Hva kan gå i arv?

Jeg har alltid elsket å lese. Så lenge jeg kan huske har jeg sittet med nesen i en bok eller et blad, oppslukt, avstengt fra omverdenen. Særlig spennende var det å finne lesestoff hos andre, i en skuff under sengen hos en venninne, i kjellerstuen til noen slektninger. Eller gamle kjenninger jeg ikke hadde sett på lenge, i bokhylla eller utedoen på hytta eller i baljen med Donald-blader i båten, som jeg gjenoppdaget hver sommer.

Ikke sjelden fikk jeg beskjed fra de voksne om at nå måtte jeg legge fra meg boka og komme meg ut i finværet og leke. Det var med tungt hjerte jeg gjorde som de sa. Jeg la bort lesestoffet, gikk ut i vintervårsommerhøst-sola og lekte som alle andre barn. Men gledet meg nesten alltid litt til kvelden, for da fikk jeg igjen en lesestund.

Og det jeg spør meg nå, er om en slik leseinteresse kan gå i arv, rent genetisk? Kan interesser nedfelles i genene? Skyldes det faktum at jeg er glad i bøker akkurat som min mor, noe mer enn at jeg har vokst opp med mange bokhyller rundt meg og dermed hatt lesestoff lett tilgjengelig? Det spiller kanskje ingen rolle om det er arv eller miljø, men jeg kjenner at jeg lurer. Vet noen noe mer om dette?

Uansett, i dag fikk jeg en indikasjon på at hvertfall deler av arven har gått videre. Vi ankom hytta i strålende solskinn, klare til å grille pølser og drikke solbærtoddy. Og det første eldstesønnen min på snart 4 år gjorde, var å vrenge av seg parkdressen, løpe inn til den brokete bokhylla på soverommet, gripe en gammel Donald-bok og rigge seg til i køyesenga for å lese.

Min første reaksjon var helt klart nedarvet: Jeg ga guttungen beskjed om at han fikk se å komme seg ut i det fine været. Så tok jeg meg i det. Jeg ba om unnskyldning og sa at han måtte kose seg med lesingen. – Når du er ferdig, kan du komme ut og få pølser og saft, la jeg til. Så snek jeg meg ut, hentet kameraet og fanget dette bildet:

Dette kunne likegjerne vært meg på 1970-tallet. Og det skyldes ikke bare de lyse krøllene.

Advertisements