I morgen er det Tom Waits-løpet. Denne herlige tradisjon som ble opprettet på slutten av 90-tallet som et alternativ – ja, jeg vil si motvekt – til det mer heseblesende Grete Waitz-løpet, der damer i alle farger og fasonger inntok hovedstaden for å løpe (og senere KarlJohanfyllefeste). Vi var mange som ble lettet da Tom Waits-løpet dukket opp, og vi kunne samles til alternativ etappevandring fra brun pub til brun pub, i atmosfæren fra Tom Waits’ slitne og akk! så herlige musikk. Drikke en halvliter her og en halvliter der, og gjerne la være å fullføre løpet. Tom Waits-løpet er for oss som ikke liker å konkurrere, men i stedet har stor tro på felles hygge og støtte gjennom gatene.
Så jeg skulle jammen gjerne vært ute på løp i morgen. Men den gang ei. Kombinasjonen av små barn, ingen barnevakt, konfirmasjons- og bursdagsforpliktelser har gjort denne helgen, som de fleste andre, til en familieaffære. Sånn er det bare på dette punktet i livet.
Men jeg har en plan! I morgen kveld når ungene har lagt seg skal jeg ta med Kjæresten på et helt lokalt Tom Waits-løp. Vi må riktignok holde oss innenfor husets fire vegger, men jeg har drikkevarer i skapet og på anlegget venter brun musikk. På Kjæresten min og meg.
Det spørs hvor langt vi kommer. Første etappe blir øl og potetgull på kjøkkenet, før vi tar et glass vin i stua, og kanskje en whiskey på terrassen. Som undersovede småbarnsforeldre blir det nok med det. Men det gjør jo ikke noe. For i motsetning til i orginalen, får jeg i dette Tom Waits-løpet garantert den aller beste mannen med meg hjem.
God helg!
mitt snitt: et fristed 