For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?
Lydia som husmor med sønnen Torbjørn
De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.
Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?
Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg.
Navneloven av 1923 gjenspeilet dels det som var blitt vanlig praksis, men den var også et oppgjør med tidligere navnetradisjoner. For helt frem til slutten av 1800-tallet var det ikke vanlig at slektsnavn gikk i arv. Med unntak av familier i høyere sosiale lag og – interessant nok – militære, fikk folk flest navn etter deres personlige egenskaper, kjennetegn eller yrker, for eksempel Halte-Lotta eller Per Smed, eller de fikk etternavn etter foreldrene (helst faren): Nilsson eller Olavsdatter. Navnevalg var med andre ord stort sett en privatsak.
I løpet av 1800-tallet spredte skikken med arvelig slektnavn seg sakte, men sikkert. Nilsson ble til Nilsen uten kobling til fars fornavn. Men prosessen tok tid, særlig på bygdene, og myndighetene forsøkte påskynde prosessen gjennom lovgivningen. Arvlige slektsnavn var tilpasset nye tider. Industrialiseringen var kommet til Norge, og fra omkring 1850 flyttet stadig flere fra små og oversiktlige forhold på landet, til byer den ingen kjente alle. Og i bysamfunnet, der den lokale sosiale kontrollen var mindre enn i det gamle bondesamfunnet, var det en fordel for myndigheter og ordensmakt at folk hadde navn etter et forutsigbart system.
Så da Lydia giftet seg og skiftet etternavn var hun del av en pågående samfunnsutvikling. Hennes lille historie var ikke bare med på å gi henne personlig en ny identitet. Den var også en del av den store historien og et ledd i å skape en moderne identitet for den nye norske staten.
Jeg synes det var gøy å oppdage at tradisjonen med arvelige slektsnavn for folk flest har en relativt kort historie på bare drøye 100 år. Og selv om de fleste kvinner i dag fremdeles skifter navn når de gifter seg, så ligger forholdene nå igjen til rette for større variasjon. Bestemmelsen om at kvinner skulle ta sin manns etternavn var faktisk gyldig helt til 1979, men etter at den nye navneloven kom i 2002 er det nærmest fritt frem (noe komiker og mediemann Espen Thoresen Hværsaagod-Takkskalduha effektivt har illustrert). Så kanskje folk igjen kommer til å ta navn som fremhever dem som individ i stedet for deres historiske tilhørighet?
Vigselsattest for ungkarl kasserer Sigurd Eklund og frk. Lydia Lyngaas
mitt snitt: et fristed 
Utrolig interessant! Jeg har gjort meg mange tanker om dette, både da jeg vokste opp og nå. Da jeg vokste opp, fikk jeg etterhvert vite hvordan jeg fikk navnet mitt. Foreldrene mine ble ikke enige, så de trakk simpelthen lodd! Jeg kunne hett Aud, eller Sissel, blant annet…
Og da tenkte jeg mye på hvor mye av meg og min identitet som ligger i navnet, eller ikke. Vi var to Elisabeth i klassen, og fire på vårt trinn tilsammen, så jeg var alltid Elisabeth B. Ville jeg tenkt annerledes om meg selv hvis jeg ‘bare’ var Elisabeth, og ikke definerte meg delvis/ubevisst i kontrast til andre? Aner ikke.
Senere har jeg fått vite mer om den samiske avstammingen til familien min, og det har påvirket mye det også. Og som du vet: Jeg skal etterhvert i gang med å finne ut mer om dette. Og slutte å spamme kommentarfeltet ditt.
Men jeg gleder meg til å lese enda mer. Alltid, her inne.
Hjemme i Barndommens dal var det en gård som het Holtopp. Fordi han som bodde der en gang i tiden hadde drukket tett tidligere i livet, men etter hvert holdt han opp. Og så ble gården hetende holt-opp. Navn er viktig! Jeg beholdt mitt navn da vi giftet oss, og da navneloven ble endret tok jeg oldemors pikenavn som mellomnavn. Min identitet ligger i meg selv og min fortid, ikke i mannens familie.
@Elisabeth (B!): I motsetning til deg, vokste jeg opp med et navn som skilte seg ut, et gammeldags, ikke veldig kult navn. Gunhild. Jeg drømte om å hete Mette. Eller Trine (men det het søsteren min). Samtidig hadde jeg ofte en følelse av å være anderledes, utenfor (selv om jeg ikke egentlig var det), og jeg husker at jeg koblet det til navnet mitt. Jeg tror jeg tenkte at det – det vil si livet – ville vært lettere hvis jeg hadde hett Mette. Hadde jeg spurt en Mette, ville jeg nok oppdaget at det er ikke så enkelt… Jeg gleder meg til å lese mer hos deg! Og bare så det er klart: Dine kommentarer er aldri – jeg gjentar ALDRI – spam! Takk!
@fru storlien: He-he! Den var god. Selv om navn juridisk sett var en privatsak før, så var det nok ikke alle som valgte navnet sitt selv, nei. Og veldig morsomt (for oss) å høre et eksempel på at en gammel hendelse, økenavn som ble hengende ved. En individuell hendelse ble et arvelig navn. Spennende! Når det gjelder eget vs. mannens navn skal jeg skrive litt mer om det senere. Men jeg kan røpe at vi tenker ganske likt 🙂
Jeg blir veldig engasjert av det du skriver om slekt og valg, og kjenner at jeg har lyst til å skrive om det selv også. Det er spennende å ha sterke kvinner i slekta, og selv om vi ikke alltid skjønner deres valg eller ville gjort de samme valgene, så er de med oss som inspirasjon.
Interessant å lese dette om arv av etternavn.
Jeg kjenner forresten flere som har valgt å skifte fornavnet sitt, fordi de ikke følte seg vel med det. Hvorfor gå rundt og hete noe man ikke trives med? Det tar cirka et år for venner og familie å venne seg til det nye navnet, er min erfaring.
Skifte fornavn, det er et stort steg. Jeg vet om noen som har byttet navn som del av en spirituell prosess, og tatt indisk-klingende navn. Det er jo også en markering overfor omverdenen. Må være en spesiell opplevelse. Takk for interessant kommentar 🙂