I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.
Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:
Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?
Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?
Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.
Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?
Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?
Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?
Dette lurer jeg på.
—
Og det lurer jeg på fremdeles.
mitt snitt: et fristed 
Stemmen har nok vært der hele tiden.
Lurer også på det samme… Fin tekst!
Ja stemme har du alltid hatt unge frøken….
I alle fall siden 1984, da jeg ble kjent med deg… =)
Som alltid: en glede å lese ditt «stoff».
klem klem
Nina
Slike opplevelser har jeg også når jeg finner gamle tekster. Vi som er skrivere og lesere har nok hatt stemme lenge. Vi utvikler oss – men har også noe med oss…
Og så er det det med forskjellige stemmer og forskjellige sjangre, forsker- og artikkelsjanger versus fabulerings-blogge-novelle-dagboksjanger … – osv
ha en fin dag
Jeg kunne sagt mye, men vil bare si dette:
JEG HAR SAMME BOKA! 😆
Akkurat samme gule skriveboka har vært dagbok eller notisbok eller noe for undertegnede en gang i tida. Jeg er skrivebokjunkie og har alltid et lager liggende, selv i disse webglade tider. Denne ligger i ei eske et sted i huset mitt. Mrsmt.
(Og stemmen din er så tydelig at selv om du har savnet den selv, tipper jeg den hele tida har vært klar for dem rundt deg som leser deg enten verbalt eller in person…)
Dere har nok rett. Denne stemmen har vært der, men jeg har ikke klart å bruke den så ofte som jeg ønsker. Og i den prosessen har bloggen vært viktig. Jeg merker at den sitter mer i ryggmargen nå som jeg har brukt tid på å utforske den. så får vi se da, om den dukker opp i andre formater også 🙂