Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘akademia’

Hva er visdom?

Visdom. Et lite ord som rommer noe stort. Men hva? Kan visdom måles eller defineres? Jeg begynte å tenke litt på dette etter å ha lest på forskning.no om amerikanske forskere som har satt seg fore å finne ut hva visdom egentlig er. Både måten de har nærmet seg spørsmålet og svarene de kom frem til, indikerer imidlertid at det å studere visdom ikke nødvendigvis gjør deg klok.

Dr. Jeste: Klok?

Psykiatri-professorene Dilip V. Jeste og Thomas W. Meeks ved University of California, San Diego, sammen med en gjeng med-forfattere, valgte å forske på visdom ved å spørre andre som hadde forsket på det samme. De spurte 30 «internasjonale eksperter», det vil si mennesker som hadde publisert minst to artikler om temaene visdom eller åndelighet, om forskjellene og likhetene ved begrepene «intelligens», «visdom» og «åndelighet». Neste skritt var å finne frem til noen generelle utsagn som alle kunne være enige om. Resultatet for visdom ble:

  • Visdom er noe som bare mennesker besitter.
  • Visdom er en avansert og erfaringsdrevet form for tankemessig og følelsesmessig utvikling.
  • Visdom er en personlig egenskap, om enn sjelden.
  • Visdom kan læres, den kan vokse med alderen og det er mulig å måle den.
  • Visdom kan antageligvis ikke økes ved hjelp av medikamenter.

Og så publiserte de resultatene. Og vips! kunne de markedsføre seg verden rundt som de første som hadde definert visdom.

Jeg sitter igjen og er litt matt. Over at de kaller dette forskning. Og over at ikke bare de, men også de som siterer dem, ser ut til å mene at de har sirklet inn hva visdom er. Jeg har bare lest et sammendrag av orginalartikkelen, så jeg må ta forbehold om at journalisten ved forskning.no har gjengitt studien riktig. Men gitt at dette er hovedpunktene, så fremstår dette mer som synsing, uten belegg eller begrunnelse, som leder frem til fem påstander som ikke gjør meg særlig mye klokere.

Jeg undres på om visdom er et begrep som akademikere gjør klokt i å holde seg unna? Hvertfall hvis målet deres er å finne en generell definisjon. Kanskje visdom er en av de størrelsene i livet som ikke kan måles, bare anes, føles, gjenkjennes når vi faktisk opplever den? (mer…)

Read Full Post »

Å snakke. Det kan være så mangt.

Har du fått med deg Abid Rajas (V) regelrette utskjelling av Håkon Haugli (Ap) på NRK P2s Kulturnytt? Norges fremste talsmann for dialog, som står bak en serie fullsatte dialogmøter om kontroversielle temaer i hovedstanden, ble så opphisset over Haugli at journalist Lilly Frizmann måtte true med å kaste Raja ut av studio for å få ham til å holde munn. Og etter sendingen fortsatte Raja å kringkaste sine forbannelser over Haugli, først til Dagbladet og så i en egen kronikk i VG. Utgangspunktet var altså at Haugli i en forutgående VG-kronikk hadde kritisert Raja for urettmessig å tilrane seg begrepet dialog. At Raja i stedet la opp til konfronterende, sensasjonssøkende debatter på dialogmøtene sine. At dialog-betegnelsen bare var et skalkesjul for å få medias oppmerksomhet.

Utbruddet resulterte i  et livlig ordskifte om Rajas oppførsel i landets sosiale og formelle medier. – Reaksjonene på Abid Q. Rajas debattinnlegg i VG i dag viser at vi ennå har en vei å gå med å tåle røffe saksdebatter her i landet, kommenterer Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås på Twitter. – Enig , twitrer VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen tilbake, Såpass krutt må det være i den offentlige debatten! Og Raja selv ga klar beskjed til sine Twitter-følgere: – Dialog er ikke det samme som koseprat – det har vi nok av! Jeg tåler alle kraftsalvene fra «deg»; hvor mye tåler «du» i retur?

Vel, personlig tåler jeg litt av hvert. Jeg har oppholdt meg mye blant folk som tilsynelatende har tålegrense som utgangspunkt når de gjennomfører en samtale, så jeg har blitt herdet. Jeg har også lært å bli kjapp i hodet og kjeften, og argumentere godt for mitt eget syn. Men har jeg blitt klokere av denne omgangsformen? Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror derimot vi alle – i politikk, akademia, media, næringsliv og privatliv – kunne blitt en god del klokere hvis vi oftere hadde tatt i bruk dialog. (mer…)

Read Full Post »

Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.

Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.

Å lytte. Det kan være så mangt.

(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)

Read Full Post »

Jeg sitter og leser siste nummer av Arr Idéhistorisk tidsskrift (nr. 3-4 2009) som har temaet Historiens nytte. Kan historien og historiefaget ha en nytte ut over det rent underholdende, og i så fall hvilken nytte og hvordan? Artiklene er skrevet av akademikere fra mange disipliner, og optimismen varierer. De fleste har en forskerforsiktig tilnærming. Litt nyttig. Kanskje. På en måte.

Spørsmålet om historiens nytte får eventuelt bli temaet for en senere blogg. Det jeg fester meg ved nå, er artikkelen til Knut Kjeldstadli, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen handler om historiefaget som studiet av forandring og treghet. Allerede i tittelen aner vi at Kjeldstadli har begrenset tro på at forandring er mulig: Historie – vitenskapen om forandringens mulighet? Spørsmålstegnet måtte med.

Kjeldstadli begynner for så vidt optimistisk med å peke på historiens frigjørende potensial. I motsetning til økonomifaget og andre generaliserende samfunnsvitenskaper, som opererer med forutsetninger og modeller som standardiserer menneskelig handling og tenkemåte uavhengig av tid og rom, legger historikere flest vekt på forskjellighet når de studerer fortiden. Ved å vise hvor anderledes mennesker tenkte, mente og organiserte seg på andre tidspunkter i historien, gir historikeren oss et speil som ikke bare hjelper oss å forstå vår egen samtid, men som også gir grunn til (en viss) optimisme for fremtiden:

Når det har vært anderledes før, kan det bli anderledes i framtida. Nye kvaliteter kan oppstå – ikke nødvendigvis til det bedre, men jo, også til det. Dette er historiens frigjørende, overskridende, ja revolusjonære potensial. (s. 43)

Men professor Kjeldstadli kommer fort ned på jorda igjen. I praksis er ikke forandring så lett likevel. Og det er absolutt ikke slik at enhver utvikling eller forandring er mulig. Her er det vel på sin plass å minne om Kjeldstadlis politiske fortid. Jeg er husker godt en forelesning på Blindern der han med beundringsverdig åpenhet forklarte at han i sin tid skrev hovedoppgave i historie for å forklare hvorfor det kom til å bli revolujon i Norge, mens doktoravhandlingen hans handlet om hvorfor revolusjonen ikke kom. Denne politiske reisen endte i SV, der Kjeldstadli nå er politisk aktiv, et SV som for tiden sitter i regjering med Ap (og Sp) og stadig taper hjertesaker og velgere.

Kjeldstadlis erfaringer i politikken har antakelig bidratt til at han velger å avslutte sin artikkel med å sitere Paul Lissagaray, kommunard og historiskriver, som i 1876 erklærte følgende:

Han som forteller folket revolusjonære legender, han som underholder dem med sensasjonelle historier, det være seg med overlegg eller uvitenhet, er like kriminell som geografen som riter opp misvisende draft for sjøfarere. (s. 44)

Dermed blir det den historiske tregheten som tross alt dominerer. Det er for mange fysiske, psykisk, kulturelle, økonomiske, politiske begrensninger til at hva som helst kan skje i fremtiden. Så Kjeldstadlis konklusjon blir:

Ikke alt er mulig bare trosvissheten er sterk nok. (s. 44)

Da kommer jeg plutselig på en bok jeg har i hylla, Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998) av filosofen Arne Næss. Her har pipen en ganske annen lyd. En av bærebjelkene i Næss’ filosofi var det som på fint heter possibilismen, som kort kan oppsummeres i setningen

Hva som helst kan hende når som helst! (s. 13)

Vil de falle nedover eller oppover?

Næss kom tidlig på sporet av possibilismen, da han oppdaget hvordan forskningsresultater som man opp gjennom historien hadde ansett som sikre, stadig viste seg å være feil. For Næss ble dermed forskning «en uendelig metodisk leting med midlertidige og usikre resultater». Og ettersom alt er prinsipielt usikkert, så er også alt mulig. Selv det vi kaller naturlover er begrunnet ut fra hendelser i fortid, og mulighetene er så ufattelig mange at det som ser ut som lover i dag, kan vise seg å ikke gjelde i morgen. Likevel, rent praktisk, forutsetter Næss at visse ting er konstant, for eksempel at gravitasjonen på kjøkkenet i går, er sånn i dag også. Tallerkenene vil antakelig fortsatt falle nedover, selv om de prinsipielt sett godt kan falle oppover en dag.

Er Næss grensesprengende tanker bare tull? Jeg merker at jeg har lettere for å akseptere Kjeldstadlis noe mer desillusjonerte konklusjon. Men jeg kjenner også at jeg heier på Arne! Sett at han hadde rett. Hvilke muligheter gir ikke det! Når jeg tenker på hvordan Arne Næss levde livet sitt frem til sin død i januar 2009, nær 97 år gammel, får jeg mange idéer om possibilisme i praksis. Næss klatret i fjell og leste bøker, gikk turer og livsfilosoferte med og uten Timotei, kosegrisen sin, to the bitter end. Og til tider virket det som han faktisk opphevet naturlovene:

Gamle mannen, holde på slik! Ja, det var faktisk mulig. Og kan han, så kan kanskje jeg også… Hvis ALT var mulig, hva ville jeg gjøre da? Hva ville du gjøre? Og Knut, hvis ALT var mulig, hva slags fremtidssamfunn kunne vi da bygge!

(Bildene fant jeg her: Knut, tallerkener, Arne)

Read Full Post »

Husker du det?

Kunnskap! Det finnes så utrolig mye kunnskap! Jeg vet ingenting. Og så vet jeg så utrolig mye mer enn for 5 måneder siden! Han drar genserhetten ned i pannen og lener seg fremover på t-banesetet, trekker til seg bagen for å gi plass til nye passasjerer, men enser dem ikke. Blikket er festet på kameraten, en norsk-pakistansk gutt som ham selv. Kanskje 17-18 år. – Ja, tenk så lite vi vet og alt vi kommer til å lære! Toget kjører ut fra Grønland stasjon og de begynner en pingpong-samtale drevet frem av pur begeistring. Temaene veksler med hjernebølgers hastighet, mellom filosofi, naturvitenskap, tro og forskning.

– Bakterier! Tenk at de finnes og at det finnes sånne små greier som lever på bakteriene.
– Ja! Og tenk på Profeten! Den der da han sier at når du er i ørkenen og ikke har vann til å vaske hendene så skal du bruke sand eller stein. Ikke bein fra døde dyr. For det er maten til Djinn. Djinn, ikke sant, betyr ikke bare ånder og sånt, men «det vi ikke kan se». Hæ, helt utrolig! Det vi ikke kan se, det er jo bakterier! Han sa det, og nå er det vitenskapelig bevist!
– Djinn, ja… Det der med ord. Tenk så mye kunnskap som ligger i språket! Hvert ord kan jo bety mange ting, og flere ting på én gang, det kommer helt an på sammenhengen. Ord er makt!
– Ja, og så atomer. Det med atomer er jo helt utrolig når du tenker på det!
– Og det han sa, han der jeg-husker-ikke: Der det er mening, er det liv. Der det ikke er mening, er det ikke liv.
– …
– Den er dyp.

Så stanser toget og jeg skal plutselig av. Jeg river meg løs og snubler ut i vårsola. Var det sånn å være så ung? Den overveldede begeistringen! Var den der? Var det ikke mest eksamenspugging og øldrikking? Nei, brått er jeg tilbake på Puben på Blindern for et par tiår siden, til røyken som svir i øynene og halvliteren som ligger kald i hånda, lent over bordet i oppspilt diskusjon over ett eller annet vi akkurat har lest. For aller første gang. Da var det var sånn. Den gangen. Husker du det?

Bildet fant jeg her.

Read Full Post »

fantasere
filtrere
skissere

konsumere

vurdere
kommentere
kritisere

konsumere
kamuflere

modifisere
redigere
manipulere

konsumere
invitere
pokulere

applaudere
utbrodere
eksaltere

(…)

reparere


Read Full Post »

Athene
Minerva
Odin

guddommer for
kunnskap visdom
og krig

grekere, romere, norrøne menn
hva tenkte dere?

er krig klokt
gjør krig klok

tilber vi fremdeles gamle guder?

Read Full Post »

« Newer Posts