Noen ganger banker verden på min godt beskyttede stuedør akkurat når jeg fortjener det mest. I går skjedde det to ganger på rappen. Jeg satt og syntes litt synd på meg selv. Var trøtt og sliten etter flere netter der 1-åringen har skreket 2-3 timer mer eller mindre sammenhengende, fordi han strever med tenner eller noe. Vi har vært godt vant her i huset, med unger som sover fra kveld til morgen, så dette med nattevåk er en uvant uting. Og jeg syntes altså jeg hadde det ganske tøft. Skrivingen gikk tungt, jeg orket knapt å lage meg kaffe. Så for å kvikke meg opp, surfet jeg rundt på noen fine blogger der jeg ofte leser kloke ting om livet eller hyggelige ting om hverdagen. Og – Bæng! – verden ble satt i perspektiv. Jeg har virkelig INGENTING å klage over.
Hva har disse øynene sett?
For plutselig var det ikke så hyggelig på et par av disse bloggene. Hos Elisabeths Eldorado, der nordnorske Elisabeth skriver om den nære og fjerne verden, var jeg innstilt på å få noen refleksjoner over livet eller noen fine bilder fra nord. Men Elisabeth bragte meg rett til Kongo. Til barnesoldater som forsøker å starte et nytt liv etter å ha hatt ran og drap som levebrød. Jeg ser for meg tynne gutter med tomhet i blikket og våpen større enn dem selv – bare noen få år eldre enn mine egne unger. Hva har de øynene sett, de hendene gjort, hvilke lyder og lukter har brent seg fast i disse barnas hjerner – det kan jeg ikke engang forestille meg. (mer…)
mitt snitt: et fristed 