Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘døden’

100 ord for sorg

Det sies at eskimoer har 100 ord for snø. Våt snø, tørr snø, snø som faller, snøkrystaller. Jeg har lest at dette bare er en myte, at eskimoene ikke har flere snøbeskrivende ord enn andre folk, men jeg liker tanken. Et språk med mengder av ord som gir nyanser til noe viktig.

Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.

Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.

De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.

Advertisements

Read Full Post »

En sakte vals

Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.

Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.

Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.

Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett

Takk, pappaen min.

Read Full Post »

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten –  og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.

Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet? (mer…)

Read Full Post »

Sengekanter

Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.

Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.

Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.

Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.

Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.

Akkurat nå.

Read Full Post »

Da Lennon døde

1940-1980

I dag er det 70 år siden John Lennon ble født. Det fikk jeg akkurat vite. Og da kom jeg på da han døde. Det var om vinteren i 1980. Det vet jeg fordi jeg husker nøyaktig hvor jeg var da jeg fikk vite at han var blitt skutt. Jeg aner ikke hvor jeg var da Brå brakk staven, men Lennons død, den husker jeg.

Jeg var på vei hjem fra skolen sammen med noen av guttene i klassen. Vi var akkurat kommet til bunnen av bakken i Bjørndalen, der gangveien var dekket av is. Jeg tror vi hadde sklidd ned på glatte cherrox, og jeg er sikker på at jeg var ganske redd for å falle og antakelig tviholdt i rekkverket.

Vel nede, sier en av gutta, Kjetil eller Eivind, tror jeg: John Lennon er skutt.

Jeg husker at jeg ikke trodde på det, og at jeg tenkte at sånt skjer bare på film. Men sant var det, og død var han som var den kuleste i Beatles. Han som var sammen med Yoko Ono som hadde sørget for at Beatles ble oppløst. Den heksa!

Senere har jeg oppdaget at Yoko Ono er en veldig interessant og klok dame, og at John Lennon antakelig var skikkelig heldig da han fikk anledning til å bytte ut Beatles med henne. Men det er en annen historie.

Er det andre her som husker hvor de var da Lennon ble skutt?

Denne låta er en av de siste John Lennon spilte inn. Jeg likte den den gangen, men det er først nå når jeg har fått mine egne smågutter at den gir meg tårer i øynene.

— Life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Read Full Post »

92 år ble hun. Lena Horne. Dama med den fantastiske stemmen. Som entret Hollywood-scenen i 1942 og for alltid endret filmbyens bilde av svarte kvinner. Før hadde de bare fått bi-roller som tykke, fnisende hushjelper, nå viste Lena Horne at de også kunne være glamorøse og smellvakre førstedamer. Men Ms. Horne ga seg ikke med det. Gjennom hele sin karriere var hun en aktiv borgerrettighetsforkjemper, og jobbet systematisk for å bedre svarte skuespillere og artisters arbeidsvilkår. Og nå er hun død, etter et langt og innholdsrikt liv der det kunstneriske sentrum var jazzen.

Men jeg tar med meg stemmen hennes videre. Hør bare på disse herlige versjonene av Stormy Weather og If You Believe:

Read Full Post »

Ludvigsens latter

Så døde altså Ludvigsen. 21. april 2010. Jeg har aldri vært sikker på hvem som er hvem i Knutsen & Ludvigsen, men nå vet jeg det. Gustav Lorentzen var han med brillene og mørkt hår. Lurer på hvordan Øystein Dolmen har det nå. Var han så mye Knutsen at han føler seg halv? Det var hvertfall mange andre som ble lei seg i går. Askebekymringer i pressen og på twitter ble feid til side, og folk av alle slag fortalte om sitt forhold til de to fine raringene.

Alle har en K&L-historie. Mange brukte gårsdagen på å nynne eller tenke på hvilken låt de likte best. De fleste nevner litt nyere stoff, som Dum og Deilig, Juba Juba eller Kanskje Kommer Kongen. Selv koser jeg meg mest med gamle  historiene, de som nesten er glemt. Da Knutsen & Ludvigsen bodde i tunnel, med grevling i taket, tog og kuer passerende forbi og Det Store Dyret lurende rundt svingen. Det Store Dyret som hadde en affære med Lulu (vakkermonster med 4 hoder og 17 bein) og sang så lystig om sine opplevelser i Lulu-visa, her gjengitt av Sondre Lerche: (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »