100 ord for sorg

Det sies at eskimoer har 100 ord for snø. Våt snø, tørr snø, snø som faller, snøkrystaller. Jeg har lest at dette bare er en myte, at eskimoene ikke har flere snøbeskrivende ord enn andre folk, men jeg liker tanken. Et språk med mengder av ord som gir nyanser til noe viktig.

Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.

Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.

De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.

Read Full Post »

En sakte vals

Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.

Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.

Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.

Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett…

Takk, pappaen min.

Read Full Post »

Tanken på et livslagt ekteskap

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

—

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.

Read Full Post »

Lydia og Sigurd – en kjærlighetshistorie

I alle familier er det historier som blir fortalt om og om igjen, til de får nesten mytiske dimensjoner. Fortellingen om hvordan min farmor Lydia fikk sin Sigurd er en slik historie.

Her forlovet de seg

Lydia og Sigurd traff hverandre i en amatørteatergruppe, der de begge var med. De ble stormende forelsket. Og kort tid etterpå, rømte den da 16 år gamle Lydia og tre år eldre Sigurd i all hemmelighet til København.

Familiesagen sier ingenting om hvordan de faktisk klarte dette, men alle er enige om at de forlovet seg i Tivoli, nærmere bestemt inne i Det kinesiske tårn som fremdeles står der. Jeg vet ikke nøyaktig når dette skjedde, men jeg har alltid innbilt meg at det var på en varm sommerkveld og at Lydia og Sigurd kunne se de kulørte lyktene speile seg i den lille dammen ved siden av tårnet.

Jeg har nylig oppdaget at Lydias mor, Gina, var en sterk og temmelig streng dame. Da Lydias lillesøster valgte en kjæreste som moren ikke likte, ble hun sendt til slektninger i Amerika for å komme på bedre tanker. Det kan kanskje forklare hvorfor Lydia og Sigurd rømte. Og det kan hvertfall forklare hvorfor de holdt forlovelsen hemmelig i 4 år før de fortalte det til familien.

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: K

Jeg kjente at i dag gledet jeg meg til den ukentlige lyrikkoppgaven fra Boklesebloggen min. Vi har kommet til bokstaven K og oppgave 1 omhandler noe jeg aldri har hørt om før:

«1. Konkret poesi er eit omgrep som blir brukt om diktning som framstiller ei bestemt visuell form, med bruk av typografiske og grafiske hjelpemiddel. Det er også eit omgrep som blir brukt om dikting som er prega av konkrete bilete, ikkje abstrakte omgrep. Presenter eit dikt som kan representere ein av desse to formene for konkret poesi.»

Et dikt som er skrevet som et bilde? Først kan jeg ikke huske å ha sett noe slikt, før jeg plutselig kommer på at jeg akkurat bladde forbi et dikt der typografien var brukt aktivt. Det var i samlingen Min kärleks höga visa (1985) av Eeva Kilpi, og viser en sommerfugls tumling:

Read Full Post »

Lyrikk på en «søndag»: J

Lett forsinket griper jeg fatt i forrige ukes lyrikkutfordring fra Bai på Boklesebloggen min. Denne gangen har vi kommet til bokstaven J. Jeg velger å slå sammen de to første oppgavene som er 1) å presentere et forsommerdikt inspirert av måneden juni og 2) finne et dikt av en dikter på J.

Jeg velger meg Jan Erik Vold. Han har jeg likt lenge. De rare, overraskende, tankevekkende, stemningsfulle diktene, den unike stemmen som leser dem opp, og ikke minst den god jazzmusikk som ofte følger med som et utfyllende tilbehør. Han har et lite juni-dikt som gir meg sommerlyset og syrinduften – og en fin ro i sjelen:

Juni
hvit, juni mild, kirsebærtreet
banker
på ruten

og går, syrinene hvite
og lilla
kommer og går, lyset
kommer og går – juni ingenting.

Read Full Post »

Tom Waits-løp for småbarnsforeldre

I morgen er det Tom Waits-løpet. Denne herlige tradisjon som ble opprettet på slutten av 90-tallet som et alternativ – ja, jeg vil si motvekt – til det mer heseblesende Grete Waitz-løpet, der damer i alle farger og fasonger inntok hovedstaden for å løpe (og senere KarlJohanfyllefeste). Vi var mange som ble lettet da Tom Waits-løpet dukket opp, og vi kunne samles til alternativ etappevandring fra brun pub til brun pub, i atmosfæren fra Tom Waits’ slitne og akk! så herlige musikk. Drikke en halvliter her og en halvliter der, og gjerne la være å fullføre løpet. Tom Waits-løpet er for oss som ikke liker å konkurrere, men i stedet har stor tro på felles hygge og støtte gjennom gatene.

Så jeg skulle jammen gjerne vært ute på løp i morgen. Men den gang ei. Kombinasjonen av små barn, ingen barnevakt, konfirmasjons- og bursdagsforpliktelser har gjort denne helgen, som de fleste andre, til en familieaffære. Sånn er det bare på dette punktet i livet.

Men jeg har en plan! I morgen kveld når ungene har lagt seg skal jeg ta med Kjæresten på et helt lokalt Tom Waits-løp. Vi må riktignok holde oss innenfor husets fire vegger, men jeg har drikkevarer i skapet og på anlegget venter brun musikk. På Kjæresten min og meg.

Det spørs hvor langt vi kommer. Første etappe blir øl og potetgull på kjøkkenet, før vi tar et glass vin i stua, og kanskje en whiskey på terrassen. Som undersovede småbarnsforeldre blir det nok med det. Men det gjør jo ikke noe. For i motsetning til i orginalen, får jeg i dette Tom Waits-løpet garantert den aller beste mannen med meg hjem.

God helg!

Read Full Post »

Lytte

Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.

Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.

Å lytte. Det kan være så mangt.

(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)

Read Full Post »

Per Olov Enquist: Styrtet engel

Dette ble en litt merkelig leseopplevelse. Jeg kjøpte Per Olov Enquists Styrtet engel. En kjærlighetsroman (1985/2009) etter begeistret anbefaling fra Knirk som i sin omtale av boka beskrev hvordan den fylte henne, i en nærmest fysisk opplevelse, så bra var den. Jeg ble derfor veldig betuttet i mitt første møte med boka. Jeg leste kanskje 30 sider og det ga meg ingenting. Ingenting! Jeg skjønte ikke hva som foregikk, jeg ble ikke fanget av språket. Så jeg la boka til side, og gikk og skulte på den.

Heldigvis er Styrtet engel en tynn flis av en bok. Derfor orket jeg å ta den frem igjen for å prøve på nytt. Og denne gangen gikk det bedre. Jeg leste på, gjennom den for meg forvirrende begynnelsen, og etterhvert som jeg fikk tak i handlingene i boka, ble den vakrere og vakrere. Da jeg var ferdig, leste jeg den én gang til. Da ble den enda bedre.

Read Full Post »

Jordas time: Det lokale i det globale

I går kveld markerte antakelig over 1 milliard mennesker over hele kloden Earth Hour ved å skru av lyset i én time. Jordas time. Et symbol på at vi bryr oss om klimaendringene og at vi kan stå sammen for å si fra om det. Ifølge anslag fra arrangørene World Wildlife Fund (WWF), slukket 162 kommuner, 350 bedrifter og x antall privatpersoner i Norge lys tilsvarende 250 millioner watt, eller 6 millioner 40-wattspærer. Earth Hour er et symbol, en uforpliktende markering som har vokst til et globalt tiltak etter oppstarten i Australia i 2007. Men hvor mye betyr egentlig en slik symbolsk handling? Det koster oss jo ingenting å delta, ingen reelle endringer av livsførsel. Så betyr det at det egentlig er bortkastet?

Jeg tror ikke det. Jeg liker at så mange mennesker klarer å gjøre noe sammen, selv om det rasjonelt og isolert sett kanskje har begrenset effekt. Og hos oss opplevde vi dessuten en liten uforutsett bivirkning, sånn helt lokalt. Da klokka ble 20.30 i går kveld, skrudde vi av lysbryterne, tente stearilys og sjenket rødvin i glassene. Og så bestemte vi oss for å prøve å være helt stille under Jordas time. Ingen TV, pc’er eller musikk. Og ingen prating. Lenge.

Resultatet? Det ble en vakker opplevelse. En helt anderledes lørdagskveld som ga mersmak. Så vi kommer til å gjenta Jordas time snart. Sånn for oss selv. Et lite tiltak i det store, mens vi venter på en ny runde offisiell Earth Hour om et år.

Read Full Post »

Dødsstille

det er mye å lære om stillhet
av en som skal dø

pinlig
trykkende
talende
taushet

blir speilende tomhet

som sakte snur
borret
mot egne kratere

til nyvunnen ro spirer

gamle blomster
nye farger fasonger
blir viltvarsomtvoksende virkelighet

men hva lærer jeg når det blir
dødsstille

Read Full Post »

Guttenakker

liten guttenakke
bøyd i studier
speiler
barnet mannen
smelter hjertet

Read Full Post »

Gressenker og annet ugress – Dag 1

Gressenkelivet er herlig! Fri til å gjøre alt man vil, venninnekvelder, sofa-sliting og såpeserier i stua, sove når man vil, våkne når man vil, spise hva man vil, rote uten hemninger. Det vil si, som å være single, bare med vissheten om at dette kun varer en kort stund (og dermed må settes pris på). Og når tiden er inne kommer Kjæresten inn døra uten at man trenger å løfte en finger. Perfekt!

Sånn var det før. Altså før jeg fikk barn. Nå er ikke gressenkelivet så gøy. Nå betyr det at det ikke er to til å stå opp om natten og finne smokker og trøste barn, til å stå opp om morgenen og underholde barn eller få dem i barnehagen, ikke to til å skifte bleier, kle på, rydde ut av oppvaskmaskinen, lage frokost, lage matpakker, rydde inn i oppvaskmaskinen, pusse tenner, sette på klesvask, trøste, stoppe krangler, kle på mer, frakte, levere, planlegge middag, handle, hente, kle av, lage middag, trøste og bære, rydde, stoppe krangler, mate, sette inn i oppvaskmaskinen, trøste og bære, leke, …seee baaarne-tv…, mate, rydde inn i oppvaskmaskinen, kle av, skifte bleie, kle på, pusse tenner, kose, legge, tømme tørkestativet, tømme vaskemaskinen, henge opp tøy, rydde leker…

Etter Dag 1 av to uker som gressenke kan jeg allerede konstatere:

1) Aleneforeldre fortjener heder, ære og lange ferier med barnepass.

2) Kjæresten min er veldig flink til å rydde.

Read Full Post »

Hvis jeg kunne male

hvis jeg kunne male
ville jeg festet
de himmelblå øynene
til lerretet
det blodrøde skrubbsåret
den gressgrønne genseren
de korngule krøllene
som har reist hit i tid fra vi var barn

hvis jeg kunne male
ville jeg fanget
lyden av havet
varmen i sanden
sødmen i jordbærene
kraften i armene dine
som forteller meg det jeg trenger å vite

hvis jeg kunne male
ville alle høre hvordan jeg koser meg

Read Full Post »

Det er noen mellom oss

det er noen mellom oss

en klode
vi sirkler rundt
en tyngdekraft
som trekker oss til seg
men deg når jeg bare med navlen

armene fulle av liv
brystene fulle av melk
øynene fulle av tårer
blyfylt kropp bruker ikke blonder

det er noen mellom oss

som aldri slipper taket
som binder oss sammen
enten vi vil eller ikke
vi vil
vi vil!

og snart står vi der
tett sammen
og lurer på hvor de ble av

Read Full Post »