Jeg har vært i Hellas i tiden før det ble vanlig med innlagt strøm og vann. På t-banen til og fra jobben i et høstlig Oslo, har jeg kjent solen i ansiktet, myst mot hvitkalkede murhus og hørt havet slå rytmisk mot rullestenstranda. Jeg har sittet ved respatexbord under neonlysrør, kjent kvaesmaken fra retsinaen, og kikket inn i livene til ungdommelige utgaver av Axel Jensen og Leonard Cohen. Og blonde, blåøyde Marianne.
Det er journalist og forfatter Kari Hesthamar som har malt frem disse sanseinntrykkene fra den greske øya Hydra på 1950- og 60tallet. I boka So long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (2009) forteller Hesthamar historien om Marianne Ihlen, som forlot et borgerlig liv i Oslo til fordel for en tilsynelatende bohemtilværelse blant kunstnerne på Hydra. Jeg sier tilsynelatende, for Hesthamar viser at 1950-tallets kjønnsroller ble holdt godt vedlike blant disse frie kunstnersjelene.
Kari Hesthamar har skrevet en nydelig bok. Portrettet av Marianne begynte som en radiodokumentar for NRK og Hesthamar har klart å overføre de levende bildene og intervjuene fra lydformat til skrift. Vi følger Marianne fra ung jente til voksen kvinne og mor via hennes kjærlighetsforhold først til Axel Jensen og senere til Leonard Cohen, som udødeliggjorde henne i sangen So long, Marianne. Vi er med hovedpersonene til mange deler av verden, men jeg liker fremstillingene fra Hydra best. Det er der sanseinntrykkene blir sterkest formidlet.
Historien om Marianne er interessant fordi Marianne var sammen med kjente menn: Det er fascinerende å høre om Leonard Cohens fomling og pengemangel før han slo gjennom som sanger og musiker. Men for meg er det enda mer interessant å lese om hverdagslivet Marianne levde. Det fikk meg til å tenke på Simone de Beauvoir.
Simone de Beauvoir (1908-1986)
Et hovedpoeng i de Beauvoirs klassiker Det annet kjønn (1949) er at den tradisjonelle kvinnerollen er å være et passivt objekt, i motsetning til den aktivt handlende og erobrende mannsrollen. En kvinne som ikke forsøger seg selv økonomisk og slik sett tar ansvar for sitt eget liv, vil ikke kunne realisere seg selv som menneske.
Kari Hesthamars fremstilling av Marianne Ihlen og hennes kunstnermenn på 1960-tallet er som tatt ut av de Beauvoirs teorier. Til tross for sine ulikheter, er både Axel Jensen og Leonard Cohen aktive subjekter som erobrer verden, mens Marianne lever som et objekt: Hun er muse, husmor, mor og elskerinne, hun forsørges av sine menn, og hennes forsøk på å finne sin egen vei renner stadig ut i sanden. Mens Jensen og Cohen jobber systematisk for å realisere sine kunstneriske liv, sørger Marianne for at de har gode arbeidsforhold. Og Mariannes underliggende desperasjon og usikkerhet, bekrefter langt på vei Simone de Beauvoirs syn på verden.
Sånn sett er det fristende å si So long! ikke bare til Marianne, men også til den rollen hun gikk inn i den tiden boka skildrer. Jeg håper hun klarte å ta nye veier senere i livet.
Jeg valgte litt tilfeldig å høre Kari Hesthamars bok som lydbok. Forfatteren leser selv med en profesjonell stemme og vakker dialekt. Lydboka inneholder også intervjusnutter med Marianne Ihlen og to upubliserte dikt til Marianne av Leonard Cohen (for øvrig temmelig gode), lest inn av Cohen selv. En klar bonus. Ulempen med lydbøker er at det er vanskelig å gå tilbake og lese noe om igjen. Det savner jeg. Det var noen såpass gode formuleringer om livet underveis i boka at jeg lurer på om jeg må skaffe meg den i papirutgave også.
Boka anbefales for den som vil ha lettlest og hyggelig, men likevel interessant lesning.
(Bildet av Simone de Beauvoir fant jeg her.)
mitt snitt: et fristed 
Takk for en god og interessant bokomtale.
Menneskers – deriblant også spesielt kvinners – realisering av «seg selv» (hva vi nå legger i det) – sett i forhold til det å ta ansvar for andres ve og vel og hverdag – er et stadig aktuelt tema.
Takk! Enig, det å realisere seg selv er et ullent uttrykk. Men det handler vel noe om å finne sin egen mening og vei i livet, den veien som gjør at det er mulig å blomstre og vokse? En følelse av å leve ihverfall til en viss grad på egne premisser? Det er vel noe de fleste leter etter og kanskje ingen oppnår fullstendig, men eksempelet Marianne fikk meg til å tenke at det hvertfall er viktig å få orden på en del grunnpremisser, som økonomi og ansvar, for at dette kan skje. Ble egentlig litt ekstra feminist av å lese denne boka. 🙂
En gang i tiden drev et av de lesbare tidsskriftene (muligens Samtiden) med «Institutt for begrepstømming» – eller noe i den dur.. Presenterte ord som i tidens løp hadde mistet sitt innhold. Det er noen av de svart-hvitt-dimensjonene i dette med valg i livet som innebærer slike begreper som har gått ut på dato – tror jeg at jeg mener… Litt gyngende grunn her – har vel ikke helt tenkt over alle sider av dette. Men både begrepet «karriere» og dette med å «realisere seg selv» har en slik begrepshistorie at de begynner å bli vanskelig å bruke for å diskutere virkelige valg i det virkelige livet. Disse begrepene opplever jeg er i for stor grad knyttet opp mot en svart-hvit-dikotomi der det å realisere seg selv innebærer et slags motsetningsforhold til å tenke på andres ve og vel. Og så misser disse begrepene helt på det å ha omsorg for barn og andre som er reelt avhengige av en.
Og dette bør jeg vel skrive mer om hos meg selv, antagelig, for nå surrer jeg til hele bokomtalen din. Den var nemlig flott og tankevekkende!
Og jeg er enig med deg i det med å finne vei og mening selv og at det er viktig å ha orden og oversikt over jus og økonomi i eget liv.
ha en fin dag!
Veldig interessant! Jeg er helt enig med deg at begrepet å realisere seg selv er svertet rent historisk. Jeg mener ikke realisere i 80-tallsbetydningen: Å slå seg fram, gjerne på bekostning av andre. Kanskje mer i 70-tallsbetydningen: Å finne seg sjæl. Og da er det absolutt ikke mulig å snakke om noen motsetning mellom seg selv og omgivelsene rundt. Det handler vel mer om å finne seg en plass i disse omgivelsene hvor man som individ kan slappe av og utvikle seg i en slags flyt. Tenker jeg. Dette synes jeg absolutt du skal skrive mer om hos deg. Det er jo egentlig akkurat dette du skriver så godt om: Egne prosjekter og tanker midt i travle familieomgivelser. Vil gjerne ha flere tanker om dette! Og så må jeg bare si at kommentarenë dine er ikke tilsurring av bokomtale. Tvert imot: Det er spennende utdyping av bokomtale. Takk!