Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Betraktninger’ Category

Jeg er i dårlig form. Jeg blir anpusten av den minste ting og kunne også trenge mer energi. Noe må gjøres. Et par hindringer står imidlertid mellom meg og den formen jeg ønsker å være i. 1) Jeg liker ikke å trene. Har aldri likt å trene. 2) Jeg er blakk. Det er fint, forvirrende og avklarende å ta et friår med permisjon uten lønn. Men blakk blir man. Dermed er det uaktuelt å gå på treningsstudio der noen kanskje kunne pushet meg gjennom det hele. Så jeg må ty til naturmetoden: På med joggesko og ut i parken.

Det aner meg imidlertid at motivasjonen kan komme til å dale relativt raskt. Derfor har jeg utvidet mitt prosjekt Fest i hverdagen!, som tidligere har gjort husarbeid til en lek, til også å omfatte trening. Oppskriften er som før: Kombiner nødvendig, men ubehagelig aktivitet med noe fint, i mitt tilfelle musikk.

Så nå har jeg satt opp et program der musikken skal være min trener. Jeg skal gåjoggegå til ett album på hver økt. Tanken er at hvert album varer ca. 45 minutter, akkurat passe lenge når formen er under pari. Foreløpig har jeg kommet frem til følgende spilleliste: (mer…)

Read Full Post »

Det er 9. april, nøyaktig 70 år etter at den tyske krysseren Blücher gled inn Oslofjorden og ble truffet av kanonkuler fra Oscarsborg festning. Historieprofessor Øystein Sørensen er på radioen og forteller at denne stolte forsvarsepisoden i norsk historie ble kronet med hell ikke minst fordi de 2400 tyske soldatene ombord ikke var forberedt på motstand. De hadde åpenbart ventet en stille seilas og derfor bunkret blant annet bensinfat på dekk. Dermed fikk de norske soldatene god hjelp av fienden. Blücher sank, omlag 1000 tyskere omkom, invasjonen ble forsinket så Konge og regjering rakk å flykte, og skipet ligger i dag som en udetonert miljøbombe ved leden inn mot hovedstaden.

Selv sitter jeg på et saueskinn i en solhelling langt inni Oslo-marka. Isen ligger fremdeles på vannet foran meg, men den bærer ikke lenger. Kaffelatten i termoskoppen gir skogsturen et urbant tilsnitt, og boka om feminisme som ligger i sekken minner meg på hvem jeg er. For 70 år siden hadde gutta ikke rukket å kommet å komme seg opp i skauen ennå. Men snart skulle de rigge seg til og bli de for ettertiden mest berømte motstandsfolkene i Norge. Gutta på skauen. Et begrep som er med på å definere det ekte norske.

– Alle seriøse historikere er enige om at krigsseilerne var de viktigste motstandsfolkene i Norge, sa professor Sørensen i radioen. Gjennom sin konvoifart med forsyninger bidro krigsseilerne avgjørende til de alliertes kamp. Og de ofret mye. Av de ca. 10 000 nordmennene som døde i krigsrelatert virksomhet, var omlag 3500 krigsseilere. Ingen har tall for skadene til de som overlevde.

Jeg kjente en krigsseiler en gang. Nei, jeg kjente ham ikke, han var naboen min. Han var en gammel, gammel mann enda han ikke var så gammel av år. Og han snakket aldri om sin tid som krigsseiler. Det hørte jeg fra andre. Så selv om alle seriøse historikere er enige om krigsseilernes betydning, har det i ettertid ikke kommet mange bøker fra deres hånd. Historikerprofessor Guri Hjeltnes’ 2-bindsverk om handelsflåten i krig er det nærmeste vi i ettertid kommer krigsseilernes stemme. Gutta på skauen, derimot, dem hører vi stadig fra.

Når jeg sitter her i den samme skauen 70 år senere, slår det meg at nå er det på tide å la denne delen av fortiden ligge. Jeg tror ikke vi trenger flere bøker om Krigen. Vi vet så mange detaljer om Krigen, at det grenser til det parodiske. I stedet kunne vi trenge noen bøker som fikk oss til å skjønne at det nesten bare er vi i Norge som snakker om 2. verdenskrig som Krigen med stor K. I de fleste andre land er det langt ferskere krigsopplevelser som dominerer. Likevel er det i Norge bare krim som selger mer enn bøker om Krigen, og årlig utgis utallige publikasjoner om disse 5 årene i norsk historie.

Professor Anne Eriksen har påpekt hvordan denne ekstreme interessen for 2. verdenskrig er og har vært et viktig ledd i norsk identitetsbygging (jeg anbefaler Eriksens interessante artikkel Fra niende april til åttende mai. Fem viktige år i nasjonens historie i siste nummer av ARR Idéhistorisk tidsskrift). Selv tenker jeg at det sier noe om hvor utrolig godt vi har hatt det i Norge etter 2. verdenskrig. De siste 50-60 årene har det knapt skjedd noen landsomfattende katastrofer, og dermed fremstår krigen som det siste grusomme å gripe til. Det er lett for oss å glemme at ikke alle har hatt det så enkelt.

Jeg skjønner at hvert enkelt menneske som opplevde okkupasjonen i 1940 kan ha hatt sjelsettende erfaringer, som de alltid bærer med seg. Men for Norge som samfunn er det på tide nøye seg med den uendelige mengden informasjon og tolkninger vi allerede har, og nå rette oppmerksomheten andre steder.

Og hvis folk er så opptatt av krig, hvorfor ikke undersøke opplevelsene og erfaringene til de titusener av krigsflyktninger som bor i Norge i dag. Enten de er fra eks-Jugoslavia, Sri Lanka eller Somalia, lever de med langt ferskere og sterkere erfaringer enn våre gamle repeterende krigshistorier. Så jeg synes det holder nå. Ikke flere bøker om Norge og Krigen. Nok er nok. Aldri mer 9. april.

Med hilsen fra Jenta i skauen, 9. april 2010

Read Full Post »

I år har jeg oppdaget en ny dimensjon ved påskesola. Jeg har alltid visst at sola er en nøkkelingrediens i en tradisjonell Drømmepåske på fjellet. Du vet den type påske der du går herlige skiturer med høyfaktorbesmurt ansikt, spiser kvikklunch og appelsiner, griller pølser og drikker solbærtoddy på egenspadde snøbenker, før du returnerer til hytta og nyter en øl i solveggen mens påskelammet mørnes i ovnen.

Vi har hatt noen sånne påsker de siste årene, og det har fått meg til å tro at jeg har ganske god dreis på hytteliv, skigåing og denslags, til tross for at jeg stort sett bare driver med dette i påsken. Så feil kan man ta. Det viser seg nemlig at det ene og alene er sola som har sørget for denne uanstrengte opplevelsen. Ikke bare fordi sola skaper godt humør, livgivende energi osv. Nei, først og fremst fordi sola sørger for stabilt klisterføre. Og dermed ski som uten særlige anstrengelser har passe gli og feste. I år, ikke så. Absolutt ikke så.

I år viste sola seg i ca. 3×15 sekunder. Og dermed har jeg innsett hvor fullstendig udugelig jeg er til å smøre ski. Jeg vet nesten ingenting om dette. Og da blir jo lærekurven bratt. Så nå er jeg noen erfaringer rikere, og som en huskeliste til meg selv og eventuelle andre amatører der ute, har jeg laget en liten oppsummering av mine viktigste funn under årets påske: (mer…)

Read Full Post »

I går kveld markerte antakelig over 1 milliard mennesker over hele kloden Earth Hour ved å skru av lyset i én time. Jordas time. Et symbol på at vi bryr oss om klimaendringene og at vi kan stå sammen for å si fra om det. Ifølge anslag fra arrangørene World Wildlife Fund (WWF), slukket 162 kommuner, 350 bedrifter og x antall privatpersoner i Norge lys tilsvarende 250 millioner watt, eller 6 millioner 40-wattspærer. Earth Hour er et symbol, en uforpliktende markering som har vokst til et globalt tiltak etter oppstarten i Australia i 2007. Men hvor mye betyr egentlig en slik symbolsk handling? Det koster oss jo ingenting å delta, ingen reelle endringer av livsførsel. Så betyr det at det egentlig er bortkastet?

Jeg tror ikke det. Jeg liker at så mange mennesker klarer å gjøre noe sammen, selv om det rasjonelt og isolert sett kanskje har begrenset effekt. Og hos oss opplevde vi dessuten en liten uforutsett bivirkning, sånn helt lokalt. Da klokka ble 20.30 i går kveld, skrudde vi av lysbryterne, tente stearilys og sjenket rødvin i glassene. Og så bestemte vi oss for å prøve å være helt stille under Jordas time. Ingen TV, pc’er eller musikk. Og ingen prating. Lenge.

Resultatet? Det ble en vakker opplevelse. En helt anderledes lørdagskveld som ga mersmak. Så vi kommer til å gjenta Jordas time snart. Sånn for oss selv. Et lite tiltak i det store, mens vi venter på en ny runde offisiell Earth Hour om et år.

Read Full Post »

Jeg har alltid likt gamle fotografier. Gamle familebilder funnet i en koffert på loftet. Svart-hvitt bilder av unge mennesker på fest eller fjelltur en gang for lenge siden. Du aner ikke hvem de er, det står ingen snirklete skrift med navn eller dato på baksiden, men plutselig! Det smilet der var kjent, det må da være farmor! Før øynene sluknet og tyngdekraft og levd liv krøllet sammen kroppen hennes. Bildet bygger en plutselig bro gjennom tiden til noe jeg aldri har opplevd, men som likevel er kjent.

Her om dagen oppdaget jeg at gamle bilder også kan bygge andre broer, mellom grupper, steder og tider som jeg tidligere ikke har sett i sammenheng. Det begynte med at jeg kom over facebook-gruppen Native American Indians – Old Photos , en fantastisk og stadig voksende samling gamle fotografier av indianere fra ulike stammer. Jeg så gjennom en del av bildene, og så slo det meg: Dette likner da veldig på samer. Bortsett fra noen ytre detaljer som fjær og stjerneformede ullhatter, så var de gamle indianerne slående like de (få) bildene jeg hadde i hodet av samisk liv i gamle dager.

Jeg ville vite mer, og på nettet fant jeg denne gullgruven av en blogg for dem som måtte være interessert i samisk kultur og historie: The Saami – Samisk – Sámi. Jeg fant også en amerikansk fotobase, Old Pictures, som blant annet har en stor samling gamle indianske fotografier. Og så begynte jeg å se på bilder og bygge broer. Mellom indiansk og samisk kultur, mellom historiske erfaringer, mellom dengang og nå.

Jeg lette først etter dagliglivet. Og mellom seriøse høvdinger og mannsterke jaktlag, fant jeg litt familieliv. Det var alvorlige, oppstilte familier foran sin tipi eller lavvo. Noen barn og mødre i finstasen. Og så oppdaget jeg et teknologisk fellestrekk. Den samiske komsen til å bære og frakte småbarn har en direkte indiansk parallell: (mer…)

Read Full Post »

Noen ganger banker verden på min godt beskyttede stuedør akkurat når jeg fortjener det mest. I går skjedde det to ganger på rappen. Jeg satt og syntes litt synd på meg selv. Var trøtt og sliten etter flere netter der 1-åringen har skreket 2-3 timer mer eller mindre sammenhengende, fordi han strever med tenner eller noe. Vi har vært godt vant her i huset, med unger som sover fra kveld til morgen, så dette med nattevåk er en uvant uting. Og jeg syntes altså jeg hadde det ganske tøft. Skrivingen gikk tungt, jeg orket knapt å lage meg kaffe. Så for å kvikke meg opp, surfet jeg rundt på noen fine blogger der jeg ofte leser kloke ting om livet eller hyggelige ting om hverdagen.   Og – Bæng! – verden ble satt i perspektiv. Jeg har virkelig INGENTING å klage over.

Hva har disse øynene sett?

For plutselig var det ikke så hyggelig på et par av disse bloggene. Hos Elisabeths Eldorado, der nordnorske Elisabeth skriver om den nære og fjerne verden, var  jeg innstilt på å få noen refleksjoner over livet eller noen fine bilder fra nord. Men Elisabeth bragte meg rett til Kongo. Til barnesoldater som forsøker å starte et nytt liv etter å ha hatt ran og drap som levebrød. Jeg ser for meg tynne gutter med tomhet i blikket og våpen større enn dem selv – bare noen få år eldre enn mine egne unger. Hva har de øynene sett, de hendene gjort, hvilke lyder og lukter har brent seg fast i disse barnas hjerner – det kan jeg ikke engang forestille meg. (mer…)

Read Full Post »

Jeg har startet et nytt prosjekt: Hvordan gjøre ting-jeg-ikke-liker-men-som-må-gjøres om til noe gøy! Dvs. den gode gamle om hvordan gjøre hverdag til fest. Prosjektet er et resultat av mine tidligere funderinger over a) mitt dårlige forhold til husarbeid, støvsuging spesielt, b) dette med arv og miljø, og hva det egentlig er mulig å arve av interesser og ubehageligheter, og c) ansvarliggjøring i eget liv: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg kan ikke gjøre noe med det faktum at jeg må gjøre rent innimellom (for har ikke råd til vaskehjelp), men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg håndterer det.

Dessuten, jeg er temmelig sikker på at jeg har arvet/adoptert mitt dårlige forhold til støvsugeren fra moren min. Jeg kjenner hvertfall ingen andre som liker det så dårlig, og når jeg støvsuger er det som om aggresjonen fra min mors opprør mot husmorrollen på 70-tallet tar bolig i meg. Jeg hater virkelig å støvsuge! Og hvis jeg kan arve denne innstillingen, så kan vel mine sønner arve den fra meg? Og jeg har jo tenkt at sønnene mine skal bli riktig flinke i husarbeid. Derfor: Prosjekt Hverdag Fest! har startet. (mer…)

Read Full Post »

Hva slags forhold har du til søvn for tiden? Grunnen til at jeg lurer, er at jeg i det siste har tenkt en del på hva søvn egentlig er. Som småbarnsmor vet jeg mye om hvordan det er å få for lite søvn. Våkenetter og korte søvnøkter sliter på både kropp og sjel. Samtidig har jeg en syk mor, og opplever hvordan hun kan sovne midt i en setning. Det er en helt annen type tretthet og en annen type søvn. Så da undrer jeg: Hva er det egentlig med søvn?

Som den nerden jeg er, begynner jeg av og til med ordboka når jeg skal finne ut noe. Det viser seg at det er lite å hente der når det gjelder begrepet søvn. I Bokmålsordboka står det: søvn, det å sove, tilstand som en er i når en sover; og sove, være i søvntilstand. Og det hjalp jo ikke noe særlig. Ordnett.no prøver ihvertfall: søvn, fysisk og mental hviletilstand hvor øynene lukkes. Uten at jeg ble mye klokere av det heller.

Vann, lyd, søvn - som torturinstrument

Ordet tilstand og henvisning til søvn som noe fysisk, peker imidlertid mot det medisinske synet på søvn som et biologisk primærbehov. Alle som har hatt spedbarn i huset vet at dette med primærbehov stemmer. Men søvn er også medisin, den forebygger sykdom og bidrar til å helbrede når sykdommen først slår til (her finner du mer om hvordan søvn virker). For lite eller for mye søvn kan også være et symptom på at noe er galt. For noen år siden, da jeg hadde kjørt for hardt både i jobb og privatliv, svarte kroppen med å «slå seg av»; jeg sov 18 timer i døgnet i 3 uker før jeg langsomt kom meg på beina igjen. En klar beskjed. Denne nære forbindelsen mellom søvn og kroppens tilstand, kan også gjøre søvnen til et redskap. For eksempel er det et effektivt og ofte anvendt torturinstrument å nekte noen søvn. (mer…)

Read Full Post »

Brygga venter…

Fiskerne fryser…

Rådyra går på vannet…

Meier slår slanke skrog…

Men det er noe lilla i lyset
en varme i ansiktet
et smil i munnviken

som bare kan bety
at snart
snart
brister det!

Read Full Post »

Jeg har alltid elsket å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg sittet med nesen i en bok eller et blad, oppslukt, avstengt fra omverdenen. Særlig spennende var det å finne lesestoff hos andre, i en skuff under sengen hos en venninne, i kjellerstuen til noen slektninger. Eller gamle kjenninger jeg ikke hadde sett på lenge, i bokhylla eller utedoen på hytta eller i baljen med Donald-blader i båten, som jeg gjenoppdaget hver sommer.

Ikke sjelden fikk jeg beskjed fra de voksne om at nå måtte jeg legge fra meg boka og komme meg ut i finværet og leke. Det var med tungt hjerte jeg gjorde som de sa. Jeg la bort lesestoffet, gikk ut i vintervårsommerhøst-sola og lekte som alle andre barn. Men gledet meg nesten alltid litt til kvelden, for da fikk jeg igjen en lesestund.

Og det jeg spør meg nå, er om en slik leseinteresse kan gå i arv, rent genetisk? Kan interesser nedfelles i genene? Skyldes det faktum at jeg er glad i bøker akkurat som min mor, noe mer enn at jeg har vokst opp med mange bokhyller rundt meg og dermed hatt lesestoff lett tilgjengelig? Det spiller kanskje ingen rolle om det er arv eller miljø, men jeg kjenner at jeg lurer. Vet noen noe mer om dette?

Uansett, i dag fikk jeg en indikasjon på at hvertfall deler av arven har gått videre. Vi ankom hytta i strålende solskinn, klare til å grille pølser og drikke solbærtoddy. Og det første eldstesønnen min på snart 4 år gjorde, var å vrenge av seg parkdressen, løpe inn til den brokete bokhylla på soverommet, gripe en gammel Donald-bok og rigge seg til i køyesenga for å lese.

Min første reaksjon var helt klart nedarvet: Jeg ga guttungen beskjed om at han fikk se å komme seg ut i det fine været. Så tok jeg meg i det. Jeg ba om unnskyldning og sa at han måtte kose seg med lesingen. – Når du er ferdig, kan du komme ut og få pølser og saft, la jeg til. Så snek jeg meg ut, hentet kameraet og fanget dette bildet:

Dette kunne likegjerne vært meg på 1970-tallet. Og det skyldes ikke bare de lyse krøllene.

Read Full Post »

Husker du det?

Kunnskap! Det finnes så utrolig mye kunnskap! Jeg vet ingenting. Og så vet jeg så utrolig mye mer enn for 5 måneder siden! Han drar genserhetten ned i pannen og lener seg fremover på t-banesetet, trekker til seg bagen for å gi plass til nye passasjerer, men enser dem ikke. Blikket er festet på kameraten, en norsk-pakistansk gutt som ham selv. Kanskje 17-18 år. – Ja, tenk så lite vi vet og alt vi kommer til å lære! Toget kjører ut fra Grønland stasjon og de begynner en pingpong-samtale drevet frem av pur begeistring. Temaene veksler med hjernebølgers hastighet, mellom filosofi, naturvitenskap, tro og forskning.

– Bakterier! Tenk at de finnes og at det finnes sånne små greier som lever på bakteriene.
– Ja! Og tenk på Profeten! Den der da han sier at når du er i ørkenen og ikke har vann til å vaske hendene så skal du bruke sand eller stein. Ikke bein fra døde dyr. For det er maten til Djinn. Djinn, ikke sant, betyr ikke bare ånder og sånt, men «det vi ikke kan se». Hæ, helt utrolig! Det vi ikke kan se, det er jo bakterier! Han sa det, og nå er det vitenskapelig bevist!
– Djinn, ja… Det der med ord. Tenk så mye kunnskap som ligger i språket! Hvert ord kan jo bety mange ting, og flere ting på én gang, det kommer helt an på sammenhengen. Ord er makt!
– Ja, og så atomer. Det med atomer er jo helt utrolig når du tenker på det!
– Og det han sa, han der jeg-husker-ikke: Der det er mening, er det liv. Der det ikke er mening, er det ikke liv.
– …
– Den er dyp.

Så stanser toget og jeg skal plutselig av. Jeg river meg løs og snubler ut i vårsola. Var det sånn å være så ung? Den overveldede begeistringen! Var den der? Var det ikke mest eksamenspugging og øldrikking? Nei, brått er jeg tilbake på Puben på Blindern for et par tiår siden, til røyken som svir i øynene og halvliteren som ligger kald i hånda, lent over bordet i oppspilt diskusjon over ett eller annet vi akkurat har lest. For aller første gang. Da var det var sånn. Den gangen. Husker du det?

Bildet fant jeg her.

Read Full Post »

… og møkk ble det!

En av de største salgssuksessene på selvutviklingsmarkedet de siste årene er The Secret, eller Hemmeligheten på norsk, skrevet av den australske TV-produsenten og forfatteren Rhonda Byrne. Drevet frem av et voldsomt markedsføringsapparat og godt støttet av kjendiser som Oprah Winfrey, har The Secret i bokform og på DVD erobret den vestlige verden med sitt budskap om at det du ønsker deg kan bli virkelig, bare du ønsker deg det nok og på den rette måten. Ved å bruke prinsippet om tiltrekning, the Law of Attraction, kan vi alle få hjelp av universet til å skape det livet vi drømmer om.

La meg si med én gang at jeg er grunnleggende skeptisk til The Secret-pakka. Dette er en pengemaskin, som jeg oppfatter som merkverdig materielt orientert. Istedenfor å fokusere på hvordan denne tilnærmingen eventuelt kunne gi mennesker indre ro og større innsikt i de store sammenhengene, pusher The Secret et budskap preget av ytre forbedringer: Hvordan skaffe deg mer penger, en ny bil eller et større hus. En fullstendig avsporing. Og hvis det virkelig var slik at livet du lever er et resultat av hvordan du tenker, burde det ikke da være en relativt enkel sak å avskaffe verdens fattigdom? Da kunne vel bare menneskene i Malawi, Somalia eller Burundi få et kurs i tiltrekningsloven, så ville materiell velstand og stabile livsvilkår strømme på? (mer…)

Read Full Post »

I bokhylla mi finnes det en høyt skattet hylle med lyrikk. Jeg er ikke noen tøff poesiknuser, mye av det anerkjente stoffet blir for rart og fjernt og vanskelig. For meg er poesi noe som treffer rett i hjertet, som dissikerer kompliserte følelser og opplevelser så de blir til å forstå og holde ut. Lyrikk, poesi, dikt – det er førstehjelp når livet rammer. Det siste året har jeg utvidet førstehjelpsskrinet til å omfatte egne dikt, men helt siden jeg var ganske ung har jeg brukt andres evne til å komprimere tanker som hjelp til å fordøye mine egne. Her er en liten guided tour i andres dikt og eget minne.

(mer…)

Read Full Post »

– Mamma! Nå nekter jeg å gå barbent i huset her. Det er så skittent!

Meldingen fra min eldste sønn, snart 4 år, er klinkende klar. Nå er grensen nådd, han vil ikke ha mer mat under føttene.

Ok, jeg innrømmer med en gang at jeg ikke er glad i å gjøre rent. Jeg har stor tro på at litt skitt styrker immunforsvaret og anser hybelkaniner som ufarlige dyr. Dessuten er det få ting som gjør meg mer irritert enn å støvsuge og jeg synes det er kjedelig å tørke støv. Og selv om jeg faktisk liker litt å vaske gulv – grønnsåpe lukter så godt – så er det utrolig mye rydding og støvsuging som må til før jeg kommer så langt, og dermed blir det en stund mellom hver gang. Men det er da ikke så ille som guttungen antyder?! Jeg driver jo daglig brannslukking med kost og feiebrett for å holde brødsmulene i sjakk. (mer…)

Read Full Post »

Nylig dro jeg til fjerne himmelstrøk ved å studere bokryggene i reisebokhylla mi. Nå har jeg reist ut på tur igjen, denne gangen tilbake i tid, til barndommen. Nederst til venstre i bokveggen min står noen av favorittbøkene fra tidlig oppvekst. Og en dag satte jeg meg på gulvet og tok dem ut, én etter én. Betraktet de velkjente omslagene, bladde meg frem til illustrasjoner jeg ikke har sett på flere tiår. Og vips! er jeg omgitt av knallgul tapet med hvite hjerter og kjenner den myke plysjen fra et brun- og hvitstripet sengeteppe mot fingertuppene. Jeg kjenner på følelsen av å lese, lese, lese. Sanselige opplevelser, følelser og drømmer fra den gang blir levende igjen.

(mer…)

Read Full Post »

Det er lenge siden jeg har reist. Før reiste jeg så ofte jeg kunne, til glohete strender og svalende palmer, til svette eksosbyer med kvalmgode lukter, til golde sletter og høye fjell, til pyramider og templer med jungel gjennom døråpningene. Så fikk jeg nok. Det vil si jeg fikk jobb og barn og korte netter og lange dager. Så det har blitt dårlig med eksotiske reiser i det siste.

I påvente av bedre tider og mer overskudd, har jeg imidlertid oppdaget en annen reisemåte, fullstendig gratis og tilgjengelig i min egen stue. Bokhylla mi! Den byr på uante muligheter til å reise i tid og rom og levd liv. Jeg tenker ikke da først og fremst på å lese gamle bøker om igjen, selv om det også kan lede mange interessante steder. Nei, jeg har oppdaget reisemulighetene som ligger i å studere bokryggene, bøkene sånn som de står i hylla. Ett blikk, og jeg er ute på tur! (mer…)

Read Full Post »

Gå ikke glipp av noe!
roper Telenor
Gå ikke glipp av siste nytt i vinterferien!
Kjøp mobilt bredbånd!

mobilt bredbånd
på hytta
i båten
på t-banen
i skogen
på soverommet
i senga
på do

i do

ellers glipper
det som er
der du er

Read Full Post »

En god venninne av meg har mannen sin på Nordsjøen. Han er 4 uker borte og 4 uker hjemme. Dermed er hun nærmest profesjonell gressenke. Jeg søkte derfor råd hos henne da Kjæresten min reiste bort for et par uker siden. – De første 4 dagene alene er værst, sa hun. Så tenkte hun litt og korrigerte: – Vel, de første 4 dagene alene, og så de første 4 dagene han er tilbake. Hun forklarte at det pleide å gå seg ganske fort til, både for barna og henne. Og fordelen med å være alene var at da kunne hun legge opp dagen akkurat som hun ville. – Så når han kommer tilbake, blir han nesten litt i veien liksom, sa venninnen min og så ut i luften. Og så forter hun seg å legge til at hun likevel er VELDIG glad for å få ham i hus. Og der tror jeg henne. Virkelig.

Konklusjonen på min siste dag som Gressenke (i denne omgang) er at venninnen min hadde rett når det gjalt starten på Kjæresteløs Tilværelse. Nøyaktig fra Dag 5 gikk det bedre. Barna og jeg fant en ny rytme, med sedvanlig bråk og spetakkel, men også utvante stille stunder. Jeg er VELDIG glad alenemamma-tilværelsen er midlertidig, men det er litt tilfredsstillende å se at jeg kan klare dette når jeg må.

Det gjenstår å se om venninnen min får rett i andre delen av sin prediksjon, for Kjæresten min kommer hjem i kveld (Jippi!). Jeg mistenker at de neste dagene vil avsløre forskjellen mellom profesjonelle og amatør-Gressenker: De proffe får så orden på sakene at mannen må kjempe seg inn igjen i familiehverdagen, mens amatørene kollapser på sofaen og gir gladelig fra seg det hele!

Read Full Post »

Historikeren i meg slipper ikke taket så lett og i fabuleringene over min Gressenke-situasjon har det blitt nødvendig å finne ut mer om selve ordet gressenke. Dette er et kjent og brukt begrep, men hva betyr det egentlig? En slags enke som går på gress mens mannen er på grønnere gressganger? Det viser seg at ordet faktisk har et enda mindre tiltalende opphav.

Ifølge ordboka betyr gressenke [fra germansk, mellomnedertysk, først registrert i perioden 1100-1500] «pike som blir forført ute i det fri og deretter forlatt». Altså en jente som blir dreid og dumpa. I gresset. Det religiøse nettstedet http://www.preken.net (!) utdyper det kulturelle opphavet og mener at gressenke visstnok har sin opprinnelse «i tradisjoner fra kornhøsten, hvor mannfolkene tok seg friheter i gresset med kvinner som ikke hadde mannen sin med på jordet. Denne tradisjonen går tydeligvis tilbake til gammeltestamentlig tid».

Tilbake til gammeltestamentelig tid. Allerede den gang tok altså menn seg friheter på bekostning av kvinner. Hmm. Men det er jo noen fremskritt å spore. Vi har fått begrepet gressenkemann, som må innebære at kvinner også tar seg friheter. Og i dag er jo gressenkene bare midlertidig forlatt. Per definisjon er mannen nødt til å komme tilbake.

Det er jeg glad for! I morra kommer Kjæresten hjem! Hurra!

Read Full Post »

Det er flere stille stunder som gressenke. Om kveldene når ungene er i seng og jeg kryper opp i sofaen med en bok, en skrive-idé eller noen tankerekker. Men jeg har stille stunder sammen med guttene også, utrolig nok.

Det går for seg med en 1 åring og en snart-4-åring i huset, og vanligvis er jeg ør i hodet når de legger seg. Jeg er ør i hodet nå for tiden også – det er ikke sånn at man får slappet av som gressenkesmåbarnsmor – men ørheten skyldes ikke lenger så mye lyd og støy. Guttene og jeg holder på å lære oss verdien av stillhet.

Jeg ble oppmerksom på dette en kveld spiste vi pizza i sofaen før barne-tv. Vi satt der og gumlet, smulte og koste oss, uten å si noe på en lang stund. – Så fint og rart når det er stille, sa jeg til slutt. – Ja, svarte eldstemann, nå har vi det deilig spisestille.

Og det har vi fortsatt med. Vi snakker fremdeles ved middagsbordet, men jeg prøver også å ha det litt spisestille. Så da sitter vi der med tankene våre. Stille og fint.

Read Full Post »

Athene
Minerva
Odin

guddommer for
kunnskap visdom
og krig

grekere, romere, norrøne menn
hva tenkte dere?

er krig klokt
gjør krig klok

tilber vi fremdeles gamle guder?

Read Full Post »

det står en gammel dame i parken
og skriker

hun har rød boblejakke og grønne vanter

hun lener seg fremover
vræler i vrede
skjeller og smeller

mot
ingen

så snur hun seg
og går på bakeri

Read Full Post »

Bor man i en ny leilighet med åpne løsninger, er det lyst og fint og lite vedlikehold. Men det er heller ikke noe privatliv å snakke om. Jeg elsker Kjæresten min, ingen tvil om det, men jeg skulle gjerne hatt et rom der jeg kunne trekke meg tilbake med en bok eller en venninne eller en lang telefonsamtale uten at han trengte å ta del i det.

Som gressenke er det blitt mulig. Når ungene er i seng, har jeg hele kvelden for meg selv. Dronning i eget hus. I kveld ble dette utnyttet til besøk av god venninne, te, oppdatering og filosofering. Gjorde godt.

Read Full Post »

– Se, mamma! Der flyr det en konstabel! Når jeg følger 3-åringens pekefinger med blikket, finner jeg ikke en politimann med vinger oppunder kjøkkentaket. I stedet er fingeren rettet mot et langbent kryp: et stankelben. I sin utrettelige jakt på nye ord, gikk gutten i surr denne morgenen og brakte munterhet rundt kjøkkenbordet. Men vi tørket raskt av oss fliret da spørsmålene om stankelbenets liv og levned begynte å hagle. Å ha en talefør 3-åring i huset byr på mang en utfordring. Blant de mer overraskende for en godt voksen foreldrefersking er erkjennelsen av hvor utrolig lite jeg faktisk kan om verden. Til tross for årelange studier ved universitetet og en opplevelse av å forstå stadig mer av menneskene og samfunnet rundt meg, skal det ikke mange oppfølgingsspørsmål til før jeg står fast.

Noen av spørsmålene avslører at grunnskolepensumet i naturfag forlengst er glemt: Hvorfor er månen oppe når det er dagen? Hva er en stjerne? Hvor kommer vinden fra? Andre spørsmål viser grove svikt i allmenndannelsen, som hvorfor har vi pinseferie? Atter andre er av mer filosofisk art: Hvem er gud? Hvorfor må vi stå i kø?

Denne gangen er det stankelbeinet som skal analyseres: Er det en edderkopp eller et insekt? Hva spiser det? Hvor sover det? Hvor gammelt blir det? Jeg har to muligheter. Enten å svare at jeg ikke vet eller å finne det ut. Det viser seg at den første løsningen er lite tilfredsstillende for 3-åringen, og til min store overraskelse også for meg. Jeg begynner faktisk å lure, jeg også. På hvordan verden er skrudd sammen og hvordan alle selvfølgeligheter rundt meg fungerer. Jeg kjenner nysgjerrigheten kile. Og ydmykheten vokse. Så utrolig lite jeg vet! Det visste jeg ikke.

Så jeg benytter anledningen til å lære. Om tigre og månefaser, om Pluto som ikke er en planet lenger, om fjærlagene som beskytter ender i isvann. For en befrielse å låne 3-åringens briller!

Read Full Post »

Gressenkelivet er herlig! Fri til å gjøre alt man vil, venninnekvelder, sofa-sliting og såpeserier i stua, sove når man vil, våkne når man vil, spise hva man vil, rote uten hemninger. Det vil si, som å være single, bare med vissheten om at dette kun varer en kort stund (og dermed må settes pris på). Og når tiden er inne kommer Kjæresten inn døra uten at man trenger å løfte en finger. Perfekt!

Sånn var det før. Altså før jeg fikk barn. Nå er ikke gressenkelivet så gøy. Nå betyr det at det ikke er to til å stå opp om natten og finne smokker og trøste barn, til å stå opp om morgenen og underholde barn eller få dem i barnehagen, ikke to til å skifte bleier, kle på, rydde ut av oppvaskmaskinen, lage frokost, lage matpakker, rydde inn i oppvaskmaskinen, pusse tenner, sette på klesvask, trøste, stoppe krangler, kle på mer, frakte, levere, planlegge middag, handle, hente, kle av, lage middag, trøste og bære, rydde, stoppe krangler, mate, sette inn i oppvaskmaskinen, trøste og bære, leke, …seee baaarne-tv…, mate, rydde inn i oppvaskmaskinen, kle av, skifte bleie, kle på, pusse tenner, kose, legge, tømme tørkestativet, tømme vaskemaskinen, henge opp tøy, rydde leker…

Etter Dag 1 av to uker som gressenke kan jeg allerede konstatere:

1) Aleneforeldre fortjener heder, ære og lange ferier med barnepass.

2) Kjæresten min er veldig flink til å rydde.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »