Bondeliv: Om gress og ugress

– Det ser ut som gress! 4-åringen er dypt skeptisk: – Skal vi spise det der?!

Vi står i åpningen til et av drivhusene på Øverland gård, og skal høste salat. Etter at jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk, har eldste sønn i huset uttrykt stor entusiasme for bondelivet. Han har hatt en ganske teoretisk tilnærming, for dette er første gangen han faktisk er med til Øverland, men når jeg har forklart ham at vi etterhvert skal kunne høste vår egen mat, har han ment at dette er veldig smart. Men nå begynner han å tvile. Jeg tror det er i ferd med å gå opp for ham at mye av maten vi skal høste er grønnsaker og salat – en del av vårt kosthold som han har kuttet mer og mer ut det siste året. Noe av motivasjonen for å bli andelsbønder, har nettopp vært å få ham og lillebroren til å like ukamuflerte grønnsaker, men akkurat nå ser det dårlig ut.

Men så får han øye på traktoren. En liten rød traktor av gammel årgang som pløyer ute på jordet. Den likner veldig på Lille røde traktor, som er en av hans favoritt-TV-serier, og når han hører at vi som andelshavere eier en liten del av den traktoren der borte, blir han i fyr og flamme!

Eier vi Lille Røde Traktor?! (Urtehagen i forgrunnen)

Vi har fått høstemelding fra Øverland om at vi kan komme og forsyne oss i drivhus og urtehage av ruccola, namenia-salat, vintersalat, gressløk, bergmynte (oregano), syre, isop. Og brennesle. Så ikke bare skal vi høste gress, vi skal også prøve oss på ugress.

Gir den vabler på tunga?

Jeg trekker på meg hagehansker og klyver opp i skråningen mot min barndoms store fiende. Goddammit! som de røde vablene fra brenneslen svei da jeg var liten, og jeg kjenner en viss skepsis mot å skulle putte den i munnen. Men jeg stoler på folk som har gjort det før, og skriver det på kontoen for eksperimentelle gjerninger. Så putter jeg brennesleskudd trygt ned i en pose før jeg legger den i vår medbragte bøtte (En oppgradering fra plastposen vi brukte forrige gang – vi begynner å bli drevne!)

Vi får en herlig dag! Sola vinner over varslede regnbyger, minstemann sjangler rundt i gummibukse med kjeks i hånda, mens vi andre balanserer mellom beddene i urtehagen og salatradene i drivhuset og smaker på gressliknende vekster, alt fra nøtteaktig , nydelig ruccola, via syrlig syre til namenia-salaten som strengt tatt ikke smaker noenting. Isopen, som jeg aldri har hørt om før, smaker skikkelig bittert, så den lar vi stå, men ellers tar vi med oss litt av alt. Ruccolaen, blandet med de andre salattypene, skal bli tilbehør til hjemmelagde hamburgere på 17. mai-festen om noen dager, mens brenneslene har jeg tenkt å lage pesto av.

Måneld i aksjon

Nå skal jeg nemlig få enda mer glede av et kurs i vegetarisk matlagning som jeg var på i fjor høst. Kurset ble holdt på fantastiske Kosters Trädgårdar på den svenske øya Syd-Koster – et sted for økologisk mat og kunstneriske opplevelser som jeg skal skrive mer om senere – og kursholder var den barske økovegetar-kokken Erik Måneld. Han er en ildsjel som brenner for økologisk mat i alle varianter, han har fortid som husokkupant og kaféeier i København, før han slo seg ned med kunstnerkone og 3 barn på landsbygda i Vexjö. I Sverige er han kjent som radiokokk på Sveriges Radio P4 og kokebokforfatter (og jeg merker at jeg kommer til å skrive mer om ham også senere). Uansett, han holdt altså høstkurs på sommerøya mi, og jeg fikk blant annet med meg en oppskrift som passer perfekt nå: Ugresspesto.

Når vi skal dra hjem med bøtta full, nekter 4-åringen å bli med. Han har truffet Kurt, vår hyggelige og hjelpsomme gartner som holder orden på det praktiske landbruket på Øverland. Denne fredagen kommer Kurt seg nesten ikke hjem til middag på grunn av guttungen vår. De prater og prater, og vår storøyde gutt får være med og se nærmere på traktoren. O’lykke! Vi får bare befridd Kurt ved å lokke med Den Store Saksen, det vil si at 4-åringen skal få klippe gressløk med voksensaks. Det virker, Kurt kan avslutte arbeidsdagen, og vi kommer oss også så småningom hjemover.

Vel hjemme, skyller jeg brenneslene med gummihanskeskjold, før jeg forveller dem og følger Erik Månelds råd for å trylle dem om til en velsmakende pesto. Oppskriften finner du nedenfor. Den kan anbefales både til pasta og ferskt brød, eller som tilbehør til grillet kjøtt og fisk. Og vi gleder oss allerede til neste besøk på Øverland. By-bondelivet ruler!

Ugresspesto med parmesan

Oppskrift: Ugresspesto à la Måneld
Denne retten lages av nesten hvasomhelst. Nå var brennesle hovedingredens, tidligere har jeg lagd den på grønnkål. Fremgangsmåten er:

Plukk litt av alt spiselig du finner i hagen eller i naturen, for eksempel salater, blader, urter, ferske skudd (om våren), nesler (må kokes 2 minutter). Rist solsikkefrø i en tørr panne (da smelter fettstoffene inne i frøet og frigjør smak). Kjør grøntforet i hurtigmixer sammen med solsikkefrøene, olivenolje, salt, pepper og sitronsaft til du har en fast, men likevel litt rennende masse. La hvile i 10 minutter og smak til med mer salt og pepper og evt. litt mer olje (for solsikkefrøene sveller gjerne litt).

Denne gangen brukte jeg altså brennesle, sammen med litt ruccola, syre, namenia-salat og vintersalat. For å få mer smak tilsatte jeg også 1 fedd hvitløk og masse revet fersk parmesanost. Jeg byttet også ut litt av olivenoljen med rapsolje (som er smakfri), for å gjøre pestoen litt mildere sånn som smågutta våre liker den. Velbekomme!

PS. Du kan lese mer om Kosters Trädgårdar her.