Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Du Kan Være Den Ene’

Twitter og på bloggen sin A Curly Life har Kristin Oudmeyer sendt en oppfordring til bloggere om å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene ved å fortelle sin historie om den ene voksne som brydde seg, som grep inn, som orket og turte engasjere seg for å forande noe i et barns liv. Formålet er å få flere til å engasjere seg i de barna som finnes rundt oss alle:

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Da jeg leste om prosjektet, tenkte jeg straks på historielæreren min på videregående. Han var min Ene, i bitteliten skala. UNICEF og Oudmeyers engasjement i dette prosjektet er kanskje først og fremst rettet mot barn som virkelig er ute i hardt vær. Som blir mishandlet, opplever rus eller omsorgssvikt. Det er nok de som trenger mest at (minst) én av oss tør å gripe inn. Men jeg tenker at denne tilnærmingen, dette ønsket om å se barna rundt oss, også gjelder de mer priviligerte barna, som jeg selv var. Vi har alle behov for å bli sett, og vi har alle et ansvar for å virkelig se de barna vi kommer i kontakt med.

Min Ene var altså historielæreren som så meg. Da jeg drittlei og kjepphøy skulket skolen for harde livet i 2. klasse på videregående. Jeg var kjapp i hodet, så karakterene holdt seg oppe, men jeg var virkelig på vei mot å skli ut av skolen. Og han så det. Han så meg. Og han grep inn. Han tok meg til side og fortalte hva han så. At jeg ikke gadd å anstrenge meg, at jeg slapp unna med det, men at han ikke ville tillate at jeg forsvant ut. Og så tilbød han meg en overraskende og høyst ureglementær avtale: Hvis jeg begynte å jobbe på skolen og gjøre en skikkelig innsats i alle fag, så skulle han slutte å føre fravær for meg. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, bare jeg begynte å jobbe med fagene.

Jeg har tenkt mye på denne læreren og på hva han gjorde. Han så at jeg hatet regler. Han så at jeg hadde evner jeg ikke gadd å bruke. Og han så at jeg holdt på å slutte på skolen. Løsningen han fant, var å sette reglene til side og ha tillit til meg. Det var en fantastisk opplevelse. Han så meg. Han stilte krav. Han stolte på meg. Og resultatene kom umiddelbart. Jeg sluttet (nesten helt) å skulke, jeg begynte å gjøre skolearbeid, og jeg kom meg gjennom videregående meg gode resultater.

Dette er en bitteliten historie om Den Ene som brydde seg om en høyst priviligert jente. Hadde han ikke gjort det, hadde det fått begrensede følger. Jeg hadde nok droppet ut av skolen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde begynt igjen etter få år og klart meg helt fint gjennom livet. Men følelsen jeg sitter igjen med forteller meg hvor viktig det er at noen bryr seg. At vi alle prøver å se det beste i dem rundt oss, og at vi er villige til å gripe inn når det trengs.

Jeg oppfordrer alle til å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene, hver dag i eget liv.

Advertisements

Read Full Post »