Om bonderomantikk (og litt om Marx)

Jeg skal bli bonde! Hvertfall litt. Jeg og familien min har kjøpt oss inn i Øverland Andelslandbruk, et av Norges to andelsgårdsbruk, med base på gamle, flotte Øverland gård i Bærum. Snøen ligger fremdeles i metertykke lag, men jeg kjenner allerede lukten av jord og smaken av ferske urter, bær og grønnsaker. Dette skal bli så bra! Jeg og bygutta mine skal få jord på hendene og rikelig tilgang på økologisk mat – som vi har vært med å lage sjæl!

Hvorfor bonde, spør du kanskje? Jeg innrømmer med én gang at det skyldes en god porsjon romantikk. Jeg drømmer om dette:

… og dette:

… og kanskje dette:

Dessuten vil jeg gjerne se noe sånt:

Dette siste håper jeg skal bidra til at smågutta mine plutselig innser gleden ved å spise grønnsaker. Sånn at kresne barn blir et tilbakelagt stadium.

Andelsbruk virker genialt for en byjente som meg. Det er ansatt en profesjonell gartner som er ansvarlig for planlegging og gjennomføring av den økologisk baserte produksjonen. Vi andelshavere betaler en årlig avgift som finansierer driften, deltar på dugnader når vi kan og vil, og får beskjed når de forskjellige avlingene er klare til høsting. Da er det bare å ta på seg gummistøvler og dra og hente mat.

Men det er ikke bare romatiske drømmer om hageidyll og tilgang på ferske grønnsaker som har drevet meg til å bli andelsbonde. Jeg er virkelig interessert i økologisk jordbruk. I muligheten for å utnytte naturens egne prinsipper til å dyrke frem sunde avlinger og unngå skadedyr, istedenfor å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler. Vekselbruk er for meg et ord fra grunnfagspensumet i historie, men nå skal jeg lære om det i praksis. Jorda på Øverland drives i 7 års sykler, med 7 områder som hvert år enten får hvile eller huser en til to av 7 sorter grønnsaker. Rotasjonen skjer i en bestemt rekkefølge, og slik tilføres jorda næring og skadedyr får begrenset mulighet til å etablere seg. Veldig spennende.

Og så er det dette med andelsdrift, da. Det er jo en idealistisk dimensjon over dette også. Her går folk sammen, uten å kjenne hverandre, og betaler inn penger uten å vite hva de får igjen. Slår avlingene feil eller blir spist opp av larver, så står vi der med greipet i hånda og sjegget i postkassa. Akkurat som en ordentlig bonde, men uten mulighet til å søke erstatning.

Dessuten har Øverland Andelslandbruk et erklært ideal som egentlig er klassisk marxistisk: Du skal yte etter evne og få etter behov. På sikt er visjonen en mer fleksibel innbetalingsordning, slik at andelshaverne kan betale det de har råd til og få ut det de trenger. Igjen: Veldig interessant. Og for meg: Utfordrende. Mitt eneste møte med Andelslaget så langt var årsmøtet tidligere i år. Der fikk jeg en smakebit av den, for meg, mindre tiltalende siden av et sameie med prat-prat-prat, diskusjon-diskusjon-diskusjon for å komme frem til felles løsninger. Puh.

Så det blir spennende å se om romantikken kommer til å blomstre. Eller om  bonde-eksperimentet vil ende med dette:

Eller til og med dette:

Vi får se hva som skjer når snøen går.

(Noen av bildene over har jeg tatt selv, de andre fant jeg her: hagebarnet, marx, larve, revolusjon)