Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.

Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.

De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.

Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.

Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.

Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett…

Takk, pappaen min.

For jeg er gjest i Nord-Norge. Jeg har bodd her litt, dratt herfra igjen, lagt det bak meg, men jeg kommer alltid hjem når jeg reiser hit. Når jeg hører og lukter saltvannet, lener meg mot vinden, ser de hvite fjellene ruve, får jeg alltid lyst til å gå og gå og gå. Langs kaia, ut av byen, mot høyfjellet. Dette høyfjellet som går rett ned i saltvann. Absurd for en søring. Høyfjell og tregrensen er noe som hører til over 1000 meters høyde, ikke i havkanten.

Og nå er jeg her igjen. I Tromsø denne gangen. Egentlig på jobb, men med en underliggende feriefølelse. Jeg er og blir romantisk når jeg kommer nordaførr. Jeg har reist herfra, antakelig for godt, men jeg lengter alltid tilbake.

I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månader, dagleg, i fengselskø i Leningrad. Alle kviskra der. Ein dag kviskra kvinna som stod bak meg inn i øret mitt med blåfrosne lepper:

- Kan De skrive om dette?
Og eg sa:
- Det kan eg.

Da gleid noko som likna ein smil over det som ein gong hadde vore andletet hennar.

–

Så grøssende godt kan det sies og forklares. Hvorfor det er nødvendig å skrive, hvordan dikt kan ha politisk sprengkraft.

Teksten ble skrevet av den russiske poeten Anna Akhmatova i Leningrad 1. april 1957, som innledning til diktsamlingen Rekviem (Samlaget 1991). Her samlet hun dikt fra 1935 og fremover, tiden da Stalin strammet grepet om Russland. Akhmatova opplevde at mannen og sønnen ble arrestert flere ganger, mens hun selv levde med å ikke bli arrestert. En skjebne det er lett å glemme. En sjebne som ofte rammer kvinner:

Dei henta deg ved daggry. Eg måtte vandre
bak deg, som låg du på likbåre alt.
Barna kraup gråtande saman hos kvarandre.
Ikonlyset draup. Ditt andlet var kaldt,
kaldt som ikonet, panna våt
av angst-sveitte. Aldri aldri gløyme
denne stund!
Kvinner over vår heile jord
ropar i dag gjennom min munn.
(Moskva hausten 1935)

Jeg har vært mest oppmerksom på  Akhmatovas dikt om livet og (den mislykkede) kjærligheten. I Rekviem blomstrer den politiske poeten. Diktene er oversatt av Haldis Moren Vesaas som vet hva hun gjør også i denne sammenhengen.

Hvis du ikke kjenner Anna Akhmatovas lyrikk, anbefaler jeg deg å ta en titt. Hun griper meg. Jeg fant for øvrig denne samlingen hos mitt favorittantikvariat, Nynorsk antikvariat. Anbefaler dem også.

Akhmatova hadde et slående utseende. Mer enn 60 kunstnere malte henne, her en skisse av Amedeo Modigliani (1911)

(Bildet fant jeg her.)

Det var egentlig kjæresten min sin idé. – Du burde starte en blogg, sa han, da jeg fortalte at jeg hadde lyst til å skrive i andre formater enn fagstoff og privat dagbok. Ikke tale om, sa jeg.

Så begynte jeg å lese mine første blogger, sånn litt i smug. Og jeg måtte innrømme det: Formatet var nytt og bra. Dermed ble Mitt Snitt til. Takk, kjæresten min!

I ni måneder var det full trøkk i bloggingen her. Som min bloggvenninne Elisabeth har formulert det: Jeg så bloggtekster og -bilder samme hvor jeg snudde meg. Ni måneder er like lenge som et svangerskap, men istedenfor nytt liv, endte denne tiden i (nesten) full bloggstopp. Andre deler av livet tok over og jeg får nesten ikke skrevet her lenger. Likevel er jeg temmelig sikker: Jeg kommer tilbake…

I mellomtiden, her er et lite tilbakeblikk. Én tekst for hver måned denne bloggen har eksistert.

Januar: Det hele begynte med egne dikt. De første postene jeg la ut var de skumleste, for månedene før jeg åpnet bloggen hadde jeg skrevet noen dikt. Så langt fra mitt vanlige skriveformat som det var mulig å komme. Dette liker jeg fremdeles: Familiemaskin.

Februar: Så begynte jeg å skrive omtaler av andres bøker og hvordan de har påvirket meg. Jeg fant også ut at jeg kunne bruke bilder til teksten, som her i omtalen av S. Galloways viktige bok The Chellist of Sarajevo.

Mars: Etterhvert begynte min fagbakgrunn som historiker å snike seg inn i tekstene, og jeg opprettet kategorien Faglig touch. En av de mest leste og kommenterte postene i denne kategorien, var noe av det første jeg skrev: Bilder bygger broer: Om samer, indianere og sånt.

April: Utpå våren ble det liv i en ny kategori: Bondeliv. Jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk og ble bybønder. Drømmen var å høste egen økologisk mat, få møkk på hendene og unger som liker grønnsaker. Her er første forsøk på å gjøre drøm og teori til praksis: Jordsjokk?

Mai: Jeg følger ikke suksessoppskriften på blogging, som visstnok skal være å spesialisere seg slik at leserne alltid vet hva de får. Dette er min blogg og det vet de som kommer jevnlig på besøk. Men de vet skjelden hva de får. Det kan være stemningsbilder eller fagfundere betraktninger. Se for eksempel på disse to postene: Dagen derpå… og Hva er visdom?

Juni: To av de underkategoriene (tags) jeg liker best på bloggen min er Tidsreiser og Sanseavtrykk. Her får jeg være litt poetisk og fabulerende. Denne var fin både å oppleve og skrive: Øl og tørrfesk: Smaken av tid.

Juli: Her er det lett å velge post. Jeg har bare én: Gå glipp av noe!

August: Sommeren ble ikke helt som planlagt, da jeg havnet i en stygg sykkelulykke. Men det kan komme noe godt ut av den slags også. Jeg fikk plutselig et nytt perspektiv på ting jeg aldri hadde tenkt over, som betydningen av tenner. Tenner er nemlig ikke bare nødvendig å ha sånn rent praktisk. De har også en betydning for din plass i samfunnet. Og dermed kunne jeg snuse på det politiske potensialet i å blogge: Man kan si fra når man mener noe er galt. Som her: Tenner gjør mer enn å tygge.

September: Så fikk bloggen en, for meg, spennende og inspirerende ny vri med prosjektet Lydia: Familiehistorier. Jeg oppdaget at mens jeg som historiker visste mye om den store historien om samfunnsutviklingen, så visste jeg nesten ingenting om min egen forhistorie. Hva vet jeg egentlig om livene til mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre? Med dette utgangspunktet begynte jeg å grave og slik oppsto historien om Lydia, min farmor. Og plutselig kom jeg i kontakt med helt nye grupper av lesere på bloggen, blant dem slektsforskere og historieinteresserte. Veldig morsomt! Dette er et skikkelig kjærlighetsprosjekt for meg som jeg håper å kunne utvikle videre. Den første posten var Lille Lydia: Her startet det.

I september hadde jeg for øvrig også den posten som har fått flest kommentarer, da en debatt om Det Alternative, Snåsamannen og hva vi egentlig kan vite flyttet fra Twitter hit til bloggen. Jeg trodde jeg skrev en post om lyrikk, men her er et eksempel på at krydderet tok over oppmerksomheten: Det vi vet —

Oktober: Her skrev jeg et av de innleggene som har betydd mest for meg personlig. Det handler hvordan jeg vil skrive og tenke fag. Kan jeg klare å bruke den stemmen jeg har utviklet her på bloggen når jeg skal tilbake fra barselpersmisjon og gjenoppta jobben som forsker og historiker? Det begynte jeg for alvor å jobbe med her: Om brobygging, Brecht og Bowie.

November: Og her stoppet bloggingen nesten opp. Men jeg fikk skrevet en omtale av den boka jeg likte aller best av det jeg leste i 2010: En fantastisk bok!

Desember: Og til slutt en liten tekst om noe viktig i livet mitt for tiden: Savn.

Det var det. For en reise!

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? “Før i tiden”, “før”, “tidligere”, “akkurat her, akkurat nå” – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

—

Og det lurer jeg på fremdeles.

For det skjer jo ikke noe spektakulært ved starten av et nytt år. Det blir ikke sommer over natten. Men det føles viktig likevel. Blanke-ark-følelsen finner meg. Selv om jeg vet at jeg drar med meg en diger skriveblokk fylt med skitt og kanel fra tidligere år.

Jeg er spent på 2011. Jeg skal begynne i forskerjobben min igjen. Etter et friår, som viste seg å bli preget av langt mindre fri og langt mer levd liv enn planlagt, så vender jeg tilbake til mitt virke som historiker. Mye der er vel kjent, men det føles likevel som jobblivet er fullt av nye muligheter: Jeg har erkjent at historien kan skrives på mange vis.

Ellers ser jeg frem til det som kommer av gleder og sorger. Jeg lever saktere nå enn før og det har jeg tenkt å fortsette med.

2010 var året jeg begynte å blogge og dermed gjenoppdaget Stemmen og skrivegleden min. Når livet i det siste har gjort at jeg ikke har fått skrevet noe særlig, så har jeg innsett hvor mye denne bloggen har betydd for meg. Jeg savner å skrive fritt.

Så i 2011 håper jeg igjen å få muligheter til å skrive mer her, å treffe dere som har gitt så mange generøse kommentarer og dere som statistikken viser at kommer på besøk.

Jeg ønsker hver og en av dere et virkelig godt nytt år! For det er nytt, selv om det tar mer enn én kveld å lage en sommer.

(Rakettbildet lånte jeg her.)

Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.

Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.

Da vi bestemte oss for å bli økologiske andelsbønder, var jeg litt bekymret for om mine bonderomantiske idéer ville pulveriseres i en brutal virkelighet av skadedyr og oversosiale med-andelshavere.

Det viste seg snart at mine bekymringer var grunnløse. For en byjente som meg, så har andelsbondelivet gitt en perfekt blanding av møkk på fingerne og fleksibel deltakelse. Jeg har vært på Øverland nesten hver uke siden april, noen ganger med familien, noen ganger uten. Smågutta har beundret traktoren og hyppet poteter, jeg har opplevd de meditative dimensjonene ved luking, vi har høstet kjente og ukjente grønnsaker, og møtt mange hyggelig og hjelpsomme folk.

Alt i alt, har vi kost oss, vi har lært mye, og vi har blitt atskillig mer bevisst på hva vi spiser. Jeg tror til og med det har lønt seg økonomisk. Vi har vært selvberget med grønnsaker fra juni til oktober, og har kunnet høste litt helt siden april. Eneste forhåndshåp som ikke er innfridd, er at bondelivet skulle øke 4-åringens apetitt på grønnsaker. Han er fremdeles dypt skeptisk. Men nå vet han hvertfall hvor grønnsakene kommer fra, han elsker å høste og tilberede dem, så kanskje han oppdager gleden ved å spise grønt neste sesong?

I helgen var det finale på bybondelivet for denne gang. Vi kunne feiret med helgekurs for andelshaverne, men valgte i stedet å holde oss hjemme og utnytte det siste gresskaret fra årets avling. Nedenfor finner du skikkelig gode oppskrifter på Gresskar- og eplechutney og Gresskarsuppe med karri og kayenne. Chutneyen eksperimenterte jeg meg frem til, mens suppeoppskriften fant jeg av alle steder i Obos-bladet. Begge deler smakte særs godt.

Minstemann fant skatten i potetåkeren: En traktor!

Gresskar- og eplechutney
(holder til ca. 5 små glass)

700 g gresskarkjøtt (renset for skall og frø)
300 g eple (renset for skall og kjerner)
2-3 fedd hvitløk
1-2 gule løk
ca. 2 cm ingefærrot
2 dl brunt sukker
2 dl eddik
salt, pepper
olje til steking

Del gresskar og eple i terninger og finhakk hvitløk, løk og ingefær. Surr hvitløk, løk og gresskar i en stor gryte i noen minutter. Tilsett sukker, så eddik + litt salt og pepper. La blandingen surre på svak varme, uten lokk, i en times tid, og tilsett så ingefæren. Småkok i ytterligere 1-2 timer til konsistensen er passe (ganske tykk og seig). Smak evt. til med litt mer salt og pepper. Steriliser glass og lokk ved å koke dem i minst 5 minutter. Fyll chutneyen på nysteriliserte, varme glass og skru på lokk. Denne chutneyen er god til stekt kjøtt og fisk, og så klart til indisk mat.

Gresskarsuppe med karri og kayenne
(jeg har doblet oppskriften her og det holdt til 4 sultne voksne og 2 små barn)

800 g gresskarkjøtt (renset for frø og skall)
2 poteter
2 fedd hvitløk
1-2 gule løk
12 dl grønnsakskraft (jeg brukte min hjemmelagde)
3 dl matfløte
2-3 ss creme fraîche
salt
kayennepepper
1 ts karripulver
malt muskatnøtt
fersk dill
smør til steking
(evt. bacon eller ristede gresskarfrø som tilbehør)

Fres finhakket hvitløk og løk i en stor gryte et par minutter. Tilsett gresskar i biter og karripulver, og la det steke videre litt til. Tilsett potet og grønnsakskraft og la suppen småkoke i 25-30 min til grønnsakene er myke. Kjør suppen i blener/stavmixer. Rør inn fløte, creme fraîche. Tilsett mer kraft hvis den er for tykk. Smak godt til med salt, kayennepepper og muskatnøtt. Dryss over finhakket dill rett før servering. Jeg brukte stekt bacon som tilbehør, og hjemmebakt rundstykker. Nydelig!

Vil du lese mer om livet som bybonde og andelshaver i år, om livsfilosofi, jordarbeid, grønnsksestetikk og økologisk landbruk, og samtidig få flere gode oppskrifter, kan du sjekke ut kategorien Bondeliv.

Min hang til å handle, er knyttet til en følelse som jeg synes Kolbein Falkeid setter fine ord på i diktet Nå (fra samlingen Redningsforsøk, 1983):

Nå er du. Her og nå.
Det er nå du sitter i cockpiten
og har ansvar for at jorda går fram
til neste ganerasjon.
Det er nå du kan slå i bordet
og si hva du mener.
Det er nå du kan lese gressets
lette kursiv i vinden,
trærnes eldgamle stavelser og
dyreblikkets
meninger om justismord

Ja, her og nå.
Det er nå minstejenta puster
godnattkysset på kinnet ditt.
Det er nå du står på fyrdørken
og kan skufle venners ord,
morgenlys og nutraktet kaffe
innunder kjelene
så det damper og går

Vent ikke på drømmen om i morgen,
kamerat.
Sleng lassoen din rundt hornene på den,
hal inn
og hiv den over ende.
Det er nå du har sjansen. Her og nå.
Bare her og nå

Det er en driv over dette som jeg liker. Men spørsmålet er hva som skjer med en drøm når vi handler? Vel, én ting er at den forandrer seg. Per definisjon er drømmer noe som ikke finnes, og hvis og når de innfries ender de alltid opp med andre nyanser og farger enn vi hadde trodd. Det er for så vidt greit, men kunne det vært fint å dvele litt lenger ved en spirende drøm, om så bare for opplevelsens skyld?

En annen ting er at hvis en drøm følges opp av umiddelbar handling, så rekker den kanskje ikke å modnes? Hvis drømmen blir for konkret for raskt, ender vi kanskje med å forfølge noe(n) som viser seg å være alt annet enn riktig?

Så hva med å prøve å hvile i drømmen, tenker jeg for tiden (jeg kjenner nemlig spiren til en ny drøm). Hva med å la drømmen få være drøm en stund, og se hva som skjer da? Kanskje noe vidunderlig, uventet, som Olav H. Hauge beskriver så overveldende i diktet Den draumen (fra samlingen Dropar i austvind, 1966):

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund
skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Jeg tror jeg skal prøve å holde meg til Hauge en stund. Hvile litt i drømmen, la den åpne seg og se om den vokser til noe jeg ikke har tenkt på. Tålmodighet er ikke min sterkeste side. Men jeg skal prøve. Det er antakelig mye å lære bare i forsøket.