Svabergtatt

I det øyeblikket jeg setter foten på svaberget, skjønner jeg at jeg måtte ta av meg skoene. Malplasserte joggesko erstattes med solvarm stein mot fotsålene. Og en hel barndom bretter seg ut. Den alltid barbeinte, solbrente jenta. Alene på tokt over svabergene så snart båten var fortøyd.

Utover, utover, med horisonten som mål. Men ikke etter voksen logikk. Med fotsålene mot svaberget er det umulig å velge den korteste veien eller å følge en merket sti. Føttene tar av fra den oppgåtte ruten, jeg klyver med stadig sikrere skritt oppover bergene, følger en bortglemt intuisjon, mister øye for hav og utsikt. Ser etter nye typer tegn for å finne veien. Hvor mykt eller skarpt er berget under føttene? Hvilken sprekk gir tærene feste? Kommer jeg opp igjen hvis jeg aker meg ned i dette juvet? Og det viktigste av alt: Hvilken rute unngår jeg å trå på gress? Hvor kan jeg gå uavbrutt fra stein til stein til stein?

Forsiktig over skapre skar, så i balansesprang fra rullestein til rullestein. Stopper jeg opp nå, faller jeg! Farten gir stabilitet. Og fraspark så jeg når opp til feste med fingertuppene i neste vegg. Jeg strekker beinet høyere enn jeg har gjort på tiår. Drar meg opp etter armene som om jeg var veltrent. Jeg kjenner sola og svetten i ryggen. Og vinden i ansiktet. Over en knaus – og der er det gamle fyret!

Det var fyrvokter jeg skulle bli. Før jeg fikk vite at automatisering har fjernet den yrkesgruppen fra statistikken. Jeg skulle leve tett på havet og hente egg fra egne høner til vaffelrøren når det kom folk på besøk. Jeg skulle ligge flatt mot svaberget og høre på havet. Og når vindusglassene var pusset og fyrlykta tent, skulle jeg sitte i en lun krok og lese bok. Det var det jeg skulle. Det husker jeg nå.

Men jeg glemmer tid og avtaler. Driver videre mot havgapet – og bakover i tid. Og så ser jeg den plutselig: Horisonten.

Som vanlig ikke så nærme som jeg hadde trodd. Nesten alltid bak en ny fjellknaus, atskilt fra meg med nok et dypt og bregnemørkt juv.

Da jeg var jentunge lot jeg meg ikke stoppe av denslags. Men nå er det nok til at jeg blir spolt frem til nåtiden. Jøss, hvor lenge har jeg holdt på? Hva er klokken? Jeg skulle jo hente venninna mi på togstasjonen! Mobilen ligger igjen hos de andre, de må begynne å lure på hvor jeg blir av. Jeg må snu!

Det var en fin reise. I både rom og tid. I dag verker det i muskler jeg ikke ante jeg hadde, så det er tydelig at kroppen er blitt noen tiår eldre. Og jeg har bare ett ønske: At svaberg mot fotsålene vil fortsette å gjøre dette med meg. Hver eneste gang.