Har du tenkt på muligheten for at nyfødte barn kan se, høre, føle og reflektere bevisst over alt som skjer i og omkring dem? De første ordene fra far og mor. Hva legen mumler til sykepleieren. Den klaustrofobiske opplevelsen av kroppen som ikke lystrer. Følelsen av hud eller gummihansker mot kinnet.
Mikkel Bugge har tenkt på dette. I den første novellen i hans samling fra 2007, Yttersider, låner Bugge stemmen til et nyfødt, dødssykt barn. Det er rystende lesning. Ikke bare fordi han formidler en ganske grusom, varm og kald historie, men også fordi han åpner for nye perspektiver på verden. Mitt syn på spebarn ble aldri det samme etter at jeg leste denne novellen for første gang for et par år siden.
Bugge bruker et rått og direkte språk: «Da legene skar meg ut av kroppen til mora mi, var jeg så liten at de måtte passe på for å ikke kvele meg med de svære hendene sine.» Jeg blir sittende igjen med klump i magen og prikking i hodet etter denne og flere av de andre novellene i samlingen. Men de har også varme og en viss humor. Novellene ser på verden og livet fra svært forskjellige vinkler. Vi møter pensjonistparet som emigrerer til Øst-Europa, det unge paret som drar fra storbyen til havet, læreren som drømmer om å bygge luftballong i silkepapir, og vi kjenner på forfallet ved livets slutt gjennom de overraskende erkjennelsene til en forvirret gammel dame. Ikke alle novellene slår like hard, og jeg liker Bugge best når han skriver i jeg-form, fra innsiden og ut. På en annen side er det nettopp de skiftende perspektivene og ståstedene fra historie til historie som gjør Yttersider til en helt spesiell bok.
Dette er ikke en novellesamling jeg slukte i én jafs. Inntrykkene fra noen av historiene er så sterke at jeg trengte tid mellom hver av dem. Dette er heller ikke en novellesamling jeg ble glad av. Men den slipper ikke taket. Kvalmen og uroen sitter i kroppen lenge etterpå.
Legg igjen en kommentar