Jeg vet en god del om historie. Som historiker er fortiden faktisk mitt spesialfelt. Men da jeg satt og skrev på en blogg i stad, så innså jeg at jeg vet veldig lite om min personlige historie. Det vil si, jeg kjenner jo min egen historie ganske godt, men hva med faren og moren min? Hva vet jeg egentlig om dem som unge og litt mer voksne mennesker, og om deres valg i livet? Og besteforeldrene mine? Allerede i det leddet vet jeg knapt mer enn hva de het og hvordan de var da de var gamle. Og oldeforeldrene mine vet jeg ikke engang navnene på.
Denne sløvheten sjokkerer meg. Heldigvis har jeg fremdeles en mulighet til å finne ut mer. Så i morgen drar jeg til faren min og spør ham ut om livet. Lurer på hva han vil si.
Hva tenker du? Har du oppdaget dine egne slektninger som historisk kilde?
Familien til farmoren min måtte flytte fra Nordstrand til byens verste strøk, Rødfyllgata på Vaterland. Hvordan var egentlig det?
Bildet er lånt fra den fantastisk bildebasen Oslobilder.no. Fotograf: ukjent. Eier: Oslo Museum.
Då eg var eit-par-og-tjue opplevde eg at ein mann eg var innom på postruta (den gongen postmannen hadde tid til å ta ein prat (- eg gjer det enno)) fortalte meg frå då han var liten og hugsa den staselege hestevogna keiser Wilhelm skulle køyre i på eit planlagt besøk i Fjærland. Keisaren kom ikkje den gongen, pga. mistanke om eit planlagt attentat. Mannen var langt over nitti den gongen han fortalte dette for meg. Det er tjue år sidan no. Hans forteljing den gongen var åtti år gamal. No lever han sjølvsagt ikkje lenger.
Jeg er blant de heldige som kjenner min families historie. Noe av den bedre enn andre deler, men jevnt over relativt bra. I godt voksen alder har min fars generasjon begynt å snakke om ting de tidligere bare hvisket om i skjul (som f.eks. samisk opphav), og det har brakt nye ting frem i lyset som vi nå er i stand til å utforske mer. På min mors side har vi god dokumentasjon, som du vet jeg har blogget om tidligere.
Jeg tipper at det å spørre din far om fortida og historien(e) som ligger der, vil forandre ting over tid; one way or the other. Og jeg tipper du har mye interessant foran deg, uansett hva du får ut av ham. Eller ikke, for den del.
Jeg håper du blogger om noe av det!
Ja, det har jeg! Og jeg er glad for å ha spurt min farmor og hennes svigerinner (mine gammeltanter) om tiden de har sett, som jeg nesten ikke kan forestille meg engang, men bare må forsøke se for meg …! Hest og kjerre, husdyrhold og gardsbruk, hermetisering, egenproduksjon av klær, tranlamper, utedo! Fantastisk og uvirkelig. Radioens betydning, det første prøvebildet på fjernsyn, telefonens komme – det er like opptil min tid, men allikevel fjernt og rart å høre om. Når slikt blir fortalt om med personlig vinkling, gir det meg en helt annen kjennskap til en annen tid, enn hva historiebøker kan. Og jeg er glad for å kjenne til episoder og opplevelser i min farmors og mormors og morfars liv, fortalt av dem slik de opplevede det. Kjente på det og følte det. Det lar meg kjenne den de var, på en måte 🙂 Den gang. Og det er en takknemlig gave! Klem på deg 🙂
Arti bilde, jeg kjenner jeg blir nysgjerrig og får lyst å høre den historien. Vår nære fortid er oftere lettere å foholde seg til, enn den vi finner i historiebøkene.
Besteforeldrene mine er borte forlengst, mor og far er borte og jeg er usigelig glad for det de har fortalt meg om sin barndom og noe av sine foreldres historie. Min far har endog skrevet et kompendie om sin far, som var dykker og har bygd opp mange moloer langs hele norskekysten. Jeg har et fotografi fra 1902 av min farfar med dykkerutstyret på.
Min mormor ble foreldreløs tidlig og måtte dra på legd som det het, for å overleve. Dvs at hun arbeidet hardt fra hun var 7 år gammel på en gård, for å få mat og husly. Senere ble hun gift med en norsk lege som hadde studert i Amerika og ble gårdskjerring på egen gård. Min mor begynte å arbeide som lærer da hun var 17 og jobbet som det resten av livet. Han sa det siste året hun levde at om hun skulle levd om igjen, så hadde hun valgt samme yrke. Jeg ble dypt beveget av å høre det.
Vi må ikke bli historieløse. Da blir vi fattigere som mennesker.
For noen fantastiske historier! Tusen takk! Og dere viser bredden og muligheten i historiske historier: Her er keisere og skjulte familiehemmeligheter, hverdagsliv og samfunnsbygging. Jeg kjenner jeg ble veldig inspirert av dette 🙂 Kom gjerne med flere historier, folkens!
Sett i gang. Spør og let. Og oppsøk stedene!
Jeg er heldig og har vokst opp tett i historien til den ene sida av slekta, på en gammel stor slektsgård, der så mange spor er i veggene, i jorda, i hvordan husene og hagen er, i gamle hestesko som måtte plukkes på jordet hver vår, i gammelt utstyr, møbler, husholdningsutstyr, klær, i gamle bilder, i innarbeidede praksiser for hvordan en gjør det meste, – og i alle historiene. Og i alle som kommer med sine versjoner av hvordan det var. Så jeg har fått med meg mye. Men det er viktig – tror jeg – i vår frie, individualistiske, skape-oss-selv-tid (som jeg jo også mener er viktig å ta på alvor, jf. alt jeg skriver om dagen!!), at vi også bevarer historiene. Vi har jo barn – vi må fortelle videre. Verden startet ikke med oss selv.
Jeg er heldig og vet mye, men det er jo sånn at det de helst forteller er om hvordan de levde, mat,klær og mangel på dette. Atskillig vanskeligere er det å få dem til å fortelle om hvordan de egentlig hadde det, hva de tenkte på, drømte om, hva de ønsket seg og evt gav avkall på. Det jobber jeg jevnt og trutt med å lokke ut av foreldrene mine. Mors familie har flyttet hit og dit, og vi har brukt mye tid på å kartlegge dem, spesielt fordi det er en del de «ikke snakket om», så som skilsmisser, døde barn, barnehjem og fordrukne ektemenn. Her nøstes det stadig!
Det begynner å bli få igjen å spørre på min side. Det er lite som tyder på at trenden vil snu – dødeligheten i Norge er oppe i hundre prosent, hørte jeg på nyhetene.
Jeg er bekymret for at mange spør når det er for sent. Kanskje meg selv inkludert.
@underveis: Det må være fint å vokse opp et sted der du kan plukke frem fysiske spor etter fortiden. Men det viser seg at hvis man spør og graver, så kan det dukke opp spor i kjellere, på loft og i boder også. Det har jeg oppdaget nå 🙂
@fru storlien: Dette med følelser og opplevelser er et delikat tema. Jeg har begynt å grave litt og kjenner jeg må være forsiktig. Men det pipler frem, så kanskje jeg kan gripe hvertfall noe. Det hadde vært fint.
@jakob: Jeg tror jeg rakk det før det er for sent. Hvertfall litt av det.
Tusen takk for kommentarer, alle sammen! De er inspirerende for meg både som menneske og fagperson. Tar gjerne imot flere tanker om dette, hvis noen har, for jeg har lyst til å gå videre med dette nærhistorie-prosjektet.
Vet en del, i hvertfall tilbake til tipp-oldeforeldre, og er så heldig å ha farmor på 94 i live. Fikk en betimelig påminnelse om å besøke henne alene en dag og ta med diktafon.
I jobbsammenheng har jeg en god del å gjøre med Slektsforskerne i DISNorge og Norsk Slektshistorisk Forening. Tenkte at dette var skikkelig trøtte, tørre greier, men har oppdaget at slektsforskning er kjempeinteressant – fordi det er så nært, og så knyttet til egen identitet.
Anbefaler disnorges nettsider (m flere søkbare databaser og fora) og Slektsforskernes fysiske arkiv i øvre slottsgate 2 b. Lokalhistoriewiki.no ha også mye bra materiale om «nær» historie.
Lykke til videre med gravingen!
Takk for tips om slektsforskergjengen og deres ressurser! Selv om jeg neppe drar trådene like langt bakover som hardcore slektforskere, så kommer jeg absolutt til å trenge deres kompetanse. Samtidig kjenner jeg at jeg blir nysgjerrig på hva du jobber med? 🙂