Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kjærlighet’

100 ord for sorg

Det sies at eskimoer har 100 ord for snø. Våt snø, tørr snø, snø som faller, snøkrystaller. Jeg har lest at dette bare er en myte, at eskimoene ikke har flere snøbeskrivende ord enn andre folk, men jeg liker tanken. Et språk med mengder av ord som gir nyanser til noe viktig.

Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.

Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.

De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.

Read Full Post »

En sakte vals

Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.

Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.

Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.

Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett

Takk, pappaen min.

Read Full Post »

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.

Read Full Post »

I alle familier er det historier som blir fortalt om og om igjen, til de får nesten mytiske dimensjoner. Fortellingen om hvordan min farmor Lydia fikk sin Sigurd er en slik historie.

Her forlovet de seg

Lydia og Sigurd traff hverandre i en amatørteatergruppe, der de begge var med. De ble stormende forelsket. Og kort tid etterpå, rømte den da 16 år gamle Lydia og tre år eldre Sigurd i all hemmelighet til København.

Familiesagen sier ingenting om hvordan de faktisk klarte dette, men alle er enige om at de forlovet seg i Tivoli, nærmere bestemt inne i Det kinesiske tårn som fremdeles står der. Jeg vet ikke nøyaktig når dette skjedde, men jeg har alltid innbilt meg at det var på en varm sommerkveld og at Lydia og Sigurd kunne se de kulørte lyktene speile seg i den lille dammen ved siden av tårnet.

Jeg har nylig oppdaget at Lydias mor, Gina, var en sterk og temmelig streng dame. Da Lydias lillesøster valgte en kjæreste som moren ikke likte, ble hun sendt til slektninger i Amerika for å komme på bedre tanker. Det kan kanskje forklare hvorfor Lydia og Sigurd rømte. Og det kan hvertfall forklare hvorfor de holdt forlovelsen hemmelig i 4 år før de fortalte det til familien. (mer…)

Read Full Post »

Jeg kjente at i dag gledet jeg meg til den ukentlige lyrikkoppgaven fra Boklesebloggen min. Vi har kommet til bokstaven K og oppgave 1 omhandler noe jeg aldri har hørt om før:

«1. Konkret poesi er eit omgrep som blir brukt om diktning som framstiller ei bestemt visuell form, med bruk av typografiske og grafiske hjelpemiddel. Det er også eit omgrep som blir brukt om dikting som er prega av konkrete bilete, ikkje abstrakte omgrep. Presenter eit dikt som kan representere ein av desse to formene for konkret poesi.»

Et dikt som er skrevet som et bilde? Først kan jeg ikke huske å ha sett noe slikt, før jeg plutselig kommer på at jeg akkurat bladde forbi et dikt der typografien var brukt aktivt. Det var i samlingen Min kärleks höga visa (1985) av Eeva Kilpi, og viser en sommerfugls tumling:

(mer…)

Read Full Post »

Lett forsinket griper jeg fatt i forrige ukes lyrikkutfordring fra Bai på Boklesebloggen min. Denne gangen har vi kommet til bokstaven J. Jeg velger å slå sammen de to første oppgavene som er 1) å presentere et forsommerdikt inspirert av måneden juni og 2) finne et dikt av en dikter på J.

Jeg velger meg Jan Erik Vold. Han har jeg likt lenge. De rare, overraskende, tankevekkende, stemningsfulle diktene, den unike stemmen som leser dem opp, og ikke minst den god jazzmusikk som ofte følger med som et utfyllende tilbehør. Han har et lite juni-dikt som gir meg sommerlyset og syrinduften – og en fin ro i sjelen:

Juni
hvit, juni mild, kirsebærtreet
banker
på ruten

og går, syrinene hvite
og lilla
kommer og går, lyset
kommer og går – juni ingenting. (mer…)

Read Full Post »

I morgen er det Tom Waits-løpet. Denne herlige tradisjon som ble opprettet på slutten av 90-tallet som et alternativ – ja, jeg vil si motvekt – til det mer heseblesende Grete Waitz-løpet, der damer i alle farger og fasonger inntok hovedstaden for å løpe (og senere KarlJohanfyllefeste). Vi var mange som ble lettet da Tom Waits-løpet dukket opp, og vi kunne samles til alternativ etappevandring fra brun pub til brun pub, i atmosfæren fra Tom Waits’ slitne og akk! så herlige musikk. Drikke en halvliter her og en halvliter der, og gjerne la være å fullføre løpet. Tom Waits-løpet er for oss som ikke liker å konkurrere, men i stedet har stor tro på felles hygge og støtte gjennom gatene.

Så jeg skulle jammen gjerne vært ute på løp i morgen. Men den gang ei. Kombinasjonen av små barn, ingen barnevakt, konfirmasjons- og bursdagsforpliktelser har gjort denne helgen, som de fleste andre, til en familieaffære. Sånn er det bare på dette punktet i livet.

Men jeg har en plan! I morgen kveld når ungene har lagt seg skal jeg ta med Kjæresten på et helt lokalt Tom Waits-løp. Vi må riktignok holde oss innenfor husets fire vegger, men jeg har drikkevarer i skapet og på anlegget venter brun musikk. På Kjæresten min og meg.

Det spørs hvor langt vi kommer. Første etappe blir øl og potetgull på kjøkkenet, før vi tar et glass vin i stua, og kanskje en whiskey på terrassen. Som undersovede småbarnsforeldre blir det nok med det. Men det gjør jo ikke noe. For i motsetning til i orginalen, får jeg i dette Tom Waits-løpet garantert den aller beste mannen med meg hjem.

God helg!

Read Full Post »

Older Posts »