Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.
Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.
Å lytte. Det kan være så mangt.
(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)
mitt snitt: et fristed 
Å! Så fint! Så godt beskrevet, begge lytter de … men den ene med åpent sinn, den andre med et lukket. Eller den ene positiv og den andre negativ .. til ettertanke 🙂 Hvordan lytter vi?
Takk, Embla! Nå ble jeg glad. Dette er et uvant format for meg å skrive i, så veldig hyggelig med en positiv tilbakemelding. Jeg kommer til å skrive litt mer om dette, da fra en litt mer analytisk vinkel. Føler at det er mye å hente i bli mer bevisst på hvordan vi kommuniserer.
Drivande, Gunhild. Og vakkert. Men det er berre ein av dei som lyttar, spør du meg 🙂
Og HVEM av de to lytter? Det er også et interessant spørsmål. For ens egne opplevelser kommer svært ofte i veien for ekte lytting. 🙂