Bjørn Skogmo: Fall fra liten høyde

Da jeg kom over boka Fall fra liten høyde. Prosa av Bjørn Skogmo (2005) på min favorittnettbokhandel, Audiatur, var det to grunner til at jeg kjøpte den. Den ene var at jeg  følger Skogmo på Twitter, der han operer under nicket @bvskog. Jeg liker @bvskog, som serverer en jevn strøm av tanker, anbefalinger og fullstendig utforutsibare musikktips. Så jeg var nysgjerrig på hva hr. Skogmo har begått ut over Twitters 140tegnformat. Den andre grunnen til at jeg kjøpte boka var at jeg likte tittelen. Fall fra liten høyde. Det høres ut som en godt komprimert tolkning av et liv.

Og så viser det seg at overgangen til papirformatet ikke er så stor. Fall fra liten høyde er en liten bok, knapt 50 sider, med 33 komprimerte tekster som på ulikt vis gløtter inn i livet. Men hvem sitt liv er det? Dette kjennes ut som selvbiografiske tekster, men ikke vet jeg om det er Skogmo selv som er den av og til synlig jeg-personen, en tilsynelatende ensom og strevende forfatter. Slik sett likner grepet på tilnærmingen til den mer opphaussede Knausgård. Men der ordstrømmen fra Knausgård er nærmest ustoppelig, vet altså Skogmo å fatte seg i korthet.

Hva handler så tekstene om? Her er minner og episoder, skihoppere og fotballspillere, en kvinne som går eller fragåes, litterære referanser og referater, og her er (antakelig) fiktive dialoger og opplevelser med (beviselig) levende forfattere som Levi Henriksen og Per Petterson. Tekstene henger sammen og henger ikke sammen. Forvirrende. Men etter at jeg hadde lest boka én gang til: Ganske så fint.

Undertittelen på Fall fra liten høyde informerer om at dette er prosa. Men for meg ligger mange av disse tekstene nærmere poesien. Det er en klang i språket som minner om poesi. Og jeg sitter igjen med den samme forvirringen og ønske om å lese om igjen som jeg ofte gjør når jeg leser lyrikk. Mye mulig dobbelthet her, som for eksempel:

NEI, DET FÅR DU ALDRI VITE
Hun som ikke brant inne, men mistet alt hun eide og hadde, gikk neste dag til branntomta og kastet nøkkelen i askehaugen, og det var det.

Konklusjon: En temmelig rar liten bok. Og jeg likte den.