Jeg står ved bardisken for å hente en halvliter med meg ut i solveggen. Jeg er i Tromsø på et jobboppdrag og har tenkt å legge meg tidlig for å ta igjen litt tapt småbarnsmorsøvn, men først skal jeg unne meg en øl og vende nesen mot den nordnorske kveldssommersola. I en skål på bardisken ligger det noen poser tørrfisk-snacks. Søringen i meg smiler. Jeg tar med meg en pose ut, finner en fin benk, tar den første, gode slurken av ølen… Så åpner jeg tørrfisk-posen og smaker. Og bæng! Jeg er i Honningsvåg 1990.
Jeg er ung lærervikar, ute på mitt livs til da mest eksotiske opplevelse. Jeg har for første gang reist nordover i mitt eget land, landet på en ørliten flystripe, kvalm og livredd etter en turbulent Twin Otter-tur i vinterkuling, funnet et landskap uten trær og en hybel så trist at jeg måtte sove øyeblikkelig for å fortrenge det hele. Og jeg har våknet morgenen etter og oppdaget at mørketiden er mindre mørk enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har begynt i lærerjobben, blitt kjent med kvisete ungdommer som lengter etter storby og privatliv, jeg har blitt med i blandakoret og musikkforeninga og innsett at det er mulig å skape kulturen selv, jeg har stått frossen og forført under nordlyset, og truffet folk som skal bli mine aller nærmeste i årene som kommer. Og jeg har fått smaken på tørrfesk.
Og nå, to tiår og et halvt liv senere, får denne smaken frem detaljer jeg lenge har glemt. Trøkket fra blåserrekka til Gutta fra Calcutta glir over i den sure lyden av min egen trompet en snøtung 17. mai, jeg husker den utrolige mengden øl vi drakk og hvor gøy vi hadde det. Så unge vi var, og – ikke minst – så mye som har skjedd siden den gang. Alt kommer tilbake med den tørre, trevlede fiskebiten på tunga. Smaken beveger meg gjennom tiden. På den solvarme benken i Tromsø blir tørrfisk smaken av tid.
Så nå lurer jeg, hvilke andre smaker gir tidsreiser? Har du en smak som fremkaller spesielle minner? Det hadde vært fint å høre om.
mitt snitt: et fristed 
Vakkert skrevet! Tidsreise for meg er bestemors rømmegrøt fra barndommens mange Sankthansaftenfeiringer i fjæra i hjembygda mi. Gode minner og sterke tradisjoner. Siden jeg aldri lager rømmegrøt selv blir det noe veldig nostalgisk over nettopp den retten de sjeldne gangene jeg spiser det.
for en flott tekst – ble du forført under nordlyset? Eller av tørrfesken?
@Elise: Så fint! Det er kanskje nettopp det sjeldne ved smaken som er poenget. At den ikke dukker opp hvorsomhelst.
@Bjørn: Det skal du få fortsette å lure på 🙂
No fekk eg lyst på tørrfisk. Vi brukte tørke han sjølv, på stabbursveggen. Smak av barndom, av sommar. Fint innlegg.
Takk 🙂 Den tørrfisken som henger hel på veggen, smaker jo mye bedre enn de tynne flisene man får kjøpt på puben.
Godt skrevet, og jeg er enig med deg. Synes også at lukt setter meg ut, og inn i andre situasjoner et annet sted en annen tid.
Takk for hyggelig melding hos meg. Nå ligger du trygt på min bloggliste. 😉
I dag har jeg skrevet om ord og uttrykk.
Alt godt fra Eirin
Takk, Eirin – du har en fin blogg selv! Ja, lukter gir også meg tidsreiser. Og lyder. Lyden av regndråper mot kalesje, vips! tilbake på barndommens båtturer. Jeg tror denne informasjonen er lagret like mye i hjertet som i hjernen 🙂
Jeg har tenkt så mange ganger på å komme tilbake til denne posten og svare fornuftig. Men jeg ble aldri enig med meg selv om jeg skulle svare ‘stekt ørret’ (tar meg til utallige fisketurer), bretze (tar meg til München på 1990-tallet og mitt første år i en stooor by), eller noe annet. Det er så mange ting som ligger i smaken av noe godt!
Når jeg fra og med neste uke skal lage vafler hos meg selv, kommer selve vaffeljernet fra min avdøde bestemor (sammen med kaffekanna mi). Det er naturligvis verdens beste vafler. Når jeg spiser tomatsuppe – nesten hver gang – minnes jeg et tredagers sykehusopphold som femåring, etter at jeg hadde lært meg å sykle og feira det med å sykle uten hender på styret, slik at jeg kolliderte med en bil og fikk hjernerystelse med påfølgende sykehusinnleggelse. Når jeg spiser noe som inneholder mye valmuefrø, minnes jeg den gangen vår polske venninne Alina lærte mamma å lage Makofki; ei polsk kake som krever et kilo valmuefrø, corn flakes og is, og historien om hvordan hun hadde hoppet av fra Polen (dette var under den kalde krigen, fortsatt). Kålrulletter vil for ever and ever minne meg om endeløse etegilder hos min venninnes mor i ei blokk i Tbilisi, til sent på natta, før jeg og faren skulle se Liverpool spille Champions League-kamper…
Så jeg klarer ikke å velge. Men takk for en fin post – og godt gjort å skrive så mye og bra om det uten å vende seg til Proust og Madeleinekakene hans 😉
Så utrolig bra, Elisabeth! Her henger ikke bare smaker og minner sammen, men også så tydelige bilder at jeg kan se dem! Takk!
Denne kommentaren handler om tørrfisk. Jeg har vokst opp med tørrfisk, i sin råeste form: Hel tørrfisk.
Sommeren 1983 hadde jeg min første sommerjobb, jeg pakket reker på en nå nedlagt rekefabrikk i Båtsfjord i Finnmark. Rekene den gang var så store. Vi jobbet døgnet på tamp med pakkingen etterhvert som båtene kom inn fra feltet. Havnebassenget i Båtsfjord var farget rødt av rekeskall etter hvert skift – den gangen var det lov å slippe ut avfallet i havnebassenget, noe det ikke er nå, forstår jeg.
Rekene er heller ikke så mange og store ute ved fjordmunningene i Finnmark nå som de var den gangen.
Hvorom allting var: Som avslutning på den sommerjobben kjøpte jeg en hel striesekk med tørrfisk. Tolv kilo tørrfisk er svært mye tørrfisk. Det rakk nesten et helt år.
He-he! Antakelig nok tørrfisk for et helt liv.