Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?
Min hang til å handle, er knyttet til en følelse som jeg synes Kolbein Falkeid setter fine ord på i diktet Nå (fra samlingen Redningsforsøk, 1983):
Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvar for at jorda går fram
til neste ganerasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener.
Det er nå du kan lese gressets
lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og
dyreblikkets
meninger om justismord
Ja, her og nå.
Det er nå minstejenta puster
godnattkysset på kinnet ditt.
Det er nå du står på fyrdørken
og kan skufle venners ord,
morgenlys og nutraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går
Vent ikke på drømmen om i morgen,
kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå
Det er en driv over dette som jeg liker. Men spørsmålet er hva som skjer med en drøm når vi handler? Vel, én ting er at den forandrer seg. Per definisjon er drømmer noe som ikke finnes, og hvis og når de innfries ender de alltid opp med andre nyanser og farger enn vi hadde trodd. Det er for så vidt greit, men kunne det vært fint å dvele litt lenger ved en spirende drøm, om så bare for opplevelsens skyld?
En annen ting er at hvis en drøm følges opp av umiddelbar handling, så rekker den kanskje ikke å modnes? Hvis drømmen blir for konkret for raskt, ender vi kanskje med å forfølge noe(n) som viser seg å være alt annet enn riktig?
Så hva med å prøve å hvile i drømmen, tenker jeg for tiden (jeg kjenner nemlig spiren til en ny drøm). Hva med å la drømmen få være drøm en stund, og se hva som skjer da? Kanskje noe vidunderlig, uventet, som Olav H. Hauge beskriver så overveldende i diktet Den draumen (fra samlingen Dropar i austvind, 1966):
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund
skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Jeg tror jeg skal prøve å holde meg til Hauge en stund. Hvile litt i drømmen, la den åpne seg og se om den vokser til noe jeg ikke har tenkt på. Tålmodighet er ikke min sterkeste side. Men jeg skal prøve. Det er antakelig mye å lære bare i forsøket.
mitt snitt: et fristed 
Draumer er gode å ha, og dei beste draumane gjer seg best om dei held fram som draumar. Vi treng noko å strekka oss etter…
Det diktet til Hauge var Storesøster så glad i…Jeg har ikke klart å lese det på mange år, men nå har jeg etterhvert begynt å like det igjen. Det er vakkert.
Hauges dikt er eit dikt for trøyst og eit dikt om håp, tykkjer eg, eg elskar dette diktet, rett og slett. Og eg meiner at Hauges dikt peikar framover inn i det ukjente – det ventar oss gode ting. Kanskje det vi drøymte om, men ikkje heilt visste kva var, eller noko vi drøymde om, men ikkje heilt trudde var mogleg å nå.
Draumane Hauge skriv om her er liksom noko større og meir enn dei realistiske draumane – eller ønskene, planane – vi har i det daglege. Trur eg. Eller slik tenkjer eg, då.
🙂
For meg er den drømmen Hauge skriver om drømmen om å finne tilbake til hvem vi egentlig ER – til kilder som skal springe. Å oppdage hvorfor vi er her – en våg vi ikke har visst om. Og veien går gjennom hjertet som åpner seg – som en dør til det som er virkelig…
Jeg synes det er vakkert.
Takk for at du deler så fint.
Jeg ELSKER Hauge. Jeg begynner nesten å grine av å lese det diktet på bloggen din en tirsdagsmorgen. Hm…. Jeg er forøvrig opptatt av det med drømmer selv. Men det er en balanse. For hvis man ser på det som nederlag med alt man ikke får gjort som man drømmer om, så kan det blir dumt. Samtidig ser jeg så mange mennsker som har drømmer som bare krever bittelitt mot, litt annerledes tenkning, men så går man i samme sporet og blir bitter – det er ikke fint. Noen ganger må man hoppe.
drømmene mine gir både refleksjon & energi, retardasjon av sterke impulsive handlingsimpulser og akselerasjon av svake fornemmelser som bygger seg opp til sterke krefter.
drømmene gir også faresignaler fra den dype ubevissthet som styrer livet mitt nedenfra og innenfra. Dragsug og krokodiller – signaler av angst og frykt.
drømmene kommuniserer også mine positive dragninger mot det ukjente bakom lyd og lysmurer – himlene jeg ikke forstår eller ikke kan forklare. Foreløpig
@Arne: Først, velkommen hit! Og det du sier, er det jeg begynner å ane…
@fru storlien: Nå ble jeg litt stille. Det ga meg noe å tenke på. Om drøm og liv og død.
@Mettemor og Geir: Jeg opplever dere er inne på det samme. At Hauge ikke snakker om drømmer om å oppnå eller få noe konkret, men om noe større, dypere. Takk for at dere satte meg på den tanken.
@knirk: Ja, balanse er tingen, også her. Selv tror jeg at jeg trenger å øve meg på å ikke handle for å få den balansen, men det er mange som kunne trengt å øve seg på å hoppe. Og veldig enig: Hauge er en fantastisk poet.
@bjørn: Det var fantastisk fint formulert! Takk!
Jeg holder en knapp på at handling kan gi det lille ekstra, i mange tilfeller. Det er litt med drømmer som med å håpe, det er ikke alltid nok.
Hauges drømmer er vel mer eksistensielle, så da er de bærer av noe annet, kanskje, enn noe vi drømmer om som krever bestemte handlinger?
Jeg er ikke så opptatt av hva Hauge selv tenkte eller drømte om, men heller hvordan diktene hans virker i dag. Det jeg liker så godt med lyrikk er at ordene treffer folk ulikt etter hvor de er. Som overveiende handlingsorientert, var det tanker om de konkrete drømmene som traff meg akkurat nå. Det å løfte opp drømmen, tørre å bare være i den, er noe jeg ønsker for å få bedre (kall det gjerne eksistensiell) balanse. For andre er det anderledes. Det er det fine.
Jatakk, begge deler! Jeg har – og har alltid hatt – mange drømmer. Både for meg selv og andre; både for mitt liv og andre ting. Noen av dem jobber jeg fortsatt for/mot, andre har jeg sett realisert, den siste for bare ei uke siden 🙂
Jeg tror man trenger litt av begge deler. Man trenger å drømme om noen ting i lang tid, men også å se drømmer oppfylt innimellom – slik at man blir full av håp og/eller visshet, og slik at man ser at det nytter å drømme. Oppfyllelsen av noen av mine drømmer har i sin tur gitt meg større, nye drømmer…
Virkelighetsflukt og virkelighetsinspirasjon. Drømmer har alltid en funksjon, uansett. Heldigvis.
[Jeg drømmer om boka di. Selv etter at jeg leste Dagbladet om boka Jacob Aalls gt 13… Spesielt etter det, egentlig.]
Virkelighetsinspirasjon… Det ordet likte jeg! Det er åpenbart det jeg ønsker å gjøre når jeg vil drømme litt mer og handle litt mindre. Takk for det! Og når det gjelder «boka mi», drømmer jeg litt om den, jeg også 😉 Gleder meg til å kikke på den nye nr. 13-boka, ser spennende ut.
Dette er så bra skrevet og tenkt. Jeg kjenner meg godt igjen i pendlingen mellom å være handlingsorientert – «gjøre noe med det!» – og å søke en drøm, være i en drøm – i en mulighet, uten å realisere det riktig ennå.
Jeg er i en fase av livet hvor jeg kanskje kan drømme nå, kanskje kan ønske, kanskje også kan gå noen skritt og prøve å realisere noe. Men det er så vanskelig! Vanskelig å tørre å drømme på egne vegne! Fred på jord osv er lettere å drømme om – enn eget liv. Og veldig lett å la alt det prosaiske og hverdagslige (verdifullt det også!) få ta over mulig drømme-realisering.
Jeg tror du drømmer om boka om Lydia og de andre. Og det er et veldig bra prosjekt. Drøm! Og realiser, hvis du kan! lykke til, jeg heier på deg!
Takk skal du ha, Underveis. Du er fin, du! Du har rett i at dette er vanskelig, både å finne balansen mellom drøm og handling og å tørre å virkelig satse. Det er stor fallhøyde for den som prøver å oppfylle sin livs drøm. Tenk å sette alt inn på å lykkes – for så å oppdage at det ikke går, at det ble en fiasko. Eller kanskje enda verre: Man lykkes, men det er ikke så gøy som planlagt. Selv føler jeg mer ro enn redsel for tiden. Det er egentlig et stort privilegium å oppdage en drøm. Det har jeg tenkt å glede meg over en stund og dyrke drømmen. Så får vi se hva som skjer… 😉