Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘arv og miljø’

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg. (mer…)

Advertisements

Read Full Post »

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

Jeg har startet et nytt prosjekt: Hvordan gjøre ting-jeg-ikke-liker-men-som-må-gjøres om til noe gøy! Dvs. den gode gamle om hvordan gjøre hverdag til fest. Prosjektet er et resultat av mine tidligere funderinger over a) mitt dårlige forhold til husarbeid, støvsuging spesielt, b) dette med arv og miljø, og hva det egentlig er mulig å arve av interesser og ubehageligheter, og c) ansvarliggjøring i eget liv: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg kan ikke gjøre noe med det faktum at jeg må gjøre rent innimellom (for har ikke råd til vaskehjelp), men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg håndterer det.

Dessuten, jeg er temmelig sikker på at jeg har arvet/adoptert mitt dårlige forhold til støvsugeren fra moren min. Jeg kjenner hvertfall ingen andre som liker det så dårlig, og når jeg støvsuger er det som om aggresjonen fra min mors opprør mot husmorrollen på 70-tallet tar bolig i meg. Jeg hater virkelig å støvsuge! Og hvis jeg kan arve denne innstillingen, så kan vel mine sønner arve den fra meg? Og jeg har jo tenkt at sønnene mine skal bli riktig flinke i husarbeid. Derfor: Prosjekt Hverdag Fest! har startet. (mer…)

Read Full Post »

Synstest

analytiske briller
betrakter hans don quixoteske slag
mot uunngåeligheten

her er brudd på
handlekraftlinjen
fra gutt til gammel

her er tomrom
i reparatørens repertoar

før brilleløse utbrudd
skyller frustrert forakt
over vár varme

og kontaktløse linser
innser konturene av
et speil

Read Full Post »

Jeg har alltid elsket å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg sittet med nesen i en bok eller et blad, oppslukt, avstengt fra omverdenen. Særlig spennende var det å finne lesestoff hos andre, i en skuff under sengen hos en venninne, i kjellerstuen til noen slektninger. Eller gamle kjenninger jeg ikke hadde sett på lenge, i bokhylla eller utedoen på hytta eller i baljen med Donald-blader i båten, som jeg gjenoppdaget hver sommer.

Ikke sjelden fikk jeg beskjed fra de voksne om at nå måtte jeg legge fra meg boka og komme meg ut i finværet og leke. Det var med tungt hjerte jeg gjorde som de sa. Jeg la bort lesestoffet, gikk ut i vintervårsommerhøst-sola og lekte som alle andre barn. Men gledet meg nesten alltid litt til kvelden, for da fikk jeg igjen en lesestund.

Og det jeg spør meg nå, er om en slik leseinteresse kan gå i arv, rent genetisk? Kan interesser nedfelles i genene? Skyldes det faktum at jeg er glad i bøker akkurat som min mor, noe mer enn at jeg har vokst opp med mange bokhyller rundt meg og dermed hatt lesestoff lett tilgjengelig? Det spiller kanskje ingen rolle om det er arv eller miljø, men jeg kjenner at jeg lurer. Vet noen noe mer om dette?

Uansett, i dag fikk jeg en indikasjon på at hvertfall deler av arven har gått videre. Vi ankom hytta i strålende solskinn, klare til å grille pølser og drikke solbærtoddy. Og det første eldstesønnen min på snart 4 år gjorde, var å vrenge av seg parkdressen, løpe inn til den brokete bokhylla på soverommet, gripe en gammel Donald-bok og rigge seg til i køyesenga for å lese.

Min første reaksjon var helt klart nedarvet: Jeg ga guttungen beskjed om at han fikk se å komme seg ut i det fine været. Så tok jeg meg i det. Jeg ba om unnskyldning og sa at han måtte kose seg med lesingen. – Når du er ferdig, kan du komme ut og få pølser og saft, la jeg til. Så snek jeg meg ut, hentet kameraet og fanget dette bildet:

Dette kunne likegjerne vært meg på 1970-tallet. Og det skyldes ikke bare de lyse krøllene.

Read Full Post »