eit anna kunstverk. Som oftast er ekfrasa skrive til billet- eller skulpturkunst, men ho kan også vere retta til andre kunstformar. Presenter eit dikt som er ei ekfrase.
2) Presenter eit dikt av ein diktar på E.
3) Har du lese Gunnar Ekelöf og kva synest du om tekstane hans?

Ad 1): Jeg er ingen litteraturviter og kan ikke noe teoretisk om poesi, så dette var et nytt begrep for meg. Ekfrase. Jeg tenker og lurer… og kommer frem til at innledningen og avslutningen på det nydelige diktet Venner (fra samlingen Digte, 1893) av Sigbjørn Obstfelder antakelig er en ekfrase, selv om det ikke beskriver ett enkelt kunstverk? Lett nostalgisk om ungdommelig befriende berusende vennskap – og selve livet:

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.

Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

(…)

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket . . .

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Lampe, Buddah, byste, portrett. Det kvalifiserer kanskje som ekfrase?

Ad 2): En dikter på E… Jeg lette litt i lyrikkhylla (som jeg tidligere har omtalt her), og fant en unik samling dikt, illustrasjoner, tegneserier, utrop av Ingri Egeberg: 9 + 9 og litt til (1987). Etter Egebergs eget utsagn er dette «en gravid kunstners mimre dagbokaktige daglige tankers bok». Da jeg fikk barn, lette jeg forgjeves etter lyrikk om graviditet, fødsel, babyfase, og kom frem til at kvinner antakelig er for utkjørte og opptatte til å dikte i en slik fase (senere har Cathrine Grøndahl kommet med sin siste samling Jeg satte mitt håp til verden (2009) som jeg gleder meg til å få lest snart). Men noe fantes altså, som Egebergs bok. Jeg velger en tekst fra den kanskje mest slitsomme fasen, der barnet har kommet, sovet og spist i noen uker, og så braker det løs:

Så begynner grininga
hos mor og barn.

Psykisk terror
kaller nå jeg det.

Ingenting varer evig
sier Steinar og
bytter bleier med schwung.
Min
verden er evig
lukket rundt
den rare kroppen
det rare barnet
det samme gamle søvnbehovet

for ikke å snakke om
samlivet
Nei
det snakker vi ikke om.

Ad 3): Jeg har aldri lest noe av Gunnar Ekelöf, som er favoritten til Boklesebloggen min, og skjønner jeg må gjøre noe med det.

Og jeg gleder meg allerede til neste søndag!