Min Kamp: Å komme meg gjennom Min Kamp

Jeg har omsider lest Karl Ove Knausgårds Min Kamp 1 (2009). Månedsvis og debattkilometervis etter de fleste andre litteraturinteresserte, vet jeg nå litt mer om hva dette maratonprosjektet går ut på. Og jeg kan si med én gang at jeg finner Knausgårds prosjekt mer interessant enn selve boka. For boka og historien i seg selv var for meg rett og slett kjedelig.

Det er liten vits å gi en ordinær omtale av Min Kamp 1. Det har blitt skrevet alt for mye om denne boka allerede. Men jeg må likevel gjengi noen tanker.

Jeg likte altså ikke historien noe særlig. Det er ikke det at Knausgård ikke skriver godt, for det gjør han utvilsomt. Og det er ikke det at han ikke tidvis kommer med tankevekkende betraktninger, særlig om døden. Nei, problemet med Min Kamp 1 er at selve historien om Karl Ove ikke fenger meg. Det er for mange ord og alt for mange detaljer om helt ordinære hendelser og opplevelser i det som for meg fremstår som et ganske alminnelig liv.

Og jeg synes ikke Knausgård tilfører noe i sine utlegninger, noe som gjør at jeg ser dette ordinære livet med nye øyne. Han beskriver stort sett noe jeg kjenner godt fra før. Til det kjedsommelige.

Men boka er ikke bare kjedelig, den irriterer meg også. Det mest irriterende er at det virker som Knausgård tror opplevelsene hans er spesielle. Når Knausgård opplever familielivet sitt som et galehus, og begrunner sitt distanserte forhold til omgivelsene med at han er forfatter (og mer indirekte at hans etter hvert alkoholiserte far ikke så ham), så tenker jeg at det han beskriver er et ganske ordinært liv. Jeg og de fleste jeg kjenner lever sånne liv, enda vi er verken forfattere eller barn av alkoholikere. Vi prøvde å være kulere enn vi var da vi var ungdommer, vi føler fremdeles ofte at vi ikke passer inn, og etter at vi fikk familie, hender det ikke sjelden at vi kjeder oss når vi leker med barna, vi ønsker oss mer egentid, vi har ting å utrette og kan føle at familien står i veien. Det er vel ikke noe spesielt med det?

Vel, der var jeg godt i gang med en omtale av boka likevel. Og nettopp det er et viktig poeng: Knausgårds prosjekt engasjerer meg, selv om jeg kjedet meg gjennom boka. Jeg blir provosert av hans enorme og utrolig konsistente selvsentrerthet, jeg river meg i håret over at han kan tillate seg å bruke så mange ord på å beskrive noe så ordinært, og – ikke minst – jeg lurer veldig på hvorfor dette prosjektet har slått så fantastisk godt an. Hvorfor er det så mange som ELSKER Karl Ove Knausgårds kamp?

Dette siste har jeg spurt verden om gjennom Facebook og Twitter (en for meg ny og veldig interessant bruk av sosiale medier). Responsen var spennende, for Knausgård-prosjektet engasjerer bredt. De som liker det, viser til språket og hans evne til å levendegjøre og snu og vende på livet. Andre fremhever de mer analyserende partiene i boka, der Knausgård ikke snakker om seg selv, men om mer almengyldige temaer. Atter andre blir slukt inn i historien. For dem er ikke det gjenkjennelige og uttalte kjedelig, det fenger. Som én sa: Det gjenkjennelige er både fascinerende og frastøtende.

En av mine Facebook-venner kalte Knausgård det mannelige motstykket til Vigdis Hjorth. Det måtte jeg tenke litt på. Jeg liker nemlig heller ikke Hjorths bøker. Hun skriver godt, men som med Knausgård, synes jeg historiene ofte blir kjedelige nettopp fordi de ligger så tett opp til det alminnelige levde livet. Kjedelige, og litt ubehagelige. Men jeg blir ikke engasjert av Vigdis Hjorth. Er det fordi hun ikke drar prosjektene sine like langt, er så ekstrem? Kanskje. Eller er det rett og slett fordi hun er kvinne? Er det eklere å lese om innerlivet og underlivet til kvinner enn menn? Kanskje det også.

Konklusjon? Jeg skulle ønske Knausgård hadde funnet en annen og mer privat måte å bearbeide problemene sine enn å skrive seg gjennom dem i bokform. Da ville han kanskje ikke trengt 3000 sider, men greid å tegne mer komprimert med sin glitrende penn. På den annen side, da ville dette blitt et helt annet prosjekt som sikkert ikke var like engasjerende. Uansett: Jeg er ferdig med Min Kamp-prosjektet etter ett bind. Og gleder meg til Knausgård igjen begynner å skrive om noe annet enn seg selv.