Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.
Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.
Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.
Lite visste Sigurd da at broren knapt skulle rekke å bli voksen før han druknet under dramatiske omstendigheter der Sigurd selv var involvert. Han visste heller ikke at han skulle treffe min farmor, vakre Lydia, da hun bare var 16 år, og at de sammen skulle rømme til København og forlove seg i Tivoli – for så å holde forlovelsen hemmelig i 4 år før de endelig kunne gifte seg i 1926.
Og akkurat det er kanskje den viktigste grunnen til at jeg ble historiker: Muligheten til å gjenoppdage levende mennesker som har blitt borte i fortiden. Jeg kan aldri bringe Sigurd og Lydia tilbake til den virkeligheten jeg lever i, men jeg kan bli litt bedre kjent med dem der de var. Den gangen før alt det som kom senere hadde skjedd. De kan få farge i kinnene og noen trekk som gjør dem til litt helere mennesker som likner og ikke likner på deg og meg.
Som historiker kan jeg gi fortidens mennesker deres egen lille plass i den store historien. Og det er ekstra spennende nå når menneskene jeg akkurat har begynt å lete etter er mine egne besteforeldre.
Så i dag hadde jeg en spesiell opplevelse. Jeg har nemlig besøkt huset Sigurd ble født i. Det vil si, jeg har stått utenfor trehuset fra slutten av 1800-tallet i Dannevigsveien 8 på Sagene. Jeg har sett opp mot leiligheten i 2. etasje der Sigurd knapt rakk å komme til verden før de norsk-svenske myndighetene banket på for å finne ut hvem som bodde der.
Myndighetene telte og noterte, og laget det som skulle bli den landsomfattende Folketellingen av 1900. Da jeg 110 år senere søkte opp Folketellingen på internett, så var de der: Lille Sigurd, hans mor Karen Augusta og pappaen Carl Theodor Eklund. De bodde i én av 10 leiligheter i Dannevigsveien 8, som den gangen var befolket av tilsammen 33 personer.
Skal jeg dømme etter ringeklokkene, så er det overraskende nok fremdeles 10 leiligheter i det gamle huset. Antall personer er nok adskillig færre enn da. En kjapp telefon til Plan- og bygningsetaten i Oslo avslørte at det er det kommunale Boligbygg som eier huset nå. Det bærer bygningen preg av. Til tross for at huset er fredet, er det i dårlig forfatning. Malingen flasser av veggene og det som kunne vært en trivelig hage i bakgården, er helt gjengrodd.
Men da Sigurd kom til verden, var huset ganske nytt. Jeg vet ennå ikke hvem som eide det den gangen, og hvordan de sosiale og økonomiske forholdene var der farfaren min vokste opp. Men det skal jeg finne ut. For prosjektet om Lydia vokser sakte frem i hodet mitt, og i den historien blir Sigurd en viktig person.
heia, heia. fortsett, fortsett
Fascinerende! Du klarer virkelig å levendegjøre historien(e) :-). Bodde forrsten et par kvarteler unna Dannevigsvei noen år, trivdes veldig godt i strøket. Masse Oslohistorie i veggene og gatene der….
As far as I can judge from the google translate Norwegian->English version, it is a truly exiting and moving journey you have embarked on. Carry on!
Jeg er så ufattelig imponert over deg – over at du går i gang med dette, og over hva du får ut av det. Og at du deler det på bloggen så vi er mange som kan få del i det. Gjett om jeg allerede gleder meg til boka?!
Jeg husker min farfar som en morsom mann med skipslue som trakk seg tilbake til ‘finstua’ for å sove middag når huset ellers var fullt av folk; husker at vi måtte holde det stilt mens han sov. Husker at han lekte med meg og lot til å like meg. Men han gikk bort da jeg var bare fire år, så det er nok bare en episode eller to som har brent seg fast.
En annen side av ham var at han var ekstremt autoritær. Han var så streng hjemme at de eldste guttene forlot hjemmet så snart de overhodet kunne – en av dem dro ut som matros i utenriksfart da han knapt var 16. Han kom ikke hjem på over 20 år. Radioen var til for at man skulle få med seg nyhetene og ‘vermeldinga’, pluss at barnetimen var lov. Alt annet, som Nitimen, var forbudt fordi det var synd.
Blant annet. Innlegget ditt inspirerer meg til å grave videre i slekta på min farsside, ikke minst nå som jeg har bosatt meg i deres farvann.
Tusen oppriktige takk herfra!
@Underveis: 😀
@Louise: Takk! Enig i at det er et kjempehyggelig strøk. Synd at kommunen lar akkurat farfars hus forfalle, midt blant de nyrestaurerte trehusene det er omgitt av. Kjenner jeg får lyst til å si fra til dem om det…
@Elisabeth: Så gøy at du blir inspirert! Jeg synes dette er et utrolig morsomt prosjekt. Kanskje blir det bok, kanskje ikke. Det viktigste for meg nå er å finne ut mer og utvikle en levende historie. Så får vi se hva det blir ut av det til slutt 🙂
@l: It is moving to hear that you actually translate and read this. Thank you for that, and for your encouragement!
Dette er bare helt megamorro. Slike historier kombinert med litt historie lager kjøtt på benet for oss som slektsforsker. Det blir ikke bare ett navn med datoer, men historie kobles til. Som historiker har jo du også mulighet for å koble din farfars hus med tiden han bodde der. Hva skjedde i samfunnet i Oslo på den tiden.
Dette er bare så morsomt at jeg blir helt matt. Gleder meg til fortsettelsen, og skriv gjerne en bok.
Takk, Liv! Dette var inspirerende ord 🙂 Jeg kjenner at jeg er mer historiker enn slektsforsker, så det viktigste for meg blir å forsøke å blåse liv i mine besteforeldre og menneskene rundt dem, og så prøve å forstå disse menneskene i forhold til deres omgivelser, både lokalt i Oslo og i det norske samfunnet mer generelt. Lydia levde gjennom hele 1900-tallet og jeg har lyst til å bruke henne som utgangspunkt for å se nærmere på de store endringene samfunnet rundt gjennomgikk. Og da er det også nødvendig å granske slekta og finne ut hvem hun hadde rundt seg og hvordan det gikk med dem. Et stor puslespill, selv om jeg nok ikke kommer til å grave frem aner tilbake til vikingtiden…
Vell vikingtiden ja, det er svært få som kommer lenger tilbake enn ca 1650 maks.
Men for å forstå nåtiden (muligens fremtiden) må man gjerne tilbake i historien for å forstå. Historie er alltid spennende.
Selv om du ikke går så langt slektsmessig selv, kan det du finner hjelpe andre som har slekt fra Dannevigs løkker og Dannevigsgaten og områdene rundt. Mine besteforeldre giftet seg i Sagene kirke, så jeg har litt egeninteresse av området Sagene og spes Vøienvollen der min far er født.
Har du vært i kontakt med Oslo Bys Vel? Ser nr 8 i Dannevigsgaten ikke er med i Oslo Byleksikon, den gamle. Jeg venter på ny utgave. Kanskje de vet mer om gården?
Lykke til videre
Takk for tips! Jeg har bare såvidt startet gravingen og har ennå mange jeg kan kontakte, inkl Oslo Bys Vel. Jeg kommer også til å dele det jeg finner, for det er et godt poeng at også andre kan ha nytte av det.
Etnologer forteller at det finnes tradisjonnelle sammfunn hvor, om man introduserer seg ved å si «jeg heter …, jeg er …. år gammel, jeg jobber som ….», osv, folk svarer «Det betyr ikke noe for meg, det du sier. Hvordan tenker du jeg får vite hvem du egentlig er, om du ikke sier først hvem er dine foreldre, og hvilken familie du kommer fra ?»
I våre individualistikke samfunn, vi ofte glemmer at vi får mer enn kromosomer fra våre aner. Noe utydelig. Og både for det beste og det verste, uansett…
Etter at jeg leste deg, måtte jeg bare lure på om jeg er ubevisst påvirket av mine besteforeldre, og de som levde før dem, selv om jeg har aldri kjent ikke noen av dem, bare gjennom mine foreldres minner, gjennom myter som skrives i den familiens romanen …
Er jeg egentlig én blant disse fremmede folk, men én som bare ignorerer det ? Mmm…
Takk for ditt veldig fint innlegg, som fikk meg å tenke om meg selv på en helt nytt vis ! 🙂
Og lykke til fra en ny leser av din fin blogg.
For en interessant kommentar, kjære Geitost (!). Den ga meg litt mer å tenke på også. I vår kultur står vi tilsynelatende friere som individer enn noen gang før, men hva bærer vi med oss i og utenfor genene? Jeg har allerede oppdaget ubehagelige hemmeligheter i vår familie, som ingen snakker om, men som har virket oppklarende for meg å bli klar over. Jeg bar med meg noe utydelig, usynlig som jeg ikke visste om. Nå vet jeg litt mer og tenker på hvordan jeg skal håndtere det. I prosjektet om Lydia har jeg også lyst til å snakke om noen av de historiene som ikke har blitt til myter i min families roman, nettopp fordi de i all sin ubehagelighet sier noe om det som finnes i enhver familie til enhver tid. Som kanskje preger oss mer enn vi aner. Takk skal du ha – glad du kom hit!
Dette er så flott skrevet at jeg blir helt rørt – og fikk straks lyst til å lese boken…
Og så har du nå inspirert meg til å finne ut litt mer om min egen slekt før de siste av de gamle dør. Jeg snakket med min far i går og fikk noen fakta og noen antakelser om min bestefar. Jeg husker bare bestefar som verdens snilleste og koseligste skallede mann i røkejakke, med et lunt smil og gode øyne. Så viser det seg at han nok ikke har hatt helt den beskjedne rollen som skreddermester og Mehren-ansatt som verden rundt trodde. Sporene til Forsvarets hemmelige tjenester både før, under og lenge etter krigen er spennende og interessante. De sier også mye om tiden, med okkupasjonstid og siden den kalde krigen. Men i motsetning til deg er jeg ikke historiker. Jeg har andre oppgaver å fullføre. Så min bestefars historie vil trolig forbli tåkete. Men jeg ønsker nå å få vite alt det min far vet – mens det ennå er mulig.
Takk for din inspirasjon – på blogg og i livet vårt sammen.
Din mann, Geir
Takk, kjæresten min 🙂
For et fantastisk spennende prosjekt. Jeg håper du vil skrive mer om det! Jeg er inspirert, og jeg må innrømme at jeg fikk tanker om å lære mer om mennesker som ikke lever mer i min egen slekt. Ja, det er nok en dame jeg tenker mest på.
Jeg bet meg fast i det du skrev om muligheten til å oppdage mennesker som har blitt borte i fortiden. Det er fint. Og det er ærefullt. I sommer leste jeg Norsk familieleksikon av Hilde Sophie Plau. Jeg anbefaler den boka på det sterkeste. Hun gjør akkurat det.
Hilsen Mammadamen
Takk for boktips, Mammadamen! Som historiker kan jeg mest om økonomi og politikk, og jeg gleder meg til å lese meg opp på en helt ny verden av litteratur om familie, kultur, klær, husholdning og alt som levendegjør vanlige folks liv. Så jeg tar gjerne imot flere tips hvis noen har 🙂 Og veldig hyggelig å høre at du liker prosjektet!
Sitter her med tårer i øynene jeg. Du skriver så lett og vakkert. Jeg kjente dem, men kjente dem ikke. VI kjenner hverandre, men likevel ikke. Selv blir jeg utålmodig, forventningsfull, nyskjerring og engstelig for hva du finner. Men fantastisk spennende historie du presenterer. Du gjør noe med oss…..
Klem Heidi
Kjære storesøsteren min! Du er kanskje den av oss barnebarna som kjente Lydia og Sigurd best, så du og jeg har også mye å snakke om. Takk for at du støtter at jeg prøver å finne ut mer. Jeg tror det kan gjøre noe med oss som familie også.
Varm klem fra din minstesøster Gunhild
Så spennende å lese. Kom innom linken din da jeg googlet dannevigsveien 8 etter jeg så at trehuset skal selges. Syns det er spennende å vite hva som er historiene bak et gammelt hus.
Drømmen er å kjøpe et gammelt trehus og skape nye minner og historier…Den som hadde hatt 7 mill liggene så…
Camilla.
Så bra at det skal selges. Tydelig at Oslo kommune ikke klarer å ta vare på det. Men 7 mill… Sier vil litt om hvorfor jeg aldri kommer til å bo i min farfars hus… Takk for kommentar – og oppdatering!