Min oldemor hadde bein i nesa

Da jeg for litt siden begynte å lete i min egen families historie, var det min farmor Lydia jeg var mest opptatt av. Jeg ville finne ut mer om livet hennes, hvordan hun var før hun ble den gamle damen jeg kjente. Fremdeles er det Lydias historie jeg vil gjenskape, men jeg merker at en annen person i denne fortellingen også opptar meg, nemlig min oldemor Anna Borgine, eller Gina som hun het blant dem som kjente henne.

I den første bloggposten jeg skrev i denne familiehistorien, er det et bilde av Gina med lille Lydia på fanget. Det bildet ble tatt like før unionsoppløsningen i 1905, da Gina var en ung kvinne med et sterkt blikk, kledd i en mørk, tilkneppet kjole. Her ser du Gina omlag 50 år senere:

Det er fremdeles glimt i det blikket, selv om Gina hadde opplevd mye i mellomtiden. Dette bildet er tatt i stuen i leiligheten hennes i Rødfyllgata 27, i de gamle Vaterlandskvartalene i Oslo. På folkemunne gikk Rødfyllgata under navnet «Fylla», og siden 1800-tallet hadde alkoholmisbruk og kriminalitet vært en synlig del av gatebildet.

Gina flyttet inn i leiligheten i Rødfyllgata rundt 1916. Med seg hadde hun sine ni barn, blant dem Lydia. Hun hadde akkurat skilt seg fra mannen sin, Christen. Han hadde slått seg opp som eiendomsmegler under den økonomiske boomen som det nøytrale Norge opplevde under første verdenskrig. Han hadde kjøpt villa på Nordstrand, der det i følge familiesagaen gresset en ponni i hagen. Til pur fornøyelse.

Tilsynelatende en fantastisk klassereise. Problemet var at Christen også drakk tett, og han klarte å spille bort formuen like raskt som han hadde skapt den. Og Gina tok ungene og dro. Til to rom og kjøkken i byens verste strøk. Det ble trangt, ikke bare i fysisk forstand. Også økonomisk var situasjonen vanskelig, i en tid da det offentlige hjelpeapparatet var lite utbygd. Så for å forsørge familien, åpnet Gina kafé i første etasje. Driftig dame.

Det gjenstår fremdeles mye for å finne ut detaljene i Gina og Lydias historier. Men så langt er det min oldemor som fremstår som den sterke kvinnen. På godt og vondt. Hun skapte en stabil base i Rødfyllgata, der familien samlet seg lenge etter at barna hadde flyttet hjemmefra. Samtidig ser det ut til at hun prøvde å styre barna sine med temmelig hard hånd. Blant annet kunne et eldre familiemedlem fortelle meg at Lydias lillesøster, Norma, ble sendt til slektninger i Amerika fordi Gina ikke likte kjæresten hennes. I det tilfellet gikk det ikke helt som Gina planla. Norma kom tilbake til Oslo etter et par år og giftet seg med gamlekjæresten. De levde sammen livet ut.

Selv ble Gina boende i Rødfyllgata 27 til hun døde i 1960, 91 år gammel. Like etter ble «Fylla» jevnet med jorden som ledd i moderniseringen av Oslo. Der Ginas leilighet hadde ligget, ble det gravd digre hull til den nye t-banen. Et par tiår senere ble Oslo Plaza reist bare et steinkast unna. Det var klart for nye tider.

Noe av det mest interessant med å forske på min egen familie blir å sette de gamle historiene som jeg har hørt i familien siden jeg var liten, opp mot andre kilder. Det viser seg allerede at mange av fortellingene har vokst et godt stykke fra det de nøkterne skriftlige kildene forteller. Sånn sett er det ikke bare enkelt å håndtere det flotte faktum at jeg i dette prosjektet har tilgang på familiemedlemmer som kan fortelle meg unike og uventede detaljer. Det blir en utfordring å ikke la seg forføre for mye av disse gode historiene.

Gina samlet ofte familien i Rødfyllgata. Lydia står rett bak sin mor med stripete topp og hvit alpelue.