Søndagsdikt

Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.

Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.

DEI

Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.

Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.

Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.

Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.

(fra samlingen Kinomaskinist (1991)