Vakkerstygg poesi: Marit Kaldhol, Maria

pappa har stor varm hand.
han lærte meg: stillheten.
i våt skog, over avkledde røter
gjekk pappa og eg. her går eg og leier
pappa i handa.
mjuk hud. elver av blod.
handa er ansiktet hans. pusten
når jeg ligg i fanget, i duren av eventyret:
reven som skulle lære bamsen å fiske.
våte einer står og helser, blankt.
lenger framme ler mamma, høgt. alltid høgt.
og krøllar omkrign latteren.
her går eg og leier pappa, stilt
innover.
pappa skal dø ein dag, han òg.
bestefar er død. bestemor. alle dei.
onkel Morten.
en dag dør pappa.

så får vi ei grav
å sykle til. om ettermiddagen.

Dette vakre farsportrettet er tegnet av Marit Kaldhol. Etter et hint fra flimre fikk jeg tak i Kaldhols poesiroman Maria (1985) hos min favorittnettbutikk Antikvariat.no. Jeg hadde ikke sett en poesiroman før, men det er altså en slags diktsamling der diktene er kapitler i en mer eller mindre sammenhengende historie. Alternativt en historie som er skrevet i et mer eller mindre sammenhengende poetisk språk. Handlingen flytter seg i tid og rom, grenser og perspektiver flyter, og hovedpersonen Maria trekker oss inn i sitt levde liv.

Maria er en nydelig bok. Flere av kapitlene gir øyeblikksbilder så levende at jeg kjenner dem på kroppen. Andre er fjernere og rarere og gjør at jeg får lyst til å lese dem flere ganger. Og boka er slett ikke bare nydelig. Den er også rå. Ubehagelig. Som når hovedpersonen glir over i en annen Maria vi alle kjenner, og Kaldhol fjerner grensene mellom sønn, kjæreste, far. Da fremkommer ganske andre manns- og kvinnebilder:

det er sant. eg er Maria.
eg er Maria. det nektar du meg ikkje!
eg er ho. med dei stora augene. som sit
rein med barnet på fanget. stilt og reint.
i bilde på skitne veggar, kyrkjer, sjukehus der
folk dør av magekreft, soverom der menn
puler kvinner på sveitte laken.
eg er Maria, og du vågar ikkje nekte meg det!
ho med tynn hud, svarte omriss, som gret ved
ein oppreist kross, der blodet mitt heng, renn,
størknar, skrik til gud og himlane. ho som etterpå
går heim med søstrene, løftar handduken av knaggen,
tørkar koppane. skjer tomatar i runde skiver,
dekker bordet, ringer til teateret Vårt i Molde,
skriv ferdig artikkelen til Sunnmørsposten.
eg har møkk under neglane, sædsmak
på tunga, blodflekkar i trusa, alkohol
i blikket, eg har halde deg til brystet og amma
deg, løgn og sanning og kroppslunka mjølk saug du
i deg. tru meg: eg er Maria.

den reine. rein av blod skit tårer offer
grådig vellyst. eg har amma deg.
tru meg, Johannes.
tru meg, Peer.
eg har amma deg. smurt solkrem på den
smale kroppen din. dempa lyset og tent på
den første sigaretten din. gapt over pikken din med
et smil. luka ugras i kålåkeren. kokt fiske-
suppe med gulrotskiver i til deg. kome
med barn og barnebarn for å glede.
lese avisa for deg når synet svikta,
støtta deg rundt i hagen, så du skulle få mosjon.
ordna alt det praktiske ved gravferda, sykla
med blomster til grava di.
tru meg: eg er Maria. alt har eg sett.
frå bildet mitt på veggen. der du trur
du har fanga meg? nei.
eg har bore vatn i årevis, eg kjenner
forskjell på reint og ureint.
tru meg: Maria er rein, ho kjenner møkka
til botnar, ho er ung og sterk, ikkje det minste
skeiv i ryggen.

Livet som rent – skittent, sant – usant, vakkert – vemmelig, lyst – mørkt.  Denne lille boka rommer det hele.