Permakultur: Om høner og egg og sånt

Vi har fått høner! Ikke hjemme i byen, men på bondegården vår, Øverland Andelslandbruk. Da vi kjøpte oss inn i Øverland, syntes vi det var litt synd at ikke det var noen dyr der. Vi liker dyr. Men dyr krever stell og siden ingen i Andelslandbruket bor permanent på Øverland gård, har det holdt å dyrke jorda. Men nå prøver vi! En gjeng kyllinger er lånt inn, og på få uker har de vokst til kvikke ungdommer som gir en ny liten dimensjon til gården.

Ungdomshøne på Øverland

Valget av høna som husdyr er ikke tilfeldig. En viktig bærebjelke i det økologiske jordbruket på Øverland er såkalt permakultur. Dette er en tilnærming til landbruk og bosetting som ble utviklet av Bill Mollison og hans medarbeidere i Australia på 1970-tallet. Permakultur (avledet av de engelske ordene permanent (agri)culture) innebærer å skape stabile og vedvarende økosysemer der mennesker kan høste fra et naturlig overskudd med minst mulig bruk av ressurser. Man skal jobbe med naturien, ikke mot den.

Et hovedprinsipp i permakultur-filosofien er at hver del i systemet har flere funksjoner. Det klassiske eksemplet er nettopp høna. Høna er ikke bare en kilde til egg og kjøtt, slik den vanligvis betraktes i industrielt landbruk. Den bidrar også til et bedre jordsmonn og større avlinger ved å tilføre gjødsel og ved å snu og vende på jorda i jakten på mat. Dessuten fjerner høna snegler og andre skadedyr som tar for seg av avlingen. Og i tillegg til disse matnyttige funksjonene, gir høna kos og atmosfære som ungene setter særlig stor pris på.

Jeg lærte om permakultur første gang på den svenske sommerøya mi, Syd-Koster. Der finnes fantastiske Kosters Trädgårdar, som jeg tidligere har nevnt: En kulturkafé, økologisk hageanlegg og møtested skapt av ekteparet Helena og Stefan von Bothmer. Helena er utdannet permakultur-designer, og hun brukt denne tankegangen til å bygge opp det økologisk drevne hageanlegget fra grunnen av. Da Helena og Stefan kjøpte tomta i 1993, var den egentlig en sump. Jorda var søkkvåt og umulig å dyrke. Men istedenfor å betrakte fuktigheten som et problem, snudde Helena den til en ressurs: Hun skapte seg medvind.

Ved å anlegge en dam i den ene enden av tomta, slo Helena flere fluer i en smekk. Jorda ble drenert så den ble mer fruktbar og vannet som samlet seg i dammen brukes til å vanne hagen om sommeren. På Koster er ferskvann en svært knapp ressurs, så dammen har løst det som kunne ha blitt et stort problem. I tillegg har den blitt en viktig trivselsfaktor både for dyr og mennesker. Om våren er dammen konsertarena for hundrevis av frosker, om sommeren danner den en hyggelig ramme rundt uteserveringen til kafeen og gir barna en mulighet til å ta seg en rotur. Om vinteren kan dammen brukes som skøytebane, slik Helena og Stefans to barn gjorde det da de var små.

Kosters Trädgårdar i stille høstlys. Om sommeren er det yrende kaféliv ved dammen.

Permakultur-tankegangen trenger ikke begrenses til jordbruk. Jeg bruker den hjemme: Flest mulig ting skal oppfylle flere funksjoner. Derfor vil du aldri finne en popkornmaskin eller egen pizzaovn på mitt kjøkken. Og istedenfor nips har jeg kanskje en glassbolle til pynt – den er vakker, men også til nytte. Når jeg har vært ute og reist, kjøper jeg helst bruksting fra stedet som souvenirer: Stoffer, krydder, en morter, et vakkert salatbestikk. Sånn intererer jeg permakulturen i mitt eget byliv.

Og så var det det med høna og egget – hvem kom først? Vel, til Øverland Andelslandbruk har definitivt høna kommet først. Og fremdeles er hønene for unge til å levere egg. Men litt gjødsel produserer de, og de lager masse kos når vi er på besøk. Så jeg gleder meg allerede over hønene våre, og ser frem til å lage min første omelett med egg fra egne høner.

Daglig leder for Øverland Andelslandbruk, Jolien Perotti, på hønsejakt.