Jeg har vært på kurs i «dialogiske ferdigheter». Da sønnen min på 4 år spurte hvor jeg skulle, forklarte jeg at jeg skulle på kurs og lære å være mindre sinna på dem jeg er uenig med. Lære å snakke med dem og høre på dem på en ordentlig måte. – Lurt, sa 4-åringen.
Og dialogkurset (hos Flux) ga fine innspill. Som jeg tidligere har skrevet, lærte jeg at dialog kan sees som en holdning, mer enn en samtaleteknikk. Og dialog som holdning innebærer blant annet å virkelig lytte til dem man er sammen med. Men hva betyr det egentlig å lytte?
Da jeg nylig skrev en bitteliten 2-sceners-snutt om å lytte, fikk jeg interessante kommentarer som viste at vi ikke alltid snakker om det samme når vi bruker ordet lytte. I Scene 1 hører en mann godt etter hva foredragsholderen sier, men egentlig leter han bare etter stikkord til sin egen kommentar. Lytter han da? Og hva med den nyforelskede mannen i Scene 2, som sluker hvert ord kvinnen foran ham sier, lytter han til henne eller er hun bare et speil for hans egne opplevelser? Jeg har lyst til å drodle litt mer om dette og prøve å se det å lytte som en valgmulighet. (De som vil være med videre anbefaler jeg å lese det forrige Lytte-innlegget, siden jeg vil komme tilbake til det).
Når jeg ser for meg de to scenene over, så tenker jeg at begge mennene lytter, i betydningen hører godt etter, men de har vidt forskjellige motiver, drivkrefter og tilnærminger bak sin lytting. Samtidig tenker jeg at de kunne ha lyttet anderledes, hvis de ville og var bevisst hva de drev med. Jeg tror nemlig vi ofte kan velge hvordan vi lytter. Det er ikke lett, men jeg tror det er mulig. Når du står overfor en rasende tenåring, en fornærmet kjæreste, en ivrig kollega, så kan du faktisk stoppe opp og velge. Først ta valget om å virkelig lytte. Og så velge hvordan du ønsker å lytte. På dialogkurset lært jeg tre nyttige begreper på ulike typer lytting, hentet fra boka Co-active Coaching. Det virket oppklarende.
Selvfokusert lytting
Den kritiske mannen i Scene 1 lytter såkalt selv-fokusert. Hensikten er å finne stikkord til det han selv vil si. Han hører godt etter, men oppmerksomheten er egentlig hos ham selv. Her kjenner jeg meg godt igjen. Særlig i jobbsammenheng har jeg lett for å lytte etter innhold som jeg selv mener noe om. Når jeg har funnet det, slutter jeg gjerne å høre etter og begynner å formulere mine egne meninger. Jeg opplever dette som kreativt. Jeg får masse assosiasjoner og idéer på denne måten, som det er interessant å forsøke å sette ord på. Så mine hensikter er ikke nødvendigvis så ondsinnede som hos bølla i Scene 1. Men det gjør likevel noe med mitt forhold til menneskene rundt. Jeg trekker meg ut av situasjonen i håp om å formulere noe lurt. Og jeg mistenker at jeg ofte kunne lært vel så mye av å bli værende og lytte mer åpent.
Fokusert lytting
I Scene 2 lyttes det fokusert. Den forelskede mannen suger til seg hvert ord kvinnen foran ham sier og kjenner hvordan det gir gjenklang i ham selv. Oppmerksomheten flyter mellom de to. Verden rundt stenges ute. Jeg elsker sånne samtaler. Der jeg gjerne venter med mitt eget, der jeg liker å lytte, fordi det som sies er så interessant og fordi jeg vet at det blir min tur. Der tanker og erfaringer bølger mellom meg og den eller de jeg prater med, gjennom formulering og absorbering av ord og energier. Vi speiler hverandre, men gjennom speilingen opplever vi også at vi utvikler oss videre og når nye innsikter. Herlig! Men vi legger ikke merke til det som foregår rundt oss. Og da går vi også glipp av informasjon.
Global lytting
Det finnes nemlig en tredje mulighet: Global lytting. Tenk deg et møte på jobben. Dere sitter en gruppe mennesker rundt et bord og 2-3 av dere er ivrig i gang med å utdype dagens tema. Da kan du velge. Enten kan du lytte selv-fokusert og lete etter stoff til et eget innlegg. Eller du kan lytte fokusert, hive deg med i samtalen og se hvor det bærer. Men du kan også velge å lytte globalt.
Den som lytter globalt, tar inn hele rommet. Både det som blir sagt og det som ikke blir sagt. Hvordan er stemningen blant dem som snakker? Er de i positiv flyt eller prøver de å jekke hverandre ned? Og hva med dem rundt bordet som ikke sier noe, hvor er de? Har de koblet ut eller ser de ut til å følge den pågående samtalen? Hva vil skje hvis du prøver å bringe en av de tause inn i samtalen med et inviterende spørsmål? Kanskje det vil gavne prossessen mer enn at du selv prøver å formulere noe klokt? Ved global lytting handler det ikke lenger bare om meg og dem jeg snakker med. Og det å inkludere det ordløse kan gi overraskende resultater.
De tre måtene å lytte på utfyller hverandre og den ene er ikke nødvendigvis bedre enn den andre. Så poenget er å være bevisst egen lytting. Hva driver jeg med nå? Hører jeg egentlig etter, og i så fall hvordan? Er det sånn jeg ønsker å lytte i denne sammenhengen?
Å praktisere dialog som holdning – enten det gjelder å snakke eller lytte – er ikke helt enkelt. Jeg prøver så godt jeg kan, men har mye å lære for å bryte gamle vaner. Som min 4-åring diplomatisk spurte: – Du mamma, det kurset du skulle gå på for ikke å bli så sinna: Kom du for sent til det?
Hehehe, skarp, din lille fireårige 🙂 Jeg slenger meg på det første utsagnet; Lurt! Kommunikasjon kan vi alltids lære mer om. Takk for opplysende innlegg!
Ja, han er en smarting. Jeg lærer helt opplagt mer av ham enn av alskens kurskvelder og tykke fagbøker…
Hei!
Morsomt innlegg. Jeg liker tanken med global lytting.
Men! Jeg jobber som forteller og holder mye kurs for ungdom. Jeg mener den grunnleggende ferdigheten i forhold til å fortelle, er å lytte. Det er mange grunner til det, men en av grunnene er at lytteren (publikum) har så enormt stort ansvar for at det fortelleren sier skal bli bra. En dårlig lytter (gjesper, følger ikke med osv) ødelegger for den som forteller fordi fortellingen blir dårligere.
Som forteller ønsker vi en form for lytting som ligner kanskje det du kaller (selv)fokusert lytting. Vi ønsker at forteller og lytter sammen skaper et univers – der fortellingen skjer. Sammen skal de skape bilder av bolde riddere i full galopp gjennom skogen, eller en tyv som sniker seg gjennom et hus. MAn skal kunne se det for seg, som en indre film. Hva slags lytting vil du kalle det?
Visuell lytting? Intuitiv lytting?
Det var et spennende perspektiv, Knirk! Jeg kjenner hva du mener, og jeg liker ansvarliggjøringen din. Vi som lyttere bidrar sterkt til om en fortelling oppleves som god eller ikke. Visuell lytting er et bra uttrykk. Skulle jeg velge mellom de tre typene lytting jeg nevner, blir det antakelig den fokuserte lyttingen som skaper et felles univers. Men det er vel et mer overordnet begrep, kanskje? Visuell lytting forteller meg at her lyttes det i bilder (=visuell), men også med følelse og innlevelse (=lytting). Takk for det!
Den globale lyttingen handler vel mer om å bytte perspektiv og ta ansvar for en prosess som helhet. Jeg har vært i et par møter etter kurset der jeg bevisst har prøvd å lytte globalt og da fikk jeg med meg helt andre ting og stilte helt andre spørsmål enn jeg ellers ville gjort. Global lytting passer ikke alltid, men fint å ha med seg som en mulighet.
Visuell lytting er et artig uttrykk for det å se bilder for sitt indre. Men ønsker du ikke at de du forteller historier til også skal «høre» at det knirker i døra, eller «kjenne» kulda og snøen? Det ville i så fall kunne kalles auditiv lytting og kinestetisk lytting. Som coach og prosesskonsulent vet jeg hvor viktig det er å appellere til alle tre typene sansning: Visuell, Auditiv, Kinestestisk. Vi er forskjellige, noen ser bilder, andre kjenner følelser (ikke nødvendigvis emosjoner, men bodily sensations).
Intuitiv lytting synes jeg også er et fint uttrykk. Vi har et helt intuitivt sanseapparat (ISP = Intuitive Sensory Perception) i tillegg til det fysiske sanseapparatet. For meg er det å lytte globalt kanskje det samme som å benytte sitt intuitive sanseapparat i lyttingen. Det åpner opp for en helt ny verden av informasjon. Informasjon fra flere dimensjoner enn våre fire vanlige (høyde, bredde, dybde + tid). Les mer her http://levebevisst.no/wp-trackback.php?p=545
Intuitiv lytting krever forresten din fulle tilstedeværelse!
Morsomt det med global lytting. Mye å lære der – både for voksne og ungdom. Å ta ansvar for hele situasjonen – det kan være vanskelig for ungdom å forstå. De er ofte litt…ehm…selvsentrerte. :o)
Lytting handler egentlig om tilstedeværelse.
Min erfaring er at det er utrolig mange av oss voksne som også er selvsentrerte – eller IKKE tilstedeværende = ikke oppmerksom på det som ER her og nå.
Det gjelder å oppfatte hele virkeligheten, det som skjer rundt oss, og selvsagt alt som skjer inni oss. Når jeg hører eller opplever noe her og nå vil det ofte fremkalle ubevisste minner om tidligere erfaringer – som ALLTID er koblet til en tidligere følelse. Det er ikke helt uvanlig at det er denne følelsen som trigger vårt svar når vi har «lyttet».
Å være til stede betyr å fri seg fra sitt ego som hele tiden skal vise seg, hevde seg overfor andre og være best. Det betyr å være bevisst hvilke følelser og fortolkninger som oppstår hos meg selv. Klarer jeg ikke å være til stede blir det fort dårlig lytting også.