OK, jeg lover at jeg ikke skal bruke mye plass på å beskrive mine tannlegebesøk i året som kommer, selv om det kommer til å bli en del av dem etter sykkelulykken i sommer. Men i dag var jeg på min første konsultasjon på Tannlegehøyskolen, der gjenoppbyggingen av tennene mine skal foregå, og da skjedde det faktisk noe som er verdt å nevne. Det var øyeblikket da både jeg og tannlegen brast ut i gapskratt.
Jeg tilbragte store deler av dagen i tannlegestolen. Det var mengder av undersøkelser som skulle gjøres og spesialister av alle slag ble kalt inn for å utrede strategier og fremdrift. Og så satte de i gang – i det som for meg var litt overraskende omgivelser.
Se for deg et kontorlandskap, der flittige medarbeidere sitter bak hver sin lave skillevegg og prøver å gjøre jobben sin. Og så bytter du ut kontorstolen med en tannlegestol, plasserer kunden i stolen og lar medarbeieren gyve løs med sprøyter og borr. I et åpent landskap. Der folk kommer og går, slår av en vits og spør om noen skal ha lunch. Sånn gjør de det på Tannlegehøyskolen.
Så lå jeg der da, mens tannlegen borret og strevde for å få til det han hadde tenkt. Det var ikke lett, så han kalte inn den ene kollegaen etter den andre til konsultasjon. Selv prøvde jeg å holde hodet kaldt og puste dypt og rolig under den plastbelagte operasjonsduken.
Underveis tok de røntgenbilder for å sjekke fremdriften, og det var etter en slik sjekk, at tannlegen kom tilbake til meg og utbrøt: – Vi klarte det! Dette var moro! Hvorpå jeg smelte tilbake (med munnen full av bomull og sugeinstrumenter): – Moro? Kaller du dette moro?! Din.. din.. Tannlege!
Så lo vi. Lenge. Og etter at han hadde gått ut igjen et ærend, så lo jeg litt til før jeg tenkte: Det meste kommer an på vinkelen man ser det fra. «Moro» var vel det siste ordet som hadde falt meg inn i den situasjonen, men for min flinke og dedikerte tannlege var det akkurat det det var, moro å få til noe vanskelig.
Og det er det jeg sitter igjen med noen timer senere. Bedøvelsen har gått ut og det merkes. Men når jeg tenker tilbake på dagen er det denne latteren jeg husker best. Den umiddelbare latteren der vi et øyeblikk ikke var tannlege og pasient, men bare hadde det, ja nettopp, litt moro. Den tar jeg med meg videre.
Read Full Post »
Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.
mitt snitt: et fristed 