Ut på tur 3: På lyriske stier

I bokhylla mi finnes det en høyt skattet hylle med lyrikk. Jeg er ikke noen tøff poesiknuser, mye av det anerkjente stoffet blir for rart og fjernt og vanskelig. For meg er poesi noe som treffer rett i hjertet, som dissikerer kompliserte følelser og opplevelser så de blir til å forstå og holde ut. Lyrikk, poesi, dikt – det er førstehjelp når livet rammer. Det siste året har jeg utvidet førstehjelpsskrinet til å omfatte egne dikt, men helt siden jeg var ganske ung har jeg brukt andres evne til å komprimere tanker som hjelp til å fordøye mine egne. Her er en liten guided tour i andres dikt og eget minne.

Det første diktet jeg kan huske at jeg valgte selv er Hvis av Rudyard Kipling, oversatt av André Bjerke. Det var min gamle tante Gunhild som spurte meg om å lese et dikt for henne. Jeg er oppkalt etter tante Gunhild, som var et særegent menneske jeg gjerne skulle visst mer om.

Rudyard Kipling (1865-1936)

Det jeg vet er at tante Gunhild var min mors kjæreste voksenperson, hun var lege med egen praksis, hadde et nært forhold til narkomane som trengte hjelp, hun var nok alkoholiker innen jeg ble kjent med henne og antakelig lesbisk (uten at det noen gang ble sagt høyt). For meg som liten var tante Gunhild først og fremst gammel, hun luktet litt rart og virket litt rar, men i huset vårt var hun omgitt med kjærlighet og beundring. Så da tante Gunhild plutselig ba meg velge et dikt, nyttet det ikke å ty til barneregler. Jeg ville velge noe som var henne verdig. Jeg valgte det eneste voksendiktet som til da hadde gjort inntrykk på meg:

Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil slår mot deg,
men også våkent lytte til kritikk,

Hvis du kan gå i ventetidens lære,
og møte løgn – med sannhet som ditt svar
og møte hat – du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var. (…)

Hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
og atter bygge det på naken grunn. (…)

Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, – da som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og – enda mer – du er en mann, min sønn.

Interessant valg, tenker jeg i dag, og merker meg at jeg la lista høyt allerede den gang. Jeg har aldri blitt noen mann, det er sikkert (selv om jeg til tider har forsøkt å adoptere en del mindre imponerende maskuline trekk). Bak Kipling/Bjerkes noe pompøse tone, er det likevel noe jeg liker. Noe med en blanding av styrke og ydmykhet som det er bra å bli minnet om.

Etter denne første diktopplevelsen, har lyrikken gradvis vokst på meg. Etterhvert har jeg fått mindre sans for den strenge formen med rim og jevne linjelengder. Det er likevel noen klassikere på rim jeg ikke kommer utenom, og felles for de to jeg liker best er at de har blitt tonesatt med musikk som ikke slipper taket i meg. Musikken bidrar til at rimene ikke kommer i veien for budskapet.

Rudolf Nilsen (1901-1929)

Min ene favoritt er arbeidersønnen Rudolf Nilsen som i sin korte poetiske karriere beskrev Oslos østkant, menneskene der og livet generelt i lyse og mørke, harde og myke ordelag. I 1973 ble Rudolf Nilsens mest kjente dikt ikledd musikk av hans navnebror Lillebjørn, Jon Arne Corell og Lars Klevstrand på plata På Stengrunn. De nedtonede melodiene fremhever diktene og klinger i bakgrunnen når jeg leser igjen disse vare strofene om tapt kjærlighet:

Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær –
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt… Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om –
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.

Karin Boye (1900-1941)

Den andre klassiske favoritten min er Karin Boye. Det vakreste dikt om spirende kjærlighet begynner: Ja, visst gör det ondt, när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Jeg oppdaget dette og andre dikt av Karin Boye i platesamlingen til moren min. På en LP fra 1976, med et svart-hvittbilde av den svenske skuespilleren og sangeren Lena Nyman på coveret, danset Boyes tekster seg inn i hjertet mitt. På You Tube fant jeg utrolig nok en gammel innspilling fra Sveriges Television. Kjenn og hør hvor godtvondt det gjør når knopper brister – Lena Nyman live og helt nydelig:

Anna Akhmatova (1889-1966)

Poesi er et perfekt format for sterke følelser. Og for meg er russiske Anna Akhmatova den ultimate poeten for kjærlighetssorg. Akhmatova skrev om mange sider av livet, og brukte blant annet sin lyriske penn til å sloss mot Stalins regime. Men hun treffer meg best når hun har blitt dumpa, eller har forelsket seg i en hun ikke kan få. Hun viser at mye kan sies med få ord: