Lyrikk på en «søndag»: J

Lett forsinket griper jeg fatt i forrige ukes lyrikkutfordring fra Bai på Boklesebloggen min. Denne gangen har vi kommet til bokstaven J. Jeg velger å slå sammen de to første oppgavene som er 1) å presentere et forsommerdikt inspirert av måneden juni og 2) finne et dikt av en dikter på J.

Jeg velger meg Jan Erik Vold. Han har jeg likt lenge. De rare, overraskende, tankevekkende, stemningsfulle diktene, den unike stemmen som leser dem opp, og ikke minst den god jazzmusikk som ofte følger med som et utfyllende tilbehør. Han har et lite juni-dikt som gir meg sommerlyset og syrinduften – og en fin ro i sjelen:

Juni
hvit, juni mild, kirsebærtreet
banker
på ruten

og går, syrinene hvite
og lilla
kommer og går, lyset
kommer og går – juni ingenting.

Jeg tar med en musikalsk favoritt også, der Jan Erik Vold leser sitt dikt «Et nytt møte» fra samlingen En som het Abel Ek (1988), tonsatt med den klassiske norske folkevisa «Blåmann, Blåmann». Opprinnelig ble denne spilt inn med Chet Baker på trompet (Blåmann! Blåmann! 1988). Den slitne jazztrompetisten gjorde en legendarisk tolkning på det som skulle bli hans siste plate (før han datt ut av et vindu og døde). Denne CD’en var mitt første skikkelige møte med Jan Erik Vold og ble en inngang for meg til hans diktning. Jeg fant dessverre ikke noen innspilling av orginalversjonen på nettet, men denne live-utgaven fra NRK er heller ikke så verst:

I oppgave 3 tar Bai utgangspunkt i dikter og retorikkprofessor Georg Johannessen, og skriver: Han var kjent for å kritisere den litterære institusjonen, og særleg det store fokuset på hermeneutikk og fortolkning som for mange blir knytta til lyrikklesing. Han ville sjølv skrive gåtefullt og stille krav til lesaren, og hans eigne dikt skulle ikkje nødvendigvis ha ein klar og tydeleg bodskap. Korfor les du dikt? Er det viktig for deg at diktet reiser spørsmål eller at det gir svar?

For meg er lyrikk koblet tett til både følelser og forståelse. Og som regel er det de forståelige diktene som skaper de sterkeste følelsene og de beste innsiktene hos meg. Jeg liker at diktene byr på nye tanker og vinklinger, heller enn motstand og kryptiske setninger (tilsynelatende) uten innhold. Og jeg bruker dikt som førstehjelp, for å forstå kompliserte prosesser jeg går gjennom, og som underholdning og opplevelse. Jeg har dikt for kjærlighet og kjærlighetssorg, for glede, for frihet, for stemninger. De beste diktopplevelsene får jeg når noen klarer å si noe viktig med få ord.

Et godt eksempel skjedde i dag. Jeg satt og bladde i en samling av Haldis Moren Vesaas for å se om hun hadde sagt noe fint om forsommeren. Og så fant jeg et dikt som fikk meg til å gråte. Bokstavlig talt. Jeg hadde lest det før uten at det gjorde samme inntrykk. Men nå traff det rett i hjertet, fordi akkurat nå det er akkurat sånn jeg har det med Kjæresten min:

Lyset

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.