Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘økolandbruk’

Ah! Høsten er en fin tid for bonden. Det vil si, ekte bønder synes kanskje det kan bli litt vel travelt å få avlingene i hus mellom regnbygene. Men bybonden – som nøyer seg med en bit i et andelslandbruk der ansvaret deles med et par hundre andre – har det godt om høsten. Nå er det bare å ta for seg.

Barske bondebønner

Noe av det spennende ved å være andelsbonde på et bruk der andre har planlagt avlingene, er at man ofte står overfor helt ukjente produkter. I vår lærte jeg hvordan jordskokk ser ut før og etter den kommer opp av jorda. Nå har turen kommet til bønnene.

Jeg vet ikke så mye om bønner, annet enn at de hermetiske utgavene ikke alltid er så gode. Men nå ga høstemeldingen fra Øverland beskjed om at jeg kunne plukke både gule voksbønner og bondebønner.

Vare voksbønner

Og da jeg sto foran bønneradene, slo det meg at mat ikke bare handler om smak. Det er også noe visuelt og estetisk ved det.

Bondebønnene sto som en grønn mur og sprikte med svære, potente bønnebelger. Voksbønnene, derimot, var lave og myke, og blandet slanke belger med vakre blomster. Yin og Yang. Maskulin og feminin. Jeg ble litt filosofisk der jeg sto (og det er jo ikke første gang det har skjedd på Øverland).

Så ristet jeg tankene av meg, høstet jeg mine bønner, og gikk videre til gulrotåkeren. For et par måneder siden, var det umulig å se forskjell på ugress og de bittesmå fnuggene av noen gulrotspirer. Nå hadde nitidig luking og gode økologiske vekstvilkår sørget for rader med struttende gulrotgress.

Underjordisk romantikk

Og da jeg trakk opp de orange, jordete røttene, fikk jeg enda en estetisk opplevelse som bidro til (småromantiske) tanker: To gulrøtter hadde tvinnet seg rundt hverandre til de formet et hjerte. Tilfeldig? Antakelig. Men også en liten treat til bonderomantikeren i meg (som er temmelig i farta for tiden).

Jeg fikk med meg noen velduftene tomater og en liten agurk også, før jeg dro hjemover og begynte å bla i kokebøker. Det store spørsmålet var selvfølgelig: Hva skulle jeg gjøre med bønnene? (mer…)

Advertisements

Read Full Post »

Etter sykkelulykken min i sommer, går det mye i supper her hjemme. Så vi er heldige som har tilgang på fine, økologiske grønnsaker gjennom Øverland andelslandbruk. Og nå har innhøstingen startet for alvor.

En viktig grunn til å bli andelsbønder var at vi ville ha med barna. Vi har to skikkelige bygutter, som ser med en viss skepsis på både jord og grønnsaker, så jeg ville gjerne ha litt møkk på dem og lære dem ett og annet om matauk. Og nå har Øverland gård blitt en utfluktsfavoritt. Der finner gutta både traktorer og høner, og nå har tiden altså kommet for å høste grønnsaker. Det viser seg å være skikkelig gøy!

Gutta høster poteter

Vi dro til Øverland på dagstur med matpakker, termos og høstemelding som fortalte oss hva vi kunne hente. Første stopp var potetåkeren. Kloke planleggere bak Øverland-avlingen har sørget for å sette noen rader med poteten Aksel, som er ferdig allerede nå. Eldstemann kastet seg over greipet med stor entusiasme og med litt hjelp fra pappa, trillet potetene fram. Gutten gjorde store øyne.

Så kom turen til squashen. Da ble øynene enda større, for dette var noe ganske annet en de små fille-squashene vi finner i butikken. Her var både gule og grønne squash i alle fasonger og størrelser. Den største vi høstet veide nesten 4 kg, og det var med nød og neppe gutten klarte å løfte den.

Det ble en lærerik dag for oss alle. Vi kom i prat med en av ildsjelene bak andelslandbruket, som forklarte oss at de store feltene med squash var plantet med sikte på overflod. Slik ble det rom for å ekseprimentere med ulike oppskrifter og anvendelsesområder. Spennende. Hun viste oss også det spiselige ugresset meldestokk, som kan brukes på samme måte som spinat, og hun tok guttene med på smaksprøvetur i urtesirkelen. Igjen ble mine fordommer om mulig anstrengt sosialt samvær blant andelshaverne gjort til skamme.

Dagens fangst

(mer…)

Read Full Post »

Vi har fått høner! Ikke hjemme i byen, men på bondegården vår, Øverland Andelslandbruk. Da vi kjøpte oss inn i Øverland, syntes vi det var litt synd at ikke det var noen dyr der. Vi liker dyr. Men dyr krever stell og siden ingen i Andelslandbruket bor permanent på Øverland gård, har det holdt å dyrke jorda. Men nå prøver vi! En gjeng kyllinger er lånt inn, og på få uker har de vokst til kvikke ungdommer som gir en ny liten dimensjon til gården.

Ungdomshøne på Øverland

Valget av høna som husdyr er ikke tilfeldig. En viktig bærebjelke i det økologiske jordbruket på Øverland er såkalt permakultur. Dette er en tilnærming til landbruk og bosetting som ble utviklet av Bill Mollison og hans medarbeidere i Australia på 1970-tallet. Permakultur (avledet av de engelske ordene permanent (agri)culture) innebærer å skape stabile og vedvarende økosysemer der mennesker kan høste fra et naturlig overskudd med minst mulig bruk av ressurser. Man skal jobbe med naturien, ikke mot den. (mer…)

Read Full Post »

Jeg har en stund nå vært opptatt av medvind. Av hvordan det er mulig å finne og skape medvind som gjør at jeg jobber og lever med omgivelsene rundt meg, istendenfor mot dem, uten å miste min egen integritet.

Denne interessen har ledet meg mange steder, blant annet ut på jordet og inn i Øverland Andelslandbruk, der jeg lærer om økologisk jordbruk. Et viktig prinsipp bak økologisk jordbruk er å jobbe med naturen, heller enn mot den. Å utnytte vekster og vekstmetoder for å sikre en god avling og samtidig holde ugress og skadedyr på avstand uten å bruke kunstgjødsel eller gift. Å jobbe med naturen er veldig inspirerende.

Og i dag kom jeg over et annet inspirerende eksempel på hvordan det er mulig å skape medvind. Utgangspunktet var en seig materie: Lettdistraherte elever i videregående skole. Som mange andre lærere, opplevde lektor Liv Marie Schou ved St. Hallvard videregående skole i Buskerud at elevene hennes satt klistret til Facebook heller enn å følge med i timen. Den mest nærliggende reaksjonen, som mange skoler velger, er å forby Facebook. Å sperre tilgangen til dette og andre utvalgte nettsteder og hindre elevene i å gjøre det de liker best, nemlig å være sosiale på nett. Det innebærer i sannhet å jobbe i motvind, for forbud har en tendens til å bli møtt med omgåelser.

Live Marie Schou, derimot, så mulighetene i elevens interesse og evnet å skape medvind. Istedenfor å forby facebook, integrerte hun nettstedet i undervisningen. Elevene fikk i oppgave å oppdatere statusen sin på nynorsk, og læreren opplevde en sterkt fornyet interesse i nynorsktimene. Elevene skjerpet seg språklig fordi andre kunne lese det, og de syntes det var gøy!

Schou mener flere bør tenke medvind: Hvordan snu et problem til en fordel. I et debattinnlegg i Aftenposten, tar hun til orde for å integrere bruk av sosiale medier i undervisningen. Nettsteder som Facebook kan motivere elevene til å skrive, mener Schou:

Elevene må skrive for å lære nynorsk, og det er på Facebook elevene skriver. Aldri før har vi hatt en generasjon som skriver så mye som nå.

Jeg synes Liv Marie Schous tilnærming er forbilledlig. Ved å lete etter potensialet i situasjonen, løste hun den oppgaven hun er satt til å gjøre på en måte som skapte glede og entusiasme. Og hun nøyer seg ikke med det. Hun tar også den jobben det er å fronte en uvanlig løsning offentlig. Det står det respekt av.

Jeg skrev nylig om forskere som fomler i bruk av sosiale medier. Jeg kjenner jeg skal bruke lektor Schou som inspirasjon til å skape meg litt medvind i den sammenhengen også.

Read Full Post »

Andelseierne på Øverland Andelslandbruk er delt inn i grupper. Da jeg og familien min kjøpte oss inn, fikk vi forespørsel om hvilken gruppe vi ville delta i: Urtegruppa, bigruppa, bringebærgruppa, jordarbeidingsgruppa… Alternativene var mange. Jeg er ingen urtedame, tenkte jeg. Og bier er litt skumle. Bringebær er gode, men blir ikke det litt snevert? Jeg vil jo gjerne lære om økologisk landbruk litt mer generelt. Så det ble jordarbeid. Passe uklart, variert og proletært.

Jeg er ikke alltid så god med grupper. Vil tidspunktene for møter noen gang passe? Hva skal man snakke om? Hvordan får man være i fred? Og så viser det seg, at på Øverland er det foreløpig ingen grunn til bekymring. Her fungerer gruppene etter frivillighetsprinsippet. Generell forespørsel om å hjelpe til sendes ut på mail, og så er det bare å melde seg for gartner Kurt og si fra når det passer. Og i dag passet det for meg. (mer…)

Read Full Post »