I dag har jeg laget mat veldig sakte. Slowfood i ordets bokstavlige forstand. Før tenkte jeg at slowfood handlet om avanserte matretter og sjeldne råvarer som ble tilberedt av folk som hadde for mye tid og penger til overs. Nå har jeg funnet ut at saktemat også er noe for meg.
Slow food-bevegelsen ble startet i Italia på midten av 1980-tallet av en radio-journalist som ville protestere mot at McDonalds åpnet restaurant like ved Spansketrappen i Roma. Carlo Petrini hadde sett seg lei på fastfoodens fremmasj og ville slå et slag for den langsomme matlagningen og det saktegående livet. I årenes løp har dette engasjementet vokst til en internasjonal bevegelse med over 100 000 medlemmer og 800 lokallag i 132 land. Slow Food Norge har i dag 15 lokallag over hele landet.
Selv er jeg ikke med i denne formaliserte saktematbevegelsen. Men jeg har sansen for tankegangen bak. Hovedprinsippene er at maten skal smake godt, være ren og produsert på rettferdige vilkår. Det betyr at slow food ikke nødvendigvis innebærer at maten skal lages og spises sakte. Det kan være vel så viktig at råvarene har fått vokse i naturens eget tempo, det vil si økologisk uten kunstige sprøyte- og vekstmidler. Og at produsenten får skikkelig kompensasjon for sin innsats.
Mye kan sikkert sies om Slow Food-bevegelsen i praksis. Noen mener den er kun for dekadensen, andre at den bare er et markedsføringstriks. Det jeg er opptatt av, er at det går an å bruke prinsippene i det helt vanlige hverdagslivet.
Persillerot og pastinakk fra Øverland
Jeg og min familie er heldige. Vi har tilgang på egenproduserte økologiske grønnsaker gjennom Øverland Andelslandbruk. Det gjør utvilsomt at vi spiser mer økologiske grønnsaker som vi kjenner historien til enn vi ellers ville gjort. Men det er mulig å få gode økologiske grønnsaker i butikken også, og hvis flere spurte etter det, så ville prisen ligget nærmere de andre grønnsakene.
Som andelsbonde har jeg et annet privilegium: Jeg får høste grønnsakene mine selv. Så tidligere denne uken gravde jeg persillerot og pastinakk, poteter og sellerirot opp av tung, våt jord, mens høstsola varmet i ryggen.
Og i dag lagde jeg kjøttsuppe på saktemåten. Oppskriften finner du nedenfor. Det tok ikke særlig med tid. Litt arbeid med kutting av grønnsaker og kjøtt etter frokosten, men så sto gryta alene og surret i 4-5 timer, mens jeg løp etter unger og drev med sedvanlige helgeaktiviteter. Så saktemat kan være lettvint. Og veldig, veldig godt.
Kjøttsuppe (etter innfallsmetoden)
Denne suppen kan lages med de grønnsakene du har i huset og det kjøttet du har råd til. Selv brukte jeg grytekjøtt fra Rema, så jeg vet absolutt ikke hvordan den kua hadde det da hun levde, men grønnsakene går jeg god for. Og det jeg tilfeldigvis hadde i kjøleskapet var:
1 fedd hvitløk
1 liten rødløk
noen gule småløk (eller sjarlottløk)
3 selleristenger med blader
3 små (= ca 1/2 stor) sellerirøtter
1 stor pastinakk
2 persillerøtter
4 små poteter
2 store gulrøtter
en rest av en broccolistengel
ca. 500 g oksekjøtt
ca. 1,5 liter vann (eller mer hvis du liker tynn suppe)
2-3 skjeer hjemmelaget grønnsaksbuljong (eller buljongterning etter smak)
salt, pepper
persille
Vask og skrell grønnsakene og del dem og kjøttet i biter. Brun kjøttet i en stor jerngryte. Tilsett finhakket hvitløk, rød og gul løk, samt selleristengene. La det surre noen minutter før du heller på vann og grønnsaksbuljong. Kok opp, og la det trekke/småkoke under lokk et par timer. Når du velger å tilsette resten av grønnsakene, kommer an på hvilken konsistens du ønsker. Selv liker jeg at kjøttsuppa er tjukk, så jeg lar resten av grønnsakene koke med de siste 2-3 timene. Suppa er ferdig når kjøttet nesten detter fra hverandre og lett kan deles med en skje. Strø over persille og servér med godt brød eller flatbrød. Velbekomme!
Kjøttsuppe etter innfallsmetoden
mitt snitt: et fristed 
I have been a fan of the ‘slow cook pot’ for years, haven’t seen them here but they run on a light bulb and you throw everything in them in the morning before work and come home to a meal all ready for eating!
Great for casseroles, soups, curry, chilli-con-carne etc. Now that winter is here I will dig mine out again, especially as I also start work today and will have way less time than usual.
I managed to go two years exactly as a stay at home dad (and loved it!) but now the mortgage calls……..
That sounds like great gadget, Ian. I will have to try to get hold on one of those. Congratulations on your new job! I do understand the need for more cash… Hope you will like the Norwegian working life as much as you have enjoyed your home dad years. Best of luck!
Det er flott at du skriver om Slow Food. Jeg har lest din artikkel «sakte kjøttsuppe» og har en del kommentarer.
Etter det jeg kjenner til så er Carlo Petrini mest kjent for å være en mat og vinskribent før han viet all sin tid til Slow Food.
– ville slå et slag for den langsomme matlaging og det saktegående livet er litt upresis. Slow Food slår ikke et slag for det som er langsomt, traurig og tregt, det er mere – tempo giusto – som italienrne sier det. Ikke for sakte, ikke for fort med passe raskt.
Det du kaller saktematbevegelsen jobber med å bygge nettverk mellom produsenter og forbrukere, driver med smaksopplæring, utviklingprosjekter i u-land, samler informasjon om truede arter og produksjonsteknikker og gjør de kjent. Slow Food har sitt eget universitet med studier i Gastronomi og er det eneste i verden osv. Så det er mye mer enn saktemat og suppe.
Formuleringen – andre mener at det er et markedføringstriks stusset jeg over. Det har jeg ikke hørt før. Slow Food er en ikke-kommersiell organisasjon og ingen produsenter kan merke sine varer med Slow Food. Så hvem det kan være markedsføringstriks for her lurer jeg på? Du tenker kanskje på reklame for luksusvarer og dyrer ferier. I de tilfellene er det markedsførerene som pynter de tingene vi ikke trenger å kjøpe med «slow» begrepet, det har ikke noe med Slow Food å gjøre.
I en verden hvor vi produserer mat til nesten det dobbelte av mennesker på jorda er det 1 milliard som sulter og like mange som lider av diabetes og overvekt så er det mye å ta tak i.
Verden tåler ikke en økt produksjon av mat, vi må kaste mindre, spise mer kortreist mat, få mer kunnskap om mat og spise mer bærekraftig; spesielt vi i den vestlige verden. Siden det å spise mat er vår mest basale og grunnleggende aktivitet som mennesker er det underlig at vi ikke tar matproduksjon mer på alvor. Vi i vår generasjon vil sikker klare oss, det viktige er å produsere mat i et evighetsperskeptiv, det vil si vi kan ikke ta mer energi ut av jorda enn hva den tåler.
Det å se alt dette i en sammenheng er det Slow Food jobber for. Og det gjøres aller helst lokalt i de ulike lagene. Tenke globalt og handle lokalt er noe av greia.
Vil du vite mer om Slow Food så les gjerne artikkelen: Den nye gastronomien og se slideshowet Slow Food på 5 minutter
http://lefsklinning.wordpress.com/?s=gastronomien
Takk for fyldig og spennende kommentar, Per Christian. Som du sier, er Slow Food-bevegelsen mye mer enn saktemat og suppe. Det er derfor jeg har linket til både den internasjonale og den norske hjemmesiden til bevegelsen. Der kan folk finne ut mer om aktiviteter og interesser.
Når det gjelder kritikken mot Slow Food-bevegelsen, så handler den i hovedsak om at dette er et luksusfenomen, som ikke kan bidra til å brødfø verden. Argumentet om markedsførings-triks hørte jeg på et seminar om Slow Food som jeg deltok på i Bohuslän i Sverige. Der var det flere som hevdet at mange produsenter og spisesteder ble med i Slow Food-lokallag mest for å kunne markedsføre seg med sneglelogoen. Selv tror jeg ikke det er mye hold i noen av disse argumentene. Jeg tror at verden hadde fått bedre tilgang på mat hvis flere kunne produsere til eget forbruk og etter naturlige prinsipper. Dessuten tror jeg de fleste som er med i bevegelsen er idealister, uten at jeg vet mye om dette.
Men mitt poeng i dette innlegget var at saktemat og slow food-prinsippene lett kan integreres et vanlig hverdagsliv, uten at det krever noen form for organisering. Mulighetene er åpne for alle 🙂
Takk for fin blogg Gunhild (og deilig suppe) og takk for ditt bidrag her Per Christian.
Det gjorde at jeg havnet på dine Skriverier, og der fant jeg inspirasjon i en video til selv å skrive dagens blogg: http://levebevisst.no/2010/10/hva-kan-en-11-aring-l%c3%a6re-meg-om-mat/
Jeg har linket til dere begge to i bloggen.
Takk for inspirasjon om et viktig tema – MAT.
[…] jeg at mat er et viktig tema med tanke på hvordan vi dyrker maten, hva slags mat vi putter i oss, hvordan vi tilbereder maten, hvordan vi fordeler maten mellom oss i verden, vår takknemlighet for maten – og hvilke gleder vi […]
Den suppen såg fantastisk god ut.Hvor stor porsjon trenger jeg til ca.25 personer?
mvh.Randi.
Ah, nå spør du vanskelig, Randi. Jeg lager mat på øyemål, så jeg vet ikke sikkert. Denne versjonen her holder sikkert til 6 personer. Skulle jeg lagd den til 25, ville jeg nok fylt opp en svær gryte – og hatt rikelig med godt brød ved siden av, sånn for sikkerhets skyld. Da tror jeg alle ville blitt Mette og glade. Mer presis oppskrift kan jeg ikke gi 🙂