Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘lys og mørke’

Savn

Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.

Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.

Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.

Read Full Post »

Sengekanter

Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.

Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.

Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.

Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.

Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.

Akkurat nå.

Read Full Post »

Tannlegehumor…

OK, jeg lover at jeg ikke skal bruke mye plass på å beskrive mine tannlegebesøk i året som kommer, selv om det kommer til å bli en del av dem etter sykkelulykken i sommer. Men i dag var jeg på min første konsultasjon på Tannlegehøyskolen, der gjenoppbyggingen av tennene mine skal foregå, og da skjedde det faktisk noe som er verdt å nevne. Det var øyeblikket da både jeg og tannlegen brast ut i gapskratt.

Jeg tilbragte store deler av dagen i tannlegestolen. Det var mengder av undersøkelser som skulle gjøres og spesialister av alle slag ble kalt inn for å utrede strategier og fremdrift. Og så satte de i gang – i det som for meg var litt overraskende omgivelser.

Se for deg et kontorlandskap, der flittige medarbeidere sitter bak hver sin lave skillevegg og prøver å gjøre jobben sin. Og så bytter du ut kontorstolen med en tannlegestol, plasserer kunden i stolen og lar medarbeieren gyve løs med sprøyter og borr. I et åpent landskap. Der folk kommer og går, slår av en vits og spør om noen skal ha lunch. Sånn gjør de det på Tannlegehøyskolen.

Så lå jeg der da, mens tannlegen borret og strevde for å få til det han hadde tenkt. Det var ikke lett, så han kalte inn den ene kollegaen etter den andre til konsultasjon. Selv prøvde jeg å holde hodet kaldt og puste dypt og rolig under den plastbelagte operasjonsduken.

Underveis tok de røntgenbilder for å sjekke fremdriften, og det var etter en slik sjekk, at tannlegen kom tilbake til meg og utbrøt: – Vi klarte det! Dette var moro! Hvorpå jeg smelte tilbake (med munnen full av bomull og sugeinstrumenter): – Moro? Kaller du dette moro?! Din.. din.. Tannlege!

Så lo vi. Lenge. Og etter at han hadde gått ut igjen et ærend, så lo jeg litt til før jeg tenkte: Det meste kommer an på vinkelen man ser det fra. «Moro» var vel det siste ordet som hadde falt meg inn i den situasjonen, men for min flinke og dedikerte tannlege var det akkurat det det var, moro å få til noe vanskelig.

Og det er det jeg sitter igjen med noen timer senere. Bedøvelsen har gått ut og det merkes. Men når jeg tenker tilbake på dagen er det denne latteren jeg husker best. Den umiddelbare latteren der vi et øyeblikk ikke var tannlege og pasient, men bare hadde det, ja nettopp, litt moro. Den tar jeg med meg videre.

Read Full Post »

«Marka bugner av blåbær og sopp!» Overskriftene i avisene og utsagn fra venner stemmer for en gangs skyld overens. Alle er enige om at skogen er full av delikatesser, det er bare å ta for seg! Så jeg og Kjæresten snørte vår sekk og dro til skogs med forventninger om blått-i-blått-så-langt-vi-kunne-se og kantareller bak hver trestamme.

 

Ikke akkurat kantarell...

Vel. Det ble mildt sagt en bomtur. Det nærmeste vi kom noe spiselig var en morken fluesopp. Og blåbærrisene sto ribbet tilbake etter nærkontakt med systematiske bærplukkere.

Vi reagerte litt forskjellig, Kjæresten og jeg. Han snuste inn den friske luften og plukket nitidig en liten kopp bær, som han sa: Akkurat nok til én brødskive! Selv ble jeg sur. Ganske temmelig sur, faktisk. Jeg er ikke alltid så rask til å justere forventninger til virkeligheten. Så jeg la mest merke til søppel og mygg og motorduren fra biler i det fjerne. Furten.

Men så benyttet vi byfolkets privilegium nr. 1: Vi gikk ut av skogen, inn i byen og endte opp på kafé. Da ble jeg blid igjen.

Enda blidere ble jeg da venninnen min ringte og sa: Kom og plukk bær i hagen min! Hun er en ekspert på safting, sylting og baking, og pleier å utnytte sine avlinger godt, men i år hadde hun hendene fulle med andre gjøremål. Dermed overlot hun hagen sin til meg. (mer…)

Read Full Post »

Følelsen av tenner som knuser mot asfalten. Smaken av blod. Lyden av barneskrik. Gjennomtrengende. Nært og langt borte. Skrik. Blod. Tannrester.

Jeg hadde gledet meg til å skrive denne første bloggposten over sommerferien. Helt siden vi reiste fra hverdagen har jeg formet fine setninger i hodet om det gode livet på hytta. Jeg skulle skrive om putrende båtturer på glitrende sjø, nakne unger i vannkanten, sjørøverturer med hengekøya, nyplukkede markjordbær før frokost, reker, hvitvin og utsikt over fjorden på sene kvelder med Kjæresten. For sånn var denne sommeren. Helt til tennene traff asfalten. (mer…)

Read Full Post »

Dagen derpå… :)

I dag begynte som en skikkelig dagen derpå. Vi hadde en virkelig fin 17.mai i går, med fest & moro fra morgen til kveld, gode venner, familie, deilig mat og drikke, glade barn og blide voksne. Og en sen kveld med Kjæresten og et glass vin da alle andre var i seng. Mmmm…

Men i dag. Ikke så gøy. Jeg kom sent igang med jobben. Flyttet rundt på papirbunker, fikk ikke skrevet mail, fikk ikke tatt de planlagte telefonene, fikk ikke skrevet. Da halve dagen var gått, tok jeg et nødvendig grep: Jeg gikk ut. Tok med kamera, pc, skriveblokk og bega meg ut for å se hva arbeidsdagen ville by på i nye omgivelser.

Jeg dro til Botanisk Hage. Et favorittsted i hovedstaden. Der fant jeg roen. Og dette:

Og det hjalp. Jeg gikk på kafé i mitt gamle nabolag. Satte meg i solveggen og tok frem manusbunker og pc. Drakk en god kaffe. Hørte litt på skravlingen ved nabobordet, før jeg dykket ned i skrift og tegn. Jobbet konsentrert og effektivt. Fikk unnagjort dagens oppgaver med både glede, ro og godt tempo.

Og ennå var det tid til litt friskriving, og til å lukke øynene og vende ansiktet mot sola. Den første varme vårdagen i Oslo. Den ble fin likevel.

Read Full Post »

det er mye å lære om stillhet
av en som skal dø

pinlig
trykkende
talende
taushet

blir speilende tomhet

som sakte snur
borret
mot egne kratere

til nyvunnen ro spirer

gamle blomster
nye farger fasonger
blir viltvarsomtvoksende virkelighet

men hva lærer jeg når det blir
dødsstille

Read Full Post »

Older Posts »