Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘høst’

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten –  og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.

Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet? (mer…)

Advertisements

Read Full Post »

Pulsen og havet

20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.

I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.

Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.

I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.

Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.

Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.

Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.

Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.

Read Full Post »

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.

Read Full Post »

Sakte kjøttsuppe

I dag har jeg laget mat veldig sakte. Slowfood i ordets bokstavlige forstand. Før tenkte jeg at slowfood handlet om avanserte matretter og sjeldne råvarer som ble tilberedt av folk som hadde for mye tid og penger til overs. Nå har jeg funnet ut at saktemat også er noe for meg.

Slow food-bevegelsen ble startet i Italia på midten av 1980-tallet av en radio-journalist som ville protestere mot at McDonalds åpnet restaurant like ved Spansketrappen i Roma. Carlo Petrini hadde sett seg lei på fastfoodens fremmasj og ville slå et slag for den langsomme matlagningen og det saktegående livet. I årenes løp har dette engasjementet vokst til en internasjonal bevegelse med over 100 000 medlemmer og 800 lokallag i 132 land.  Slow Food Norge har i dag 15 lokallag over hele landet.

Selv er jeg ikke med i denne formaliserte saktematbevegelsen. Men jeg har sansen for tankegangen bak. (mer…)

Read Full Post »

Høsttakkefest!

Suppa godgjør seg

I helgen har jeg vært med på en Høsttakkefest i ordets rette forstand. Mens jeg tidligere har forbundet dette ordet med en for meg fjern amerikansk Thanks Giving, ser jeg nå at denne festen har dype røtter, bokstavlig talt. Det handler om å takke for maten vi høster, om å høste råvarene, tilberede dem og så nyte.

Og det var akkurat sånn Høsttakkefesten på Øverland Andelslandbruk var lagt opp. Omlag 140 små og store andelsbønder møtte opp for å hente grønnsaker på jordet, tilberede supper og bakte poteter med all slags tilbehør, dekke langbord og pynte med vakre selvdyrkede blomster, alt mens praten gikk blant kjente og ukjente. Og så benke seg til og nyte det hele. (mer…)

Read Full Post »

Epleslang!

I dag lærte jeg 4-åringen å gå på epleslang. Da jeg forklarte konseptet, ble han litt bekymret og lurte på om vi kunne komme i fengsel eller i det minste ville få en bot? Han ble beroliget da jeg sa at det verste som kunne skje var at vi fikk kjeft. Og hvis vi ble knepet, skulle mamma ta skylden.

Gjenglemt epletre i skulpturparken

Strengt tatt kan vår lille kveldsutflukt knapt kalles slang. På vei hjem fra barnehagen hadde jeg lagt merke til et gjenglemt epletre i en krok på fellesområdet der vi bor. Flesteparten av eplene hadde falt på bakken, og det så ikke ut til at noen brydde seg om dem. Så da jeg og poden tok med oss 4-5 epler denne kveldsstunden, var ikke faren for represalier særlig stor.

Det var likevel litt spennende og morsomt. Sønnen min syntes det var stas å gå på slang istedenfor å legge seg. Og jeg syntes det var litt kult å lære ham noe som vi ble enige om å kalle litt rampete, og samtidig sanke mat som ellers ville gått til spille. Sånn sett bør kanskje epleslang inngå i matauk-strategien til enhver bybonde?

Syrlig tjuvgods

(mer…)

Read Full Post »