Min farfars hus

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.

 Lite visste Sigurd da at broren knapt skulle rekke å bli voksen før han druknet under dramatiske omstendigheter der Sigurd selv var involvert. Han visste heller ikke at han skulle treffe min farmor, vakre Lydia, da hun bare var 16 år, og at de sammen skulle rømme til København og forlove seg i Tivoli – for så å holde forlovelsen hemmelig i 4 år før de endelig kunne gifte seg i 1926.

Og akkurat det er kanskje den viktigste grunnen til at jeg ble historiker: Muligheten til å gjenoppdage levende mennesker som har blitt borte i fortiden. Jeg kan aldri bringe Sigurd og Lydia tilbake til den virkeligheten jeg lever i, men jeg kan bli litt bedre kjent med dem der de var. Den gangen før alt det som kom senere hadde skjedd. De kan få farge i kinnene og noen trekk som gjør dem til litt helere mennesker som likner og ikke likner på deg og meg.

Som historiker kan jeg gi fortidens mennesker deres egen lille plass i den store historien. Og det er ekstra spennende nå når menneskene jeg akkurat har begynt å lete etter er mine egne besteforeldre.

Dannevigsveien 8: Kanskje det gamle treet til høyre har sett lille Sigurd?

Så i dag hadde jeg en spesiell opplevelse. Jeg har nemlig besøkt huset Sigurd ble født i. Det vil si, jeg har stått utenfor trehuset fra slutten av 1800-tallet i Dannevigsveien 8 på Sagene. Jeg har sett opp mot leiligheten i 2. etasje der Sigurd knapt rakk å komme til verden før de norsk-svenske myndighetene banket på for å finne ut hvem som bodde der.

Myndighetene telte og noterte, og laget det som skulle bli den landsomfattende Folketellingen av 1900. Da jeg 110 år senere søkte opp Folketellingen på internett, så var de der: Lille Sigurd, hans mor Karen Augusta og pappaen Carl Theodor Eklund. De bodde i én av 10 leiligheter i Dannevigsveien 8, som den gangen var befolket av tilsammen 33 personer.

Skal jeg dømme etter ringeklokkene, så er det overraskende nok fremdeles 10 leiligheter i det gamle huset. Antall personer er nok adskillig færre enn da. En kjapp telefon til Plan- og bygningsetaten i Oslo avslørte at det er det kommunale Boligbygg som eier huset nå. Det bærer bygningen preg av. Til tross for at huset er fredet, er det i dårlig forfatning. Malingen flasser av veggene og det som kunne vært en trivelig hage i bakgården, er helt gjengrodd.

Men da Sigurd kom til verden, var huset ganske nytt. Jeg vet ennå ikke hvem som eide det den gangen, og hvordan de sosiale og økonomiske forholdene var der farfaren min vokste opp. Men det skal jeg finne ut. For prosjektet om Lydia vokser sakte frem i hodet mitt, og i den historien blir Sigurd en viktig person.