Lyrikk på en søndag: L

Ungene er i seng etter en solfylt søndag, så nå kan jeg sette meg ned med ukas lyrikkoppgaver fra Bai på Boklesebloggen min. I dag styres utfordringene av bokstaven L og første oppgave tar opp et tema det skrives avhandlinger om: Den lingvistiske vendingen.

Med utgangspunkt i lingvisten Ferdinand de Saussure, som hevder det ikke er noen sammenheng mellom de lyder og bokstaver et ord er bygget opp av og betydningen av dette ordet, har denne språklige vendingen spredd seg i ulike former til de fleste deler av vitenskapen. Den innebærer i bredere forstand at det heller ikke er noen sammenheng mellom språk og virkelighet. Slik dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens innebærer, enkelt sagt, at språket ikke kan si noe om virkeligheten. Bai spør i oppgave 1: Kva tankar gjer du deg, om forhaldet mellom språk og verkelegheit?

Puh. Dette er et stort spørsmål for en som er historiker av fag. Jeg gjør meg mange, dels forvirrede, tanker om dekonstruksjon og den språklige vendingen. Jeg lever jo strengt tatt av å forsøke å fange en historisk virkelighet, noe som har skjedd i fortiden, med ord. Så da er det vanskelig å mene at ordene ikke kan si noe om virkeligheten. Samtidig: Hva er virkeligheten? Det er mange som opererer med en virkelighetsoppfatning som rommer langt flere dimensjoner og sfærer enn de fire jeg selv vanligvis forholder meg til (høyde, lengde, dybde og tid). Og selv om vi forutsetter at disse fire rommer virkeligheten, så vet vi av erfaring at hvordan vi oppfatter og beskriver den, kommer an på øynene som ser. Og selv den mest positivistiske historiker må vel innrømme at det er nødvendig å gjøre utvalg og tolkninger når en fortidig hendelse skal skildres, slik at Virkeligheten med stor V aldri vil kunne fanges fullstendig med ord.

Når det er sagt, mener jeg at språket likevel er et grensesprengende verktøy for å forstå og erkjenne opplevelser og følelser. Når jeg ser hvor frustrert yngstesønnen min på 1,5 år er fordi han ikke klarer å gjøre rede for nyansene i sine erfaringer og meninger, så er det ikke nødvendig med lange avhandlinger for å forstå at språk dekker en viktig funksjon. Og når jeg hører eldstemann på 4 sette presise ord på store hendelser i sitt liv, så føles det veldig virkelig. Så dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens er for meg en en teoretisk øvelse for forskere som opererer litt for fjernt fra den virkeligheten de mener det ikke er mulig å beskrive.

Oppgave 2: Ordet lyrikk kjem frå det greske ordet lyros, eller lyre. Frå antikken og fram til rennessansen var lyrikkomgrepet knytta til sangbar diktning, og musikalsk framføring. (…). Det er først i moderne tid at lyrikk er blitt knytta til skriftleg diktning (…) Presenter ein songtekst, som også fungerer som lesetekst.

Her velger jeg Anne Grete Preus. Hun er artist og musiker, men for meg først og fremst en ordkunstner. Hun fanger de enkle, kompliserte, hverdagslige, altoverskyggende sidene ved livet med få ord, i tekster som ofte er bedre enn melodiene som ledsager dem. Tekstene går på rim, og selv om Preus er god til å rime, gjør det av og til formuleringene litt klamme og banale, men jeg liker måten hun tenker på. Jeg synes med andre ord at selv om hun ikke alltid greier å beskrive virkeligheten perfekt, så sier ordene noe viktig (jf. oppg. 1). Et eksempel er sangen/diktet «En kollisjon er også et møte» fra plata Alfabet (2001):

Når noen ser på meg
Med et blikk som er helt til stede
Er det som regel en
Som nettopp har kjent seg
Skikkelig langt nede
Svik, sorg, sykdom og ruin
Er visst den beste medisin
For å kjenne på suget i magen
Være sann, ta livet i kragen
Men jeg lever i en satelitt
Går i bane rundt livet mitt
Lydig rundt i en elipseformet rute
Noen ganger langt, langt ute
Av og til ganske nær
Men sjeldent helt og holdent her
Treff med seg selv
Er ikke alltid like bløte
Men en kollisjon er jo
For så vidt også et møte
Så med littegran omvendt hell
Kolliderer jeg kanskje med meg selv
Får sårene pleien de krever
Blir jeg klokere hvis jeg overlever
Men jeg lever i en satelitt
Går i bane rundt livet mitt
Lydig rundt i en elipseformet rute
Noen ganger langt, langt ute
Av og til ganske nær
Men sjeldent helt og holdent her
Suser rundt i en satelitt

Oppgave 3 er, som vanlig, å presentere et dikt av en forfatter på ukas bokstav: L. Her velger jeg å speile oppgave 2 og presentere et dikt som først og fremst er kjent som en sangtekst. Aslaug Laastad Lygre skrev diktet «Vi skal ikkje sova» omgitt av dødssyke mennesker på et sanatorium, der hun selv var innlagt med tuberkulose. Det ble utgitt i samlingen Eld av steinar (1948), og er hennes mest kjente. Men det var først da diktet ble tonsatt av Geirr Lystrup at det ble allemannseie. Det sier noe klokt, og gir samtidig en nydelig beskrivelse av den lyse, nordiske sommeren:

Vi skal ikke sova bort sumarnatta,
Ho er for ljos til det –
Då skal vi vandra isaman ute
under dei lautunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta
som krusar med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova får høysåteangen
og grashoppspelet i eng
men vandra i lag under bleikblåe himlen
til fuglane lyfter veng.

– Og kjenna at vi er slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.

(PS. Jeg hadde tenkt å avslutte med en tonsatt versjon av dette diktet, men alle utgaver jeg fant på nettet var så pompøse og nasjonalromantiske at jeg fikk mer lyst til å sette på Jokke og drømme om den kalde fine tida enn å gå ut i sumarnatta. Så Aslaug Laastad Lygres ord får holde.)